Hva forventer vi oss av et parti som kaller seg kristelig?

Stortingsrepresentantene, fylkestingsrepresentantene, kommunestyrerepresentantene, styremedlemmene og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillitsverv, må være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn. Dette er paragraf 2 i KrFs lover og den mye omtalte "bekjennelsesparagrafen".

Ifølge store norske leksikon er ordet kristen en vanlig betegnelse på en som bekjenner seg til Kristus, dvs. som tilhører den kristne religion. Når det i paragraf 2 kreves at man må være "bekjennende kristen" henspiller dette på at man må vedgå at man er kristen.

Bekjennelseskravet har vært debattert gjennom hele KrFs historie. De som vil fjerne paragrafen viser for eksempel til at i Den norske kirke kan alle døpte velges til verv.  Mens de som vil beholde paragrafen mener at bekjennelsesparagrafen er en del av partiets identitet.

KrF har troende tillitsvalgte og folkevalgte som fungerer som et vern om partiets identitet, og dette hindrer utvanning av verdigrunnlaget. Et aktivt forhold til kristendom gir en sterkere forpliktelse på kristne verdier. Dette har vært partiets linje siden grunnleggelsen i 1933.

Bekjennelsesparagrafen er ikke nødvendig for et kristendemokratisk parti, men det er en styrke for politikken at den som skal utforme politikken har et personlig forhold til de verdiene han eller hun bygger på. Bekjennelsesplikten er en garanti mot at verdiforpliktelsen skal bli svekket.

Hva forventer vi oss av et parti som kaller seg kristelig? Det er ikke urimelig av velgerne å forvente at partiets tillits- og folkevalgte er kristne, selv om det ikke gir noen garanti for at politikken er god og partiet godt.