Verdidebatt

Barnevennen Jesus?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har i boken Vi som elsket Jesus fortalt historien om da jeg ble frelst som 7-åring. Det var et skammelig overgrep. De fleste med oppvekst i dette kristenmiljøet vil nok likevel  kjenne seg bedre igjen i det forhold jeg hadde til Jesus i de enda tidligere barneår.

Før jeg selv ble en aktør i den frelste barnekulturen, var jeg blitt bearbeidet, slipt og polert i en skjebnebestemmende psykisk prosess, som ikke var noe forsøk på å forme meg som predikantspire, men som skulle holde min sjel ren for synd. Allerede som 5-6-åring opplevde jeg at den totale tryggheten fra de aller første barneår i Jesu selskap, måtte vike for redselen for ikke å strekke til for hans gjennomborende røntgensyn. Noen ganger var Jesus barnerommets monster, han som ble igjen i mørket etter at mor hadde sagt god natt. Kanskje var det nettopp ved det kristne hjems sengekanter de skadeligste grep ble tatt for å disiplinere forsvarløse barnesinn. Mors formaninger ble trusler:

”Levi, du har vel ikke gjort noe som Jesus er blitt lei seg for i dag?”

”Nei.”

”Du vet jo at Jesus kan se alt du gjør, selv de små tingene som du kanskje ikke mente å gjøre engang. Du vil vel ikke ha noen svarte flekker på hjertet ditt? Hvis det er noe sånt, vet du at du bare kan si det til Jesus nå og be om forlatelse, så tilgir han deg med en gang og renser flekkene bort.”

”Jeg vet ikke om noe, jeg, mamma”.

”Det er godt det, gutten min. Da kan vi be Fader vår sammen, så sovner du så godt.”

Vi ber. God natt.

”Mamma, kan lyset stå på?”

Angst. Vonde drømmer.

Jeg tror det er unntaket at 7-åringer blir frelst, men blant min generasjons karismatiske aktivister var vi likevel ganske mange. Vår kristne helt, barnepredikanten Emanuel Minos, var blitt frelst som 4-åring. Svært mye av rekrutteringen til kristne menigheter skjer i dag i en annen sårbar livsfase – tenårene. Omvendelsene, avgjørelsene om å følge Jesus, tas i somrenes barne- og ungdomsleire. Så lenge jeg selv fulgte pinsemenigheten på nært hold var disse leirene den viktigste arena for det "menneskefiske" de troende oppfordres til. At det i dette tilfelle dreide seg om yngel i oppdrettsanlegg ble ikke problematisert.Et   referat fra Korsets Seier fra 1. august 1964, beskriver resultatene av årets Ringeriksleir for ungdom:

Omkring 50-60 deltakere møtte fram. Det var unge i alderen 12–16 år, sammen med deres ledere. Allerede fra første stund merket vi Herrens forunderlige nærhet. Leiren var forberedt gjennom meget bønn, og etter hvert som dagene skred fram, fikk Gud gjøre sitt verk i manges hjerter. Det var omkring 20 som søkte frelse og 10 som opplevde en dåp i den Hellige Ånd.

Dette er dessverre ikke bare historie. Denne formen for rekruttering av mindreårige er videreutviklet, og det fremgår av de kristelige organisasjonsbladene at slike metoder er blitt en del av barne- og ungdomsaktiviteten også i kirkelige kretser utenom sekt- og frikirkemiljøet. Barn blir åndsdøpt, taler i tunger, fremsier profetisk tale og oppfordres til å legge hendene på syke i felleskristne sommerstevner. Begivenhetene omtales med begeistring av kristne ledere, uten at samfunnsengasjerte meningsytrere sier et ord eller pressen leer på en kulepenn.

Det er nødvendig – og på tide – at vi som har egne erfaringer med denne type overgrep nå står frem.

Det er fortjenstfullt – og den første oppmuntring av dette slag i min fritenker-karriere – at avisen Vårt Land vil belyse problemet i sitt internett-overførte møte i Oslo 30. september.     

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt