Verdidebatt

Clark Kent ny KrF-leder?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

KrF forgår, men verden består? Høybråten går. Det er i hvert fall sikkert. Hans arvtaker bør hete Clark Kent. I frykt for å bli stemplet som likestillingsfiendtlig vil jeg raskt legge til at jeg er åpen for hans kvinnelige motstykke.

Med meningsmålinger som aktualiserer ordet sperregrense mer enn noen gang, spør jeg: Trenger Norge KrF?  At KrF trenger velgere er en annen sak. Men trenger Norge et KrF?

Langt på vei kan vi si nei. Venstre ivaretar miljøet, SV fikser sosial velferd og er for et høyt bistandsnivå. Høyre er garantien for et trygt og konservativt samfunn, Ap borger for velferd og lik fordeling av de materielle goder osv.SP vokter om landsens verdier og demper urbaniseringen. Glemte jeg FrP  - og glemte jeg at det kan finnes andre verdier?

I en periode har KrF vært Ole Brumm. Tilsynelatende jovial, inkluderende og godt i stand. Problemet er at dette har virket selvutslettende. Jo mer jovial og raus, jo mer fargeløs og grå, jo større er faren for å ende opp identitetsløs. KrF har gapt høyt og bredt for å appellere til flere, men opplevd at de før nevnte partier selger sine spesialvarer med samme kvalitet til lavere pris.

I denne erkjennelsen ligger mulighetene.

Børst støv av familiepolitikk, med tilrettelegging for verdivalg og handlefrihet, vær modig og si at vi vi verne om det ufødte liv, og bidra til at så mange gravide som mulig i vårt land får hjelp til å bære fram sine barn, og får hjelp og støtte også etter at de forlater sykehuset. Ton flagg, vær modig, vær tydelig. Jobb for at vi kan beholde en kristen formålsparagraf i skolen, og at vi lar barna lære LITT mer om den norske kulturarv og tro enn f.eks. om buddhisme og det du vet. La "Å du som metter liten fugl" igjen bli "skolestue-ren"........  Mange som ikke tråkker ned dørstokkene i kirka, er i mot at alt skal flyte og være like bra. Vi kan være tolerante og inkluderende, men kan ikke være verdinøytrale.

Men så var det dette med de ulike fløyene. De radikale unge, de konservative eldre eller en kombinasjon. Kjepphester og indre strid skaper stor energilekkasje, men alle har selvsagt "sett lyset"og står på sitt. Kan partiet enes om at noe er uviktig og noe mer viktig? Finnes det en felles faktor av en viss størrelse?

Og: I hvilken grad skal KrF legge vekt på at partiet har en helhetlig politikk, og også må mene noe om det meste? Skal man søke makt for maktens skyld eller stå i veikanten og rope og vinke; man blir kanskje sett, men ingen stopper og tar deg på.

Oppi dette foregår nå en het debatt om hvem som er best egnet til å lede partiet i denne høyst avgørende fasen. Herr traust, fru korrekt, frøken litt for provoserende, bestefar snill, eller bestemor PR-kåt? Valgerds tog er gått, Kjell Magne har tatt sin(e) tørn(er). Den første partilederen var blikkenslager. I dag ønsker KrF medlemmer at de igjen skal bli en slager. 13,7 % ved Stortingsvalget i 1997 var så langt klimaks. Har noen analysert hvorfor?  Hare(n)idè er et hett navn, "Dag Rune Riksen" (må skape kjønnsnøytralitet) vil muligens få sjansen, eller vil de ha potensielle modeller på toppen? Selv er jeg dessverre litt for opptatt akkurat nå........... Og siden Ole Brumm også er vraket, så gjenstår kanskje kun Clark Kent - selveste supermann (kvinne)! Problemet er statsborgerskapet....

Spørsmålene er mange - og dessverre ligger en del grøfter litt for tett inntil hverandre. Det ligger i sakens natur.

I alle fall: I kampen for å finne en samlende skikkelse ligger det store utfordringer i å ikke bli så fargeløs at man blir usynlig. Lykke til med prosessen!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt