Folket fra helvetet

Det første spor av sigøynere (eller romfolk som de selv foretrekker, da ordet sigøyner egentlig er et gammelt tysk skjellsord vi har satt på dem) på skandinavisk mark, er fra Stockholm i 1512, da det rapporteres at en ukjent folkegruppe hadde slått seg ned i byen. De ble omtalt som "tattare", og med denne betegnelsen ville man uttrykke at det var et ondt og fremmed folk fra et sted hinsides kristenheten som hadde meldt sitt nærvær. Tattar i denne sammenheng viser til det latinske ordet for helvetet – tartaurus – som var underverdenens dypeste sted, et slags helvete i hevete og har bare en tilfeldig likhet med det geografiske navnet Tartaria eller Tatarstan, som i dag er navnet på en russisk føderal republikk. Homer beskriver Tartaurus som et sted som ligger like dypt under Hades som himmelen er over jorden.

Siden har betegnelsen tater fulgt denne skandinaviske grenen av romfolket, men også kjent under mange andre navn, som fant (Sørlandet), splint (Vestlandet), fark eller fuss (Trøndelag), nattmann eller kjeltring (Danmark). Andre betegnelser har vært skøyer og omstreifer. Felles for alle disse betegnelsene er at de i sin kjerne er skjellsord som har gått inn i dagligtalen som nedsettende betegnelser. Det trønderske fark er således beslektet med et ikke ukjent navn for djevelen og viser tilbake til tater som betegnelse for djevelens bosted.

Dagens tatere er ikke dermed ikke alle etterkommere etter de først ankomne av romfolket på 1500-tallet, for det har skjedd atskillig oppblanding underveis. Sørlandsfantene kan for eksempel føre sin aner tilbake til flyktningstrømmer etter Trettiårskrigen på 1600-tallet. Men i samfunnets sosiale ytterkanter har det i århundrenes løp skjedd assimilasjoner av mange andre, mindre grupper som av ulike grunner hadde falt utenfor storsamfunnets sosiale orden, enten det nå skyldtes fattigdom, sykdom, sosial stempling eller naturkatastrofer som gjorde at de mistet det siste fotfeste i en sosialt anerkjent livsform. I samfunnets ytterkant var taterne den eneste gruppe med en viss autonomi som kunne gi mennesker som hadde falt utenfor, en slags ny og alternativ identitet. At forulykkede individer uten en etnisk-biologisk tilhørighet til taterne på denne måten har adaptert taternes kultur, språk og levevis er derfor utvilsomt.  Retningsgivende for hva som skal forstås som tater, er imidlertid ikke biologien, men i gruppens egen selvforståelse og i det at taterkulturen har vært deres kulturelle og sosiale base.    

At disse første tatere fra 1500-tallet var en utløper av det som i romfolkets egen mytologi går under navnet "den første store vandring", og som fra 1300-tallet og utover førte dem fra Nord-India og Persia inn på sentralasiatiske og europeiske områder, er utvilsomt. "Den andre store vandring" kom imidlertid mye senere, først ved slutten av 1800-tallet, og det er etterkommere etter disse vi inntil i dag har kalt sigøynere. Tater og sigøyner er altså ikke navn på ulike etniske folkegrupper, men utløpere av historisk separate bevegelser innen samme gruppe. På grunn av den store avstand i tid og rom har ikke tater og sigøyner hatt mye med hverandre å gjøre, men visse ytre fellestrekk, ikke minst i språk, i sangen og i gruppens innbyrdes normer,  viser et dypereliggende slektskap.  

Frankrikes president, Nikolas Zarkosy, skal i det minste ha takk for å ha satt søkelyset på forholdene denne gruppen lever under i dagens Europa. Totalt antas det å finnes mellom 2 – 3 millioner romfolk. 700 000 omkom under Holocaust, altså en forholdsmessig betydelig større andel enn blant jødene. Dette gruoppvekkende faktum har imidlertid aldri utløst noen sympati for dette forfulgte folket eller vilje til å gjøre opp århundrers historisk urett. Romfolket har forblitt det usympatiske offer. I det stadig mer effektive moderne samfunnet har de diskriminerende tiltakene mot dem  tvert imot økt i styrke og brutalitet. Det gjelder ikke minst i de østeuropeiske landene som har de største kontingenter av romfolk, da i første rekke Ungarn, Romania, Bulgaria, Tsjekkia og Polen. Helt opp til våre dager  har det ikke vært uvanlig at romfolk summarisk er blitt skutt ned for fote. I eksempelvis Ungarn er romfolkets kulturelle innflytelse på storsamfunnet så stor at man ikke kan tale om en selvstendig ungarsk folkekultur uavhengig av romkulturen.  Like fullt hører det også her til dagens orden at romfolk blir utsatt de skjendigste overgrep i et omfang man ikke skulle tro var mulig i et moderne sivilisert samfunn.

Det alvorlige ved president Zarkozys tiltak mot gruppen er at han innfører en diskriminerende særordning for en gruppe mennesker på etnisk og kulturelt grunnlag, og som er en eklatant tilsidesettelse av fundamentale menneskerettigheter. Det alvorlige i dette er at Frankrike, som et sivilisert og velorganisert vestlig land med en høyt utviklet rettskultur, nå er i ferd med å overta et diskrimenringsregime overfor romfolket som frem til nå har vært kjennemerke for østeuropeiske stater med dårligere utviklet rettssikkerhet enn oss. Det innebærer å skru utviklingen tilbake til et sivilisatorisk nivå vi som en kristen og humanistisk kultur rett og slett ikke kan være bekjente av. Europas skyld og byrde overfor dette folket er enorm – ikke minst fordi den har vært vedvarende og aldri på noe tidspunkt har opphørt. Frankrike har begitt seg inn på en meget farlig vei, og det er bare historisk vankundighet og en total blindhet for sammenhenger som kan forklare det tilbakeskritt i humanistisk og sivilisatorisk tenkning som presidenten i en av Europas fremste stater nå gjør seg ansvarlig for.

De er jo kriminelle. Men er det ikke så at romfolket stort sett er kriminelle, lommetjuver, mordere og banditter, og at de derfor like godt kan takke seg selv for sin vanskjebne? Mangelen på sympati er vel ikke helt grunnløs?

For det første er antagelsene ovenfor ikke riktige. For det andre – og prinsipielt sett er det viktigst av alt – er ikke menneskeretter noe man gjør seg fortjent til, det er noe man har enten man er skurk eller engel, og som ingen, uansett hvem det gjelder, kan fratas uten at det begås et overgrep.

Jeg har studert taternes og sigøynernes kultur på nært hold gjennom snart 20 år, skrevet tre bøker om dem, atskillige artikler og holdt foredrag over hele Skandinavia og i USA, blant annet ved det velrenommerte Northwestern University i Chicago. At det finnes kriminalitet blant romfolket, er hevet over tvil.  Noe annet ville nesten vært merkelig. Det finnes en stor grad av kriminalitet og sosial armod blant alle deklasserte grupper. Vi snakker her om en sosiologisk lovmessighet, ikke om egenskaper ved folket eller kulturen som sådan, aller minst om deres gener, slik enkelte på dette forum for tiden fabulerer om.  Uansett er denne småkriminaliteten for blåbær å regne mot de overgrep vi som storsamfunn har gjort oss skyldige i overfor gruppen.

Å konstatere at kriminaliteten er der, hjelper likevel ikke mye på forståelsen. Romfolkets påståtte kriminalitet er uansett betydelig overdrevet og et produkt av den myteskapning som alle minoritetsgrupper blir ofre for og som de ikke har noen muligheter for å verge seg mot. Det er i gruppens indre liv, i dens interne livformer og i dens innbyrdes praktisering av felles normer, vi skal lete om vi skal nå til dypere forståelse og finne det kulturelt egenartede innen en gruppe. Hva vi da vil finne er at romfolket holder mange dyder i akt og ære som det er grunn til å anerkjenne dem for – ikke minst siden det er dyder vi i vårt moderne samfunn har kastet vrak på. Av slik dyder kan nevnes det sterke familiesamholdet, pliktfølelsen overfor fellesskapet, lidenskapen og kjærligheten som uttrykker seg i det interne samholdet samt ikke minst i sangen og musikken, respekten for gamle mennesker og for naturen.

Kriminaliteten er i denne sammenheng et biprodukt av den sosiale konfrontasjon med storsamfunnet med sitt moralske monopol, en følge av fattigdom, utstøting og marginalisering – men ikke minst også av forakt. Romfolket forakter oss like mye som vi forakter dem. Like stereotypt som vi ser på dem som representanter for noe ondt, like stereotypt representerer vi – og da i særlig grad representanter for samfunnets maktnstitusjoner – for dem noe per definisjon ondt og fiendtlig som det under visse og strengt angitte omstendigheter kan legalt å begå kriminelle handlinger mot.  Vi må forsøke å se dette ut fra romfolkets perspektiv. I det europeiske storsamfunnet er romfolket totalt sett et marginalt problem. For romfolket, derimot, er vi, storsamfunnet, en stor, stor fiende.

Dernest: Romfolkets grunnleggende livsform – det  vandrende livet – har i alle europeiske land vært stemplet som kriminell. Å leve et lovlydig liv når et av de grunnleggende særtrekk ved livsformen er definert som kriminell, er en umulighet. Romfolkets identitet og selvforståelse har gjennom århundrer blitt formet av en bevissthet om å tilhøre en annen orden enn vår. Summen av århundrers brutal fornedring danner grunnlag for et mytologisk forsvar: Det er vi som er de onde.

Romfolket har heller aldri hatt den samme oppfatning av mitt og ditt som vi har. Et vandrende folk har ikke et institusjonelt forhold til eiendom, slik vi har. For oss representerer det å eie noe grunnleggende for vår selvforståelse og selvaktelse. Ikke slik hos romfolket. Materielle ting har her ingen fastlagt verdi, begrepet eiendom har ingen tydelig mening. Materielle gjenstander er byttegjenstander innen fellesskapet og har ingen annen verdi enn bruksverdien. Når bruksverden har opphørt, har gjenstanden ikke lenger noen eksistens. Satt på spissen: En bil uten bensin er ingen bil. Når bensintanken er tom, eksisterer ikke lenger bilen.

Brodermordet. Naturen har vært romfolkets læremester i moral – det å kjenne reglene for å unngå og å møte fare. Vår moral bygger på et annet grunnlag: det siviliserte samfunns krav.  

Det finnes i vår kulturarv to sentrale legender som forteller noe essernsielt om hvordan det siviliserte samfunn setter opp en grense mellom et "dem" og "oss", mellom sivilisasjon og barbari, kosmos og kaos, om man vil, men som samtidig forteller om en uoppgjort konflikt i selve vårt sivilisasjonsprosjekt: brodermordet. Det første er fortellingen om Kain og Abel. Kain var bonde (boende) og representerer her det sivilisasjonsdannende, det fastboende samfunn. Abel var fårehyrden, altså nomaden. Og mellom disse skjer et brodermord, der Kain, som representant for det siviliserte samfunn, dreper sin bror, fordi det var han som hadde Guds behag.

Den andre er legenden om byen Romas (altså sivilisasjonens) grunnleggelse. I legenden om Romulus og Remus, fortelles det at de bygget en by og reiste en mur rundt den. Muren representerte en absolutt og ukrenkelig grense. Men Remus ville ikke anerkjenne muren som avgrenset kaos fra kosmos, og hoppet over den. Da måtte Romulus drepe sin bror Remus. De to tvillingene var i følge legenden blitt ammet av en ulvemor. Opp til våre dager har en ulv stått fanget i bur på Capitol som symbol på sivilisasjonens behov for å temme naturkraften, om så ved et brodermord.

En uløselig konflikt. Konflikten mellom romfolket og europeisk sivilisasjon er ikke bare en konflikt på et kulturelt og sosialt plan. Det er en konflikt med dype røtter i selve vårt sivilisasjonsprosjekt, en kollisjon mellom diametrale værensformer. Sånn sett er det også liten grunn til noe optimistisk håp om at vår sivilisasjon og romkulturen noen gang skal kunne eksistere side om side på noen harmonisk måte.

Romfolket har likevel vist en aldeles imponerende evne til å motstå det massive press de har vært under gjennom århundrer.  De fleste andre minoritetskulturer bukker under der den hvite europeiske flertallskulturen marsjerer frem. Det de bukker under for, er lastene vi selv bringer med oss, og da først og fremst brennevinet. Amerikas indianere, Australis aboriginere, Grønlands inuitter og mange flere – i den sosiale konfrontasjonen mellom oss og dem utløses en morderisk prosess som trinn for trinn bryter gruppenes indre forsvarsverker ned og forvandler den til en sosialt utarmet underklasse og med våre brennevinsflasker som undertrykkelsens mest talende symbol.

Romfolket er heller ikke fri for å bære slike sår. Likevel har romfolket alltid klart å skape et livsrom rundt seg som har gjort at de aldri har latt seg knekke. Deres overlevelsesstrategier og evne til å sno seg frem er underfundige. Det er et folk som med  sitt ukuelige nærvær i vår moderne verden representerer noe dypt egenartet som aldri opphører å fascinere meg.