Verdidebatt

Alt er ikke ideologi

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Konservative meningsytrere går ofte i en felle som for en generasjon tilbake var forbeholdt de mest forherdede marxister: Å se verden og virkeligheten gjennom ideologiske briller. Alle konflikter, alt som skjer i samfunnet, alle debatter, alle virkelige og ikke-virkelige trusler og konflikter forstås som del av en fundamental kamp om ideer - en åndskamp.  I tråd med filosofen Hegel ses verden som en representasjon av åndelige ideer.

Jeg er så langt fra å være marxist som det er mulig å komme, men Karl Marx, hvis filosofi jo egentlig bare er Hegel snudd på hodet, gjorde like fullt mange korrekte observasjoner av samfunnet. En av dem var disse: Ideologi er bare overbygning.  Ideologier svever ikke i noe vektløst univers, de er til sjuende og sist produkter av menneskers sosiale og politiske interesser og av kampen for herredømme.

Det er særlig i de mange debattene om islam at vi i dag gjør den skjebnesvangre feiltagelse å ideologisere alle våre begreper av virkeligheten. Dette kommer til uttrykk i bl.a. dette innlegget av Torleiv Haus, hvor han lister opp en harang av vers fra Koranen som skal bevise at islam ikke er en fredens religion. Med en slik kanonade av aggressive koranvers er det lett å komme til forhåndsbestilte konklusjoner. Men islam kan selvsagt ikke bedømmes på noen rettferdig måte på grunnlag av utvalgte koranvers. Spørsmålene som er relevante å stille, er dem Haus ikke stiller: Er muslimer – på tross av eller på grunn av sin religion – spesielt aggressive mennesker? I den grad svaret på spørsmålet skulle være et ja, ligger så årsaken til dette i Koranen eller skyldes det mer komplekse sosiale og politiske forhold?

Et enda mer eklatant eksempel på hvordan ideologisk posisjonering kan forvri våre begreper av virkeligheten, finner vi i dette innlegget av den konservative meningsytreren Hans Rustad på www.document.no om den siste vending i Treholt-saken.  Rustad presterer her det kunststykke å se nyheten om en mulig forfalskning av bevis i prosessen mot Treholt som uttrykk for 68-generasjonens ønske om ideologisk revansje. Rustad skriver:

Offisielt gjelder koffertbeviset et mulig juridisk overgrep. Uoffisielt gjelder det 68'er-generasjonens behov for å renvaske seg selv. En av deres beste ble tatt i landsforræderi. Det kan ikke stemme. (...)  Enorme krefter har vært investert i å renvaske Arne Treholt. Nå har saken kommet så langt på avstand at man kan stole på at offentligheten ikke husker så godt. Man forsøker seg på et frontalangrep: politiet jukset, de fabrikerte bevis.

I et ideologisk univers er ting alltid mer enn de ser ut for. Dermed blir det også lett å se en truende fare bak hvert gatehjørne – man blir konspiratorisk i hodet. Om Rustad kan ha rett i en og annen enkeltstående observasjon, så ender summen av tankespinnet like fullt opp i det rene visvas. For i Treholt-saken dreier det seg i denne omgang om noe høyst jordisk og materielt: Ble bevisene mot Treholt forfalsket eller ikke? Det er et spørsmål som vi får håpe lar seg besvare med et enkelt ja eller nei når fakta i saken er utredet. Vanskeligere er det ikke. Men Rustad gjør dette uhyre vanskelig ved å forvirre vår realitetssans og gjøre et enkelt og såre jordnært spørsmål til et ideologisk drama av nærmest kosmiske dimensjoner. Rustad skriver:

Det finnes ingen himmel som hvelver seg over 68'erne. Ingen de kan be om tilgivelse. Derfor må de tilgi seg selv.

Her trer metafysikken inn og overtar der det rekker med litt sunn fornuft. Med dette grepet lukkes alle åpninger for fornuftige tilnærminger. Vi låser oss i vår ideologiske posisjon, vi tenker ikke lenger klart om selv det enkle og åpenbare, retorikken blir hamrende og demagogisk.

Dynamikken i denne måte å tilnærme seg virkeligheten på, er farlig. For uansett ideologisk utgangspunkt – uavhengig av om det man ideologisk står for er godt eller ikke - er siste trinn i denne prosessen, gitt visse ytre betingelser, vold!

Vold er en respons på opplevelse av trussel. Hvorvidt trusselen er reell eller ikke, er uten betydning, så lenge opplevelsen av å være truet er reell. Konservative kristne tror i sin ideologisk forvridde forestilling av verden at islam i dag er ute på et korstog for å omvende oss alle med vold og drap. Så leser man i i Koranen og får rikelig påfyll til denne trusselopplevelsen.  And from here it goes on...

Problemet er at for radikale islamister ser virkeligheten ikke så mye annerledes ut. Bare de ideologiske fortegnene er forskjellige. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at islam i sitt ideologiske innhold er en mer aksjonistisk religion enn kristendommen.  Ideologi kan brukes til å legitimere konfrontasjon når de ytre betingelser er til stede, men selve den konfliktskapende prosessen er styrt av andre krefter enn ideologi og religiøs overbevisning. Religion og ideologi er overbygning for problemer av en mer primær politisk og sosial art. Konflikter har en allmenngyldig, dennesidig lovmessighet uavhengig av religiøse eller ideologiske overbevisninger.  

Å forstå slike prosesser, er også en mulighet for å kunne løse konflikter. Den retorikken mange konservative kristne gjør bruk av i sin agitasjon mot alt islamsk, gir veldig få holdepunkter for en slik type forståelse. Heldigvis finnes det nok av eksempler på det motsatte – at religion også kan åpne det som er lukket og skape bro over avgrunner.

De mest markskrikerske agitatorene mot alt islamsk bør derfor spørre seg hva de egentlig vil oppnå med sin kampretorikk. Det er ikke uvesntlig hvilke ord vi bruker – konfliktmaksimering med alle dens ubønnhørlige konsekvenser - eller en mulighet for fornuften til å skape noen åpne rom. Noen mener visst det er naivt av meg å tenke slik. Jeg mener motsatt. Det er den ideologisk innkapslede forståelsesmåten som er naiv og ufornuftig. Det er den brede og korte vei til konfrontasjon. Fornuftens vei er alltid den lengste, men også den kløktigste og den eneste det kan komme noe godt ut av.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt