De - føder våre barn

"De"

, det er og vil alltid være kvinnen.

"Våre",

det er som oftest biologisk far og mor, som oftest  mottar sitt/sine nyfødte.

"De"

, er ikke alltid fødene under nordisk himmel, men fjernere strøk.

"Våre"

er ikke alltid foreldre, som kan stå på fødestuen og vente. Heller en flyplass.

De, er også, individer, kvinnen, som opplever det unike å bære frem nytt liv, merke det vokse. Hvordan det føles. Kan ikke jeg som mann forestille meg en gang. Det nærmeste jeg har kommet er "spark fra mor,s mave".

En komplett sirkel av lykke, forelskelse, giftemål, barn/fødsel. Noe som beriker livet, og for oss fleste er ett lykkebegrep. Det er ihvertfall, malen eller normalen.

Nå er det ikke alle som opplever det slik, en mal. For alle disse hendelser, inneholder utfordringer, problemer, bekymringer, også sorg. Det er livet. En kan gjerne danse på roser, men en får da også regne med tornene. Dette preger de fleste kulturer. Får ta utgangspunkt i hovedtrekk i den vestlige verden. Som har fått ett "luksusproblem", eller en "gordisk knute" å løse, finne svar på?!

Er ikke alle barn som blir født, pga, det ikke passer. Årsakene er så mange, og dette er ikke ment som kun ett innlegg i abortdebatten, men også vinkling mot adopsjon, om og hvorfor.

Der mor (og far), etter mye bekymringer, lange timer, må løse den "gordiske knuten". Bære frem eller ikke?!................ Det moderne menneske står overfor utallige umulige) valg. Slikt valg, er så dyptgripende, det får uansett konsekvenser og følger, for, spesielt kvinnen, og fosteret/barnet. Fødes ikke, da lever kvinnen med spørsmål, tvil, anger, skam(?), for kanskje resten av livet. Fødes barnet, ja da kommer kvinnen til å være mor, for resten av livet, og far, far. Uansett får valget følger. De fleste velger å fullføre svangerskapet.

Da har vi andre par, de som prøver, prøver, men det blir ikke noe svangerskap. De bruker tusenvis av kroner, for å finne løsninger. for ønsket om å bli mor og far er så stor. Jeg sier ikke at ett par må ha barn for å være lykkelige. Nå skriver jeg om de som vil ha barn, men får det ikke. Legevitenskap kobles inn. De som har vært gjennom dette og er oppe i det. Kjenner bedre til følelser, håp og skuffelser. Jeg kan bare sette meg inn i det som medmenneske.

Det gjelder forøvrig, begge foreldre "grupper" jeg omtaler, i full respekt. Siste mulighet for de "ufrivillige barnløse" er adopsjon. Da er det ett byråkrati, som starter, intervjuer, vurderinger. Noe som vanlig ordnes i "dempet lys, og hyggeligere omgivelser". Blir en offentlig sak, på offentlig kontor. Så stort er deres ønske..... Får de det innvilget, da starter ventetiden! En tid som har øket de siste årene, men de vet, at en dag, kommer vårt barn! Hvilken glede de må føle, spenningen, om det ikke da er på fødestuen.

Når barnet kommer, er de en familie, som har fått en forøkelse, og foreldrerollen kan starte.

Slik har vi to "varianter" av det å få barn i dagens Norge, og ikke av dette er noe nytt. Slik har det alltid vært. Ett svangerskap, kom ubeleilig for ett par eller kvinne. Par som levde før, og ikke fikk barn, eller vill "ta til seg" et barn. Pleiebarn eller adoptert.

Det som skiller, disse to virkeligheter i dag, og lager det store paradoks i dagens Norge, er - Abortloven.

Noen fjerner nettopp det som kunne vokse og blitt ett barn, som nettopp noen andre ville ha, elske og skape ett hjem for. Det er de som føder og adopterer bort "som før", men tallene er synkende. Jeg setter ikke disse opp imot hverandre, for jeg trekker dette utover landets grenser. Det er større enn "lille-Norge"

Fra 2007 har vi følgende tall fra SSB Totalt 703 barn ble adoptert, av disse var 417 utenlands adopsjoner. 236 var de som ble tatt til seg som stebarn, og anonyme/andre adopsjoner, var kun 50.

Sitat SSB; "Nedgangen i antall utenlandsadopterte barn de to siste årene, fra 704 til 417, skyldes blant annet at ventetiden på å få adoptere barn fra Kina har økt. Likevel kom det flest utenlandsadopterte barn fra Kina i fjor, etterfulgt av Colombia, Sør-Korea og Etiopia. Nedgangen i utenlandsadopsjoner var for øvrig betydelig mindre det siste året enn året før."

Når en da ser på antall aborter i Norge så har de, "stabilisert" seg  rundt 15.000 barn i året.

Detter er Norske tall, vår virkelighet. En kraftig utfordring nå til; "venstresia", feminister og de som har nesten tatt "patent" på rettferdighetfølelse, i debatter!

Ikke bare produserer de Asiatiske land, hovedsaken av våre forbruksvarer. I Kina, bor de i store fabrikk komplekser. De har døgnets 24 timer, innenfor nesten avsperrede gigantiske områder. De har en jobb, javel? Uorganiserte. Så har vi barnearbeider, i diverse fattige land. Det er så mye å ta av den globale urettferdighet, som er i dagens verden. Jeg er ikke den første som tar opp dette, og det debatteres, men er bare att vi har gjort dette til en økonomisk "ryggrad" for vårt samfunn. Norske bedrifter flytter ut, for det er billigere arbeidskraft i utlandet(!). Dette vet jeg bla. at  blir ofte debatert, ikke nok, men Euroen og dollaren styrer.

Når jeg da bringer inn at "De-føder våre barn" så tenker jeg på da disse kvinner, medsøstre til norske. "De" som nettopp nettopp kommer fra disse land, der Norge i hovedsak henter/har avtaler med for adopsjon. Du/jeg f.eks går nettopp i den buksa, som hun, "syersken"" som sydde den, da hun var fortvilet, fattig og gravid. Kanskje forlatt av mann/barnefar? Som norske jenter også opplever. "Syersken", må bære det frem, hvordan hun skal brødfø barnet, det aner hun ikke?. Bare at det skal fødes.

Nå finnes det barnehjem i andre land, under andre himmelstrøk. De holder nok ikke samme standard som et barnehjem i Norge (er det særlig noen av dem igjen?). Vi husker vel alle barnehjemsbarna, TV bildene fra Romania, etter fallet av deres diktatoriske styre. Kina har jo sin 1. barnspolitikk, og mangt et barn kommer nettopp til Norge fra Kina.

Har vi så få, muligheter, til å føde våre egne barn, født i Norge? Er det så vanskelig stilt med oss? Her det er kontantstøtte, økonomiske ordninger ved fødsler, som "syersken" i Asia. Ville, sett som "gave fra himmelen".

Er dette rettferdig, er dette rettferdig kvinnepolitikk, er dette ett rettferdig menneskesyn? Er det slik skjevheten også her skal gå sin vante gang, vi vender oss til alt!

Da var det de da, som fortsatt venter på en flyplass, de kunne reduseres. Ved at de som som ett alternativ kunne hentet ett barn, på et norsk sykehus eller norsk barnehjem. For dagens adopsjons politikk, er vel ikke en form for U-hjelp? Det må da også bli billigere, enklere for disse foreldre?, selv om kjærligheten, er større enn pengepungen deres(?). Ære være dem.

De ufrivillige barnløse blir bare en brikke, de må vente uansett. At det norske storsamfunnet, ikke fokuserer mer på å oppfordre, styrke og øke muligheten for adopsjon, innen for egne grenser. Er forunderlig. Er det økonomiske hensyn, ville helsebudsjettet sprekke, om vi ikke også skulle bygge barnehjem, for 15.000 barn i året? Vi som nettopp har økonomi, forhold og ressursforeldre som venter og lengter.

Smerten med å føde er like stor i norske fødestuer, som en jordhytte i Afrika (ref. TV bildene fra en NRK-serien, om familien, som reiste til Afrika, og levde på golde sletter. Der en av de afrikanske kvinnen fødte alene, i en enkel kvist/jordhytte!) Bekymringene er de samme for en kvinne, uansett pass, nasjonalitet, yrke, inntekt.

Forskjellen er at velger du å føde, så vet du at barnet du fødte, lever, har fått ett hjem, eller blir tatt trygt vare på. Velger du abort, sitter du igjen med mange ubesvarte spørsmål, men det du vet, er at det ble ikke noen sønn/datter. Bekymringer må en leve med, som så mangt annet i livet. Dessverre er ikke livet så enkelt. Hverken for oss eller "dem/de". Jeg vet.-

Det har vel bare blitt litt lettere velferdsmessig i Norge, men følesesmessig like vanskelig, slik er vi mennesker, alle som en. Vi kan bare støtte hverandre, mer.

"Det var en mor som ble forlatt av barnefaren, oppdro sitt barn alene, og sønnen er nå president i USA".

Mitt ønske og håp er at alle de barn, som nettopp har funnet, det å bli elsket i et norsk hjem, har funnet seg til rette i Norge. For meg er ikke dette en debatt om "hvite" barn, kontra Asiatiske/afrikanske barn. Eller at de som nettopp har sett sitt barn for første gang på en flyplass, er noen form for "2.rangs foreldre". De har funnet glede og en berikelse i sitt forhold? De er all like, barna og foreldre, i mine øyne og ihvertfall for Gud.

Hvis leseren også unnskylder, så velger jeg å avslutte ved å være litt personlig. Undertegnede er selv adoptert.