Hun bør ikke få adoptere

Bør det være lettere å få tilgivelse enn tillatelse? En 42 år gammel enslig kvinne dro til India for å finne en surrogatmor (er det mulig å finne et annet ord?). Slik virksomhet er forbudt i Norge, men i India har det vært lov siden 2002.

To tvillinggutter ble født i januar. Kvinnen opplyste at hun selv hadde donert eggene, og søkte adopsjon. Det var regelrett løgn. Både sæd- og eggceller kom fra donorer. Hun har ført norske myndigheter bak lyset. Hun er ikke barnas mor.

Det er lett å forstå at mange ønsker seg barn.
Det er lett å forstå at mange i slike situasjoner vil adoptere. Innenlands eller utenlands.

Men det er ikke lett å forstå at den som ikke er forhåndsklarert for adopsjon, som ikke har stått i adopsjonskø 3-4 år slik mange må, skal kunne snike seg unna alle formelle hindre.

Og det er slett ikke sikkert at det vil være til barnas beste at hun får adoptere dem. Dømmekraft og respekt for norsk lov virker ikke akkurat overbevisende.

For å kunne adoptere et barn fra utlandet, må man være godkjent av norske myndigheter. Man må ha forhåndssamtykke og ved søknaden må det legges ved oppdatert helse- og vandelsattest. Som hovedregel skal utenlandsadopsjoner skje gjennom en godkjent, norsk adopsjonsorganisasjon. Det er tre slike i Norge: Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Man må ha en formidlingsbekreftelse fra én av organisasjonene før man kan starte prosessen med å adoptere. Barneverntjenesten vurderer søkerne, er på hjemmebesøk, og kommer så med en positiv eller negativ tilråding til adopsjon.
Ventetiden for adopsjon av barn fra utlandet er økende. Dette gjør at det for flere adoptivsøkere ikke er realistisk å gjennomføre adopsjonen innenfor forhåndssamtykkets varighet (3+1 år).

Før de reelle forhold ble kjent, tøyde norske myndigheter lovverket så lang som mulig for å finne en løsning både for barna og kvinnen og kvinnen selv. Statsråd Audun Lysbakken har satt ned en arbeidsgruppe som skal komme med anbefalinger for håndtering av fremtidige surrogatsaker.

Ifølge barne- likestillings- og inkluderingsministeren skal arbeidsgruppen komme med forslag med anbefalinger til prosedyrer og kjøreregler, og foreslå hvordan norske myndigheter kan informere om norsk lovgivning og praksis i forhold til surrogatsaker.

Dette virker svært fornuftig – på lang sikt. På kort sikt er det overordnede viktige spørsmålet: Hva med barna, hva er til beste for dem?

India anser barna som norske, mens Norge tolker Menneskerettighetskonvensjonen slik at India må gi barna statsborgerskap. Konvensjonen sier. at barnas beste skal vektlegges, også når det gjelder adopsjon over landegrenser. Og det er det viktigste i denne saken. Hva er barnas beste?

Jeg ser det slik: Norge og India bør snarest bli enige om hva som skal skje. Foreløpig er det ikke en gang kjent hvor sæd- og eggdonor kommer fra. Men dersom dette blir Norges ansvar, bør de to komme øverst på listen og tildeles noen som står på listen over adopsjonssøkende fra India, og som ikke bor for nær kvinnen. Noen som har gjennomgått de formelle krav som stilles til adoptivforeldre.

Jeg er overbevist om at det er dette som vil være til barnas beste.

Denne saken må ført til fortgang i behandlingen av et spørsmål som reiser en rekke svært viktige etiske spørsmål, der alt må ha utgangspunkt i respekten for menneskeverd, slik Dagfinn Høybråten påpeker,