Verdidebatt

Vi som ble født mellom 1940 og 1980

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg fant denne teksten på Facebook, og må si den graver frem mange gode, gamle minner! Jeg er selv født i 1978, og må si jeg kjenner igjen mye av dette. Jeg vet ikke hvem som har skrevet den opprinnelige teksten, men jeg har tatt meg den frihet å føye til noen egne erfaringer og minner (i kursiv). God fornøyelse!

For det første har vi overlevd å bli født av mødre som røkte og/eller drakk mens de var gravid med oss og levde i hus fulle av asbestmateriale. De brukte aspirin, spiste muggost, rå egg-produkter, mengder av bacon og fet mat for ikke å glemme mat tilsatt alskens farge og tilsetningsstoffer, tunfisk rett ut av boksen, og ble ikke testet for diabetes eller alvorlige kreftsykdommer.

Barnesengene og trillevognene ble dekket med alskens blyholdige stoffer i pastellfarger. Det fantes ingen barnesikringer på medisinboksene eller på farlige vaskemidler, ingen barnelås på skap og skuffer. Da vi syklet hadde vi ingen hjelm eller sykkelsko på. For ikke å glemme den risikoen vi tok ved all haikingen med fremmede.

Solen skinte alltid om sommeren og om vinteren var det skiføre hver eneste dag.

Vi satt i biler uten sikkerhetsbelter eller airbags. Vi drakk vann fra hageslangen, ikke fra flasker kjøpt i butikken. “Take away” var begrenset til pølse og chips eller pølse og brød. Ingen Pizza Hut, McDonalds, Burger King, Taco, baguetter eller kebab. Enda butikkene stengte klokka 5 på ettermiddagen og var stengt i helgene. På en eller annen måte var det ingen som sultet ihjel av den grunn.

Vi delte ofte en flaske brus med våre venner, og alle sammen drakk fra samme flaske uten at noen ble dødssyke av det. Vi kunne finne på å samle inn tomflasker og veksle dem inn på butikken på hjørnet, for å få nok penger til å kjøpe karameller, tyggegummi eller kinaputter som vi smalt av i yttergangene til folk etter å ha ringt på døra.

Vi spiste smørkaker, brødskiver med smør og sukker på, drakk upasteurisert helmelk og brus med sukker i, og vi var ikke overvektige fordi vi alltid var ute og lekte.

Vi kunne gå ut om morgenen og ikke komme hjem igjen før etter at gatelysene ble tent om kvelden. Ingen kunne få tak i oss i løpet av hele dagen. Og vi var ok. Vi kunne bruke timer på å bygge en olabil av gamle planker og vognhjul og sette utfor en kjempebakke bare for å oppdage at vi hadde glemt å lage bremser. Vi bygde demninger og lekte ved elvebredden/sjøkanten med selvlagde korkbåter eller lekebiler i sanden. Sandkassen og lekeplassen trengte ingen EU-godkjenning.

Vi la mynter og småsteiner på toglinjene og ventet spent på neste togpassering. Da eksisterte det ingen fysiske hindringer som gjorde at vi ikke kunne leke ved toglinjene.

Vi samlet planker og påler fra sagbruket og bygde nabolagets største 4-etasjers hytte mellom store trær, mens vi tygget Hubba Bubba. Vi fikk en god følelse og følte oss tøffe med blåmerker, skrubbsår og spreke kropper etter klatring i trær og masse fysisk aktivitet.

Vi hadde ikke Playstation, Nintendo WII eller X-Box. Ingen dataspill i det hele tatt, ingen TV med 99 kanaler å velge mellom, ingen DVD-filmer. Ingen mobiltelefon, ingen bærbar datamaskin, ikke internett, blogg eller Chat-rom på nettet. Vi hadde venner og vi gikk ut og traff dem.

Vi falt ned fra trær, skar oss på tollkniver, brakk bein og tenner, og det var ingen anmeldelser eller saksøkning etter slike skader. Bare jentene hadde hull i ørene.

Vi løp rundt i nabolaget utkledd som cowboyer og indianere mens vi skjøt vilt rundt oss med kruttlapp-pistoler og pil og bue. Hvor mange barn gjør det i dag?

Vi spiste mark og leirekaker laget av søle, og marken levde ikke inni oss til evig tid.

Til jul og påske malte og lagde vi pynten selv. Vi fikk luftgevær og lagde sprettert i 10-års-alderen, vi syklet eller gikk til våre venners hus og banket eller ringte på døra eller bare ropte på dem.

Vi hadde friheten til å kalle en neger for en neger, og kvinnene ble ikke tvunget ut i arbeidslivet.

Mor trengte ikke å gå på jobb for at endene skulle møtes. Fotball- eller slåball-lagene hadde lag-utvelgelse, men ikke alle fikk være med på laget. De som ikke fikk være med måtte lære seg å takle det selv. Å komme seg på laget krevde dyktighet eller ry. Lærerne ga oss en lusing og bøllene på skolen regjerte i friminuttene.

Vi arvet klær av hverandre. Mor lappet hull i både bukser og sokker. Det var ikke snakk om å kaste bort penger på nye klær!

“Jive Bunny and The Mastermixers” på skolens utehøyttalere og “Boksen går” var høydepunktet i storefri. Vi smugrøykte sigaretter med tørr mose da vi var tomme for tobakk. Vi gikk som regel glipp av barne-TV fordi det var mye morsommere å være ute og leke. Vi hadde “Fraglene”. Vi hadde “The Muppet Show”. Vi hadde “Postmann Pat”. Vi hadde “Thomas og vennene hans”. Vi hadde “Familien Cosby” og så filmen “Lassie” i barnebursdager. Vi lånte stadig melk, sukker eller VHS-spiller fra naboene i gata. Vi tilsmusset ikke husveggene våre med parabolantenner.

Våre foreldre fant ikke på idiotiske navn på sine barn, som vi hører i dag. Med unntak av navnet Cato, da…

Hvor har det blitt av Bugg? Og den utrolig gode tyggisen Digg som kostet 25 øre?

Vi hadde frihet, feiling, suksess og ansvar, og vi lærte å takle det. Tenk at vi har vært igjennom alt dette. Det er nesten helt utrolig at det har blitt folk av oss!

Alle tror at utviklingen har gått fremover og at alt har blitt bedre. Desverre tar alle som tror det feil. Vi har mistet selvtilliten og tør ikke gå utenfor døra uten å ha mobiltelefonen med oss. Kommer vi utenfor dekningsområdet får vi panikk. Vi har blitt avhengige av datamaskinen og klarer oss ikke uten. Vi tåler ikke bakterier, og må leve i et nesten sterilt miljø for ikke å bli syke, og hvis vi blir syke er det bare så vidt vi overlever et lite virusangrep. De fleste “nye” virus og “nye” bakterier har eksistert hele tiden, problemet er bare at vi har blitt så svake at vi ikke tåler hverken virusene eller bakteriene mer. Hvis vi ikke får dusje hver eneste dag omkommer vi av svettelukt. Vi “utvikles bakover” til vi ikke klarer oss uten en mengde hjelpemidler. Vi blir mer og mer hjelpeløse, og risikerer å bli utryddet av svakhet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt