Verdidebatt

Vi som ”hater” Gud

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Onsdag 15. september  – lanseres min bok Vi som elsket Jesus i et åpent debattmøte på Litteraturhuset i Oslo, med to-tre frafalne i panelet og TV-pastor Egil Svartdahl som representant for de troende. Det har vært rystende, smertefullt, gripende – og innimellom morsomt – å bla igjennom tusenvis av avisklipp, blader, bøker og brev, lagt til side år for år med tanke på at materialet en gang skulle bli en bok. Blant klippene fra begynnelsen av 60-tallet fant jeg også disposisjonen til en oppbyggelig, andaktspreget bok tiltenkt unge kristne som slet med tvil og uro. Men senere ble arkivstoffet mer og mer rettet mot kritikk og avsløring, inntil de kristne avisers og bladers dekning av karismatiske bibelstevner i fjor sommer fikk meg til å ta beslutningen om å sammenfatte materialet til den boka som nå foreligger. Etter et hjerteinfarkt innså jeg risikoen for at mine arkivmapper kunne komme til å forbli bortstuet hyllefyll - og dermed ble det altså i løpet av sist vinter et manus. Tittelen hadde jeg hatt klar i 20 år, etter at Gyldendal Forlag den gang bad meg om å skrive boka – som likevel ble utgitt på Humanist Forlag.

Dermed er boka ute i avisredaksjonene. Og ved den såkalte sperrefristens utløp lørdag 11.10., var allerede de første anmeldelser trykket – i avisene Vårt Land og DagenMagazinet. Disse to anmeldelser er en studie verd. Jeg er vel selv inhabil som både kommentator og dommer, men   jeg vil likevel tillate meg å si at disse to anmeldelser etter min mening illustrerer et dypt og problematisk motsetningsforhold internt i dagens kristne kirke. På den ene side Vårt Lands vilje og evne til å lytte, reflektere og innse behovet for justeringer. På den annen side DagenMagazinets irrasjonelle forsvarsreflekser til trøst i egne sirkler: Fragell er sint og boka er psykisk egenterapi. (Denne vurderingen gjelder ikke avisens saklige intervju i samme utgave.)

Det er åpenbart at jeg er sint, ”hater” en gudeskikkelse jeg ikke tror på. Jeg kan innrømme at boka har en viss terapeutisk virkning på mentale sår, sorg og skyldfølelse. Men det avgjørende spørsmål i debatten bør vel være: Er det sant det jeg skriver, og bør det eventuelt ha noen betydning for de miljøene jeg omtaler og kritiserer? Når jeg føler meg trygg på at dette spørsmål kan besvares positivt, skyldes det at jeg ganske samvittighetsfullt har samlet, beskrevet og dokumentert fakta. Men like viktig er at jeg stadig oftere har fått min kritikk bekreftet av gode, fromme, kunnskapsrike og dypt fortvilte kristne. ”Du har rett, Levi,” sier de, men av hensyn til familie, venner i miljøet, organisasjonenes anseelse osv. tør de ikke – eller finner det ”uklokt” – å gå åpent ut. Så er jeg da blitt stående alene gjennom det meste av mitt voksne liv, etter hvert med faglig støtte av forskeren Geir Lie, oppgjørstekster fra Gunn Hild Lem, protestrop fra predikantsønnen Anders Torp – og med den korrigerende innsikt som gis i skjønnlitterære bøker av Tor Edvin Dahl. Men de fem siste årene har Vårt Lands journalistiske mot og integritet likevel vært viktigst. I reportasje etter reportasje har de dekket realitetene i brede karismatiske miljøer så vel som ekstreme subgrupper. Slikt blir det kanskje ikke flere hedninger og livssynshumanister av. Men jeg tror det blir flere troverdige kristne. Og det er også ålreite folk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt