Verdidebatt

Stemmer fra Sarajevo

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi er Kontaktgruppen. Siden 1993 har kristne og muslimske ledere, bl.a. prester, imamer, forskere, studenter og andre lekfolk, møttes noen ganger i året, for å snakke om tro og samfunn, og ta felles initiativ i forhold til aktuelle utfordringer. Nå er vi på tur til Bosnia-Hercegovina, til Sarajevo, Sebrenica og Mostar, for å lytte, lære og dele våre egne erfaringer.

Mange raljerer over religionsdialogen. De hevder at det bare er et trend-ord, tomt for innhold, men perfekt for å hente ut økonomisk støtte fra ulike instanser. At de som driver med det, er naive, harmoniserende tullinger som ikke vet noe om det virkelige livet. Og at det eneste som kommer ut av det, er papir og rasering av ”den norske kulturarven”.

Det er ikke sant! Det religionsdialogarbeidet jeg selv har fått være en del av, både på nasjonalt og lokalt nivå, krever mot og innsatsvilje fra alle parter. Noen av våre diskusjoner er intenst vanskelige og sårbare, med stor uenighet og høy temperatur. Vi snakker sammen, jobber fram uttalelser og seminarer, besøker hverandres gudstjenester og bønner, inviterer hverandre hjem, går natteravn sammen, drar på hyttetur.

Ja, det kan være en utfordring å sørge for at vi ikke blir en liten klikk av dialog-junkies som løper rundt på hverandres møter og konferanser og snakker med de som allerede er dialog-frelst. Vi trenger både akademisk refleksjon, politiske markeringer og symbolhandlinger – og at vanlige kristne og muslimer, og andre, møtes og gjør ting sammen, og bidrar til et felles lokalsamfunn.

Min erfaring er at religionsdialogen gjør en viktig forskjell, både for de som direkte er en del av den, og for storsamfunnet. I de første årene etter at karikaturstriden brøt ut, opplevde vi at forholdet mellom norske muslimer og storsamfunnet var adskillig mindre negativt og polarisert enn i Danmark for eksempel, og Kontaktgruppens arbeid var sannsynligvis en viktig del av det. Men utviklingen har vært dårlig de siste årene. Mange muslimer pplever det vanskeligere å være dem nå enn for fire år siden, og det har vært en snakkis blant ungdommene i de moskeene jeg har mest kontakt med, at islam og muslimer er på frykt-toppen i Norge (i følge oppslag i Aftenposten i vinter).

Her i BiH er dialog definitivt ikke for pyser. Opp gjennom historien har det mange steder vært lange perioder med fredelig sameksistens mellom mennesker av ulik tro og etnisk bakgrunn. Men mange av de vi møter nå, sier at krigen på starten av nitti-tallet markerte et nytt kapittel. Landet er i langt større grad blitt etnisk-religiøst delt, slik at èn gruppe dominerer totalt i hvert område. Blandingsekteskap er nå svært uvanlig. Hvis du tilhører minoritetsgruppen et sted, er det enda mye vanskeligere å få jobb enn for andre. Byer er blitt delt, slik at muslimer bor i den ene delen og katolikker eller ortodokse i den andre. De snakker samme språk, de har samme historie, kultur og tradisjoner, de har bodd ved siden av hverandre gjennom generasjoner. Men nå bor de hvert sitt sted, går på hver sine skoler, omgås ikke hverandre.

De vi har snakket med, ønsker stort sett et fortsatt samlet BiH, men er bekymret for fremtiden.

Hvem har ansvar for at fortiden ble som den ble, og for hvordan framtiden blir? Alle de tre folkene her har opplevd undertrykkelse og overgrep, alle tre har majoritets-ansvar noen steder. Utenfra sett kan det virke lite fruktbart å skulle krangle om hvem som har lidd mest og hvem som har mest skyld. Mange vil si at man må legge ting bak seg og gå videre. Men er det mulig uten erkjennelse og oppgjør? Hvor enige må man bli om historien, for at det ikke bokstavelig talt skal være for mange lik i lasten? Er det mulig å bygge tillit hvis man ikke kan stole på at man har samme agenda for nasjonens framtid?

Stemmer fra Sarajevo, Srebrenica og Mostar:

Professoren som snakket til oss i den jødiske synagogen, fortalte om sine besteforeldre. Da hans bestemor og bestefar giftet seg – den ene jøde av Azkenazi-bakgrunn, den andre sefardisk, var det visstnok en skandale. De to gruppene, som for hundrevis av år siden kom fra ulike landområder, hadde ingenting med hverandre å gjøre. Selv i en så liten og sårbar minoritet, opprettholdt man altså skillet (nå, to generasjoner etterpå, er man samlet).

En av de norske bosnierne som er med på turen, forteller om hvordan en småkriminell, rotløs ungdom i en mer anonym by i BiH, laget en primitiv sprengladning i en sportsbag, gikk inn bakdøra på den lokale politistasjonen (hvor en slektning var sjef), satte fra seg bag’en og gikk. Eksplosjonen drepte èn muslim og skadet en annen. Internasjonalt ble dette en topp nyhet, som ble til at en muslimsk terrorist hadde gått til aksjon mot bosniske myndigheter og at dette bare var begynnelsen. Verden var blitt flere hakk mer utrygg. Fordi èn fjær ble til en hel hønsegård. Frykt og religion må være to av de sterkeste mobiliseringsfaktorer vi har. Her finnes det nok rikelig av begge deler.

En stillfaren baptisptprest fortalte om sin fars beste venn, en serbisk-ortodoks prest, som nektet å velsigne de serbiske troppene under krigen, og ble kastet ut fra kirketårnet og drept.

På en fjelltopp utenfor Mostar, som har katolsk dominans, ble det satt opp et stort kors etter krigen. Det synes fra hele byen. Muslimer fortalte oss at de opplever det korset svært sårende, fordi flere av dem fortsatt har arr på kroppen, etter kors som ble skåret inn i dem av serbiske soldater.

En fransiskaner munk fortalte om hans kollega og venn i en liten landsby, som tross trusler og trakassering har fortsatt å møte den lokale imamen til kaffe på landbyens kafè.

Muftien i Mostar snakket om nødvendigheten av dialog og forsoningsarbeid. Han fortalte at han selv hadde mistet tre døtre og et barnebarn i et serbisk rakettangrep, men at han ikke er bitter på drapsmennene – ”tilgivelsen er det opp til Gud å ta seg av.”

Hassan er en av de overlevende fra massakren i "FN-trygge" Srebrenica, der nesten 8500 mennesker, de fleste sivile, ble drept i løpet av noen få julidager 1995. Han  forteller at han ble kommandert av sine overordnete i FN til å ta roperten og si fra til de 20 000 desperate menneskene som søkte beskyttelse på FNbasen, at de ikke fikk komme inn. Han valgte å bli igjen på basen og jobbe for FN, og la sine foreldre og søsken gå alene ut til døden, for selv å ha mulighet til å fortelle verden hva som skjedde. I 15 år har han brukt all sin energi, sine penger og krefter på å finne ut mest mulig om hva som faktisk skjedde før, under og etter massakren, og formidle det til oss andre. Jeg spurte ham om han tror på et samlet BiH og dialogens mulighet. Han svarte ”ja, - fordi det ikke finnes andre muligheter.” Hvis han sier det, så vil jeg også tro på det. Og be for det.

Betyr vårt besøk noe for andre enn oss selv? Vi får kunnskap og perspektiver, både på BiH og på vår egen situasjon i Norge. Men hva med de vi møter? Det er nok ikke ett enkelt svar på det. Men i Mostar møttes lederen av det katolske klosteret og den muslimske muftien for første gang på 17 år, i anledning vårt besøk. Og flere andre bånd mellom representanter for de ulike trossamfunnene har blitt knyttet eller forsterket gjennom møtene som har blitt arrangert for og med vår delegasjon. Det fungerer bra å være påskudd av og til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt