Noen bibelske byer

Jeg kan minnes mine første år på barneskolen – eller, mer riktig; den gang het det ikke barneskolen, men folkeskolen. Vi var ikke barn den gang – vil jeg mene å huske. Vi var folk. Ofte spaserte jeg rundt alene i skolegården i mitt første skoleår, men også gjennom hele skoletiden og iakttok livet der med den ene handen bak på ryggen og den andre handen opp under haken med tommelen og pekefingeren forsiktig klemt inntil hvert kinn.

Ååå, hvor ofte det gledet meg i friminuttene å se så meget liv og røre. De unge av folket som frydet og gledet seg i lek og latter, hit og dit, som oftest i munterhet og livsbejaende utfoldelse. Om jeg lukket øynene og bare konsentrerte inntrykkene gjennom hørselen min var det også slik fantastisk å kunne oppleve alle lydene fra folkemassen.

Det kom for meg noe senere den gang mens jeg betraktet livet i skolegården på mine vandringer der inne at egentlig var skolegården å sammenligne med det bibelske området vi tilegnet oss kunnskap om fra innsiden av skolens borglignende bygg. Enhver sterk fortetning av folk i et avgrenset område vil på et kart være registrert som en by med navn. Men jeg undret svært mye på - mens jeg etter beste evne prøvde å erindre kartet av bibelske byer - på mine vandringer i skolegården; hvorfor skulle folk velge å fortette seg der, der, der … og der. Det måtte da være en slags felles interesse, et behov eller noe samlende bak denne fortettingen som ble benevnt med navn som alle kjenner så godt til.

Så en dag på min vandring kom forståelsen til meg, ja, om jeg så må få si i all ydmyk beskjedenhet nærmest på profetisk vis og med visshet. I et område av skolegården hørte jeg mye larm. Jeg snudde meg og så en stor sammenstimling av folk. Da jeg nærmet meg ble det klart for meg at dette var en slåsskamp mellom to hankjønnlige små avguder. Sannelig ikke uvanlig på den tiden. Heiarop, skriking, tårer, blod, snørr og gørr. Med en omkransende folkemengde som heiet på hver sin avgud, var det ingen som enset meg der jeg hadde stoppet opp på litt avstand. Babylon!! Dette var jo Babylon. Hva hadde nå jeg i sentrum av Babylon å gjøre med en hand på ryggen og den andre under haken? En del jenter hadde da også forvillet seg av ren nysgjerrighet inn i mengden. Den ytterste ringen av folk var tett som en uoverkommelig festningsmur. Jeg kjente harmen stige inne i meg. Med klar røst ropte jeg ut: "Ve deg Babylon, du avgudsdyrkende storhet"… "Ve deg!"… "Din storhetstid er snart omme"… "Til intet skal jeg gjøre deg." De aller, aller fleste hadde selvsagt av menneskelige årsaker vendt oppmerksomheten bort fra meg, så få enset meg og mine klare ord. Plutselig ser jeg rektor komme ut på trappen i bare tøflene og med en halvspist brødskive i den ene handen. Rød i ansiktet, brølende og med armene hevet over hodet i fektende bevegelser styrtet han mot Babylon. Like etterpå lå Babylon øde og forlatt. 

Ved et annet tilfelle så jeg noen eldre gutter bevege seg sammen som om de målte styrke på en eller annen måte, men likevel på en litt annen måte enn tilfellet var i Babylon. Noen eldre jenter sto sammen like ved og lagde merkelige lyder mens de hver holdt en hand for nese og munn. Jeg gikk nærmere for å få klarhet i dette opptrinnet. Det virket som om de slåss nærmest på lek om et stort stykke kulørt papir. En mindre del av papiret ble revet bort I tumultene og falt til jorden. Vinden førte det like til meg der jeg sto. Jeg plukket det opp og så mesteparten av en naken dame i en for meg noe underlig positur. Guttene var sløret i blikket og kjempet om papiret med grynt og stønn. Noe som for meg virket å være utløst av et eller annet dyrisk. Kanskje en dyrisk impuls de ikke var i stand til å kontrollere. Måtte jeg bli i stand til å kontrollere slike impulser når jeg kom til deres alder, tenkte jeg med stor ro og hevet hode - i tilfelle dette hadde noe å gjøre med en alder jeg selv ikke var kommet til. Plutselig ble papiret delt i to og guttene grupperte seg til hver del. Da sto det med ett klart for meg. De to grupperingene som sto i skjul opp mot én av skolens vegger kunne ikke være annet enn Sodoma og Gomorra. Siden guttene var betydelig eldre enn meg valgte jeg å plukke opp en kvist å forsvare meg med. Med høy røst (trodde jeg) og med kvisten holdt opp foran meg sa jeg kanskje mer til vinden enn til Sodoma og Gomorra: "Ild og svovel skal regne ned over dere og jage dere på flukt ..." Med ett, før jeg hadde fått sagt alt som lå på mitt hjerte, satte skoleklokken - som tilfeldigvis var festet på veggen rett over Sodoma og Gomorra  - i gang med ei infernalsk ringing. Vaktmesteren eller rektor måtte ha tuklet med ett eller annet for lyden var så sterk at drrrrrrr- ene haglet som ildkuler ned over de syndige som brått fikk annet å tenke på og sprang vekk med hendene for ørene for om mulig å berge livet. Selv sto jeg på såpass avstand at jeg merket at lyden var sterk, men ikke verre enn at jeg kunne stå stille og bivåne det hele. Mett ett var altså Sodoma og Gomorra borte og de to papirdelene fór litt hit og litt dit med vinden før de forsvant og var borte de med.

Ofte kunne jeg se en gruppering som på et vis aldri oppløste seg helt, men kanskje bare endret seg litt fra friminutt til friminutt. De eldre jentene holdt ofte tett sammen - med de fysisk mindre guttene på samme alderstrinn gående å skule litt på avstand, hele tidene med små merkverdige banale forsøk fra dem på å tiltrekke seg disse overmenneskelige skjønne skapningenes oppmerksomhet. En Elvis look-a-like type hadde ved skoleårets begynnelse kommet til Borgen skole. Denne kjødelige utgaven av en kunnskapens åpenbaring forsto jeg kunne ofte føre de eldre jentene til de mest hinsidige utredninger om guddommelige egenskaper, ja, nærmest blott ved lærerens fravær i friminuttene. Ååå, hvor tankene mine kunne føre meg til de fjerneste drømmer. Hvor meget skulle jeg ikke kunne ofre bare for å få være i denne klyngens midte. Ja, kanskje til og med mine klær kunne falle til jorden like til jeg bare sto med bar overkropp kun iført lang underbukse og ullsokker selvsagt - for ikke å forfryse meg. Og med en hand på ryggen og den andre støttet opp under haken kunne jeg fra disse vakre skapningene bare nyte de himmelske egenskapers ord gjengitt til meg. Jerusalem, Jerusalem akk hvor nært du er i mine drømmer og hvor fjernt du meg er i virkeligheten, tenkte jeg mange ganger i det jeg passerte denne fortetta folkeklyngen så nært jeg bare turte i mine tidligste skoledagers folkelige utgave.