Rødt, hvitt og blått til VM!

Den gode nyheten er: Norske fotballfans kan dra til VM i Sør-Afrika neste år for å heie på rødt, hvitt og blått. Flagget er riktignok hollandsk, men det gjør supporterfesten større.

Jeg har vært med på mange nok mesterskap til å vite to ting: A) Den norske fotballen er aldri blitt elsket av noen som ikke har norsk pass. B) Selv de som snakker totensk og går med vikinghjelm, kjenner på en indre kamp mellom nasjonalisten og fotballelskeren i seg selv – og det er ikke uten en god porsjon ambivalens at man håper at Norge skal forsvare seg til avansement.

Nederland overspilte Norge (2-0) i Rotterdam, som ventet. Drillo uttalte riktignok at han var overrasket over Nederlands nivå. Vel, de oransje hadde vunnet alle kampene i gruppen vår, mens Norge hadde null seire før kampen.

Vi så hvorfor på den regntunge og vanskelige matta: Nederland spilte hurtig, teknisk og underholdende fotball. De behersket både tålmodig powerplay, raske kontringer og giftig bakromsspill. Dette er fotball som vil bli elsket i Sør-Afrika neste sommer, slik den hollanske fotballen blir i hvert eneste mesterskap.

Mulig å elske. Landslagssjef Egil Drillo Olsen nekter fortsatt å innse at Norge er ute av VM-kampen: «Det er ikke over. Vi skal prøve å ta ni poeng på de tre siste kampene», uttalte Drillo til TV3.

Ingen kan klandre Drillo for å prøve. Snarere tvert i mot. Spesielt etter den tamme og målløse kampen mot Makedonia var det mange som satt med følelsen av at Drillos egentlig ikke prøvde. Jeg mener: Her hadde vi en kamp Norge MÅTTE vinne, noe både trener og spillere understreket på forhånd. Men så det slik ut underveis? Spillet var tafatt, viljen til å ta risiko var liten og John Carew jaget i ensomhet på topp.

Det er mulig å elske et fotballag for mer enn for resultatene. Man kan elske det for ferdighetene og for dets evne til å underholde og glitre. Men man kan også elske et lag for dets innsats, glød og vilje – slik Wimbledon ble elsket i årene før norske Drillo overtok som trener.

Det handler om å tørre. Om å prøve. Om å vite at man gjorde alt man kunne. Om å gå ned med flagget til topps.

Jeg minner om ordtaket: Mange menn sprang på vidda for å fange den ville hesten. Ikke alle som sprang der, fanget ham. Men at den som fanget ham sprang, det er sikkert.

Klare for VM. En annen god bieffekt av at fotballandslaget har parkert seg selv, er at det kan blir mer oppmerskomhet rundt andre norske idrettsutøvere som fortjener det. Ni norske friidrettsutøvere er for eksempel allerede kvalifisert for VM i august.

I tillegg til disse ni, er det teoretisk mulig at drøyt 100 andre kan kvalifisere seg, for å bruke fotballandslagets retorikk.