Ubehagelige sannheter

Mens klimapanelet og Al Gore forteller om "en ubehagelig sannhet", forteller psykologien om vår evne til å fortrenge ubehagelige sannheter ved å skape oss falske virkelighetsbilder, f.eks gjennom kognitiv dissonans. Uavhengig av fasiten i dette spørsmålet ønsker vel ingen å ha en falsk tro på virkeligheten. Når skal vi tillate oss å fornekte vitenskapelig konsensus, dvs generell enighet blant forskere? Og når bør vi heller stole på egne og utvalgte andre meninger ?

På tross av vitenskapelig konsensus i spørsmålet om global oppvarming, viser en undersøkelse at alle bortsett fra en av 48 republikanske kandidater til Senatet er skeptiske til global oppvarming. Det forundrer meg at representantene ikke lytter til NASA i dette spørsmålet 1) 2), når de må forstå at de er prisgitt NASA med tanke på GPS, overvåking, produksjon av satelitter osv.

For meg synes det som om evnen til å skape en urealistisk virkelighetsoppfatning henger sammen med graden av tro på dogmer og autoriteter, som f.eks i konservativ religion og høyrepopulisme. Hvis den ubehagelige sannheten blir stor nok, eller hvis den alternative virkelighetsoppfatningen kolliderer for mye med den vitenskapelige, slik det gjør for noen i klimaspørsmålet, innfører man "konspirasjoner". - Det være seg "evolusjons-konspirasjonen", ikke-eksisterende klimaendringer som egentlig handler om  verdensbeskattning (CO2 avgiften), venstrevridde konspirasjoner for å ødelegge samfunn osv. Jihadernes "fryktelig onde vesten" er vel også et eksempel på hvordan dogmer og falske konspirasjoner kan føre til fryktelig handling? Dette er mennesker som går døden, og tar med seg uskyldige, fordi de er "hellig overbeviste".

Hvordan unngår du å gå i samme felle?