Grete Ullestad

52

Kirkens og kristendommens erkefiende: jødene

Publisert: 10. aug 2010

Kristendommens seier  i  Romerriket på  3-400-tallet  endret jødenes stilling katastrofalt.

Om  man leser  de  ledende kirkefedrenes skrifter får man  et  levende inntrykk  av  hvordan jødene  nå  ble totalt utlevert den kristne keiserkirkens nåde  og  unåde.  Man møter her et mildt sagt forbitret jødehat.  For kirkefedrene spilte det ingen rolle  at  jødene var  «Frelserens»  landsmenn  og  at  jødenes tradisjoner  og  hellige skrifter utgjorde forutsetningen for Jesu forkynnelse  og  hans åndelige arv.  Nei,  de  så  i  jødene kun  Kristi mordere.

Tatt  i  betraktning den makt som kirken helt fra antikken utøvet  på  sinnene,  blir man nærmest forundret over  at  jødedommen kunne eksistere overhodet  i  det kristne vesten  og  i  det byzantiske riket  de  første århundrene etter Konstantin.

Frem til  3-400-tallet  hadde jødene  i  rettslig forstand ingen unntaksstilling  (i  år  212 ble  de som keiserens øvrige undersåtter inkludert  i  den romerske borgerretten).  Men det kristnede Europa aksepterte etter hvert,  offisielt  og  prinsipielt,  kirkens jødefiendtlige holdning.  Allerede på  Konstantins  tid ble det  i  lovs form fastslått  at  jødene var  å  betrakte som  «et  skjendig, bestialsk fellesskap».  De  ble ikke berøvet sin borgerrett verken  i  det romerske riket eller  i  de germanske folkevandrings-rikene,  men  de  ble annenrangsborgere,  underkastet  en fornedrende unntakslovgivning.  Under  de  karolingske herskerne var  de  prinsipielt rettsløse, men kunne kjøpe seg rettsvern  og  andre fordeler  av  respektive regjeringer.

Jødene fremstår ved inngangen til middelalderen som  «Guds  mordere».  Allerede  i  Det nye testamentet finner  vi  tendensen til  å  fremstille  hele  det  jødiske  folk som  Jesu mordere,  og forestillingen  er  fullt utviklet  i  det yngste evangeliet,  Johannesevangeliet.  Denne forestillingen farger hele den kirkelige anskuelsesmåte.  Særlig under påskefeieringen,  da  Jesu pasjonshistorie ofte  ble  fremstilt med  en  suggererende kraft  og  i  denne ånd,  kulminerte kirkens jødefiendtlige agitasjon.  Helt frem til vår vår tid var påsken betegnende nok den klassiske pogromtiden  i  de romersk-katolske  og  gresk-katolske land.

Ritualmord   og  hostiekrenkelser

Anklagene for  «ritualmord»,  som hedningene  i  antikken slynget mot de kristne,  ble  nå  rettet mot jødene.  I  løpet av  1100-tallet  og  senere skjedde det gjentatte ganger  at  de  kristne  la inn  et  dødt barn  i  et  jødisk hus  for  å  oppildne massenes hat mot jødene.  I   middelalderens tyske tekster  er  «kindermörderichen  Juden»  et  stående begrep,  i  engelsk litteratur beskrives jøden som  «bloudie».  Den første kristne insinuasjon  om  jøders ritualmord ble fremsatt  i Norwich  i  1144.  Etter  en  ritualmordanklage  i  Blois  i  1171 ble alle jøder slått  i  hjel etter  å ha  nektet  å  la  seg frelse ved dåp.  Senere flammet bålene  i  Paris,  i  Erfurt,  i  Fulda  og Wolfsheim  og  i  Valréas  (1247).  På  slutten  av  det  15.  århundre var over  50  jødiske menigheter utslettet  p.g.a.  ritualmordbeskyldningene.

I  det  14.  århundre fremsatte presteskapet den beskyldning  at  jødene  «bruker kristent blod til deres mazzebaking  og  til deres  Pessahfest».  Senere opptrer blodanklagen (jøder trenger  de  kristnes blod eller legemsdeler)  uten tilknytning til påske eller ritualer.

I  Hospitalkirken  i  Oberwesel  ble et relieff med dette motiv fjernet fra kirkerommet  i  1968.

Beskyldningene  om   «hostieskjending»  oppstod  på  1200-tallet.  Tanken var  at  jødenes hat var  så  dypt  at  de  ikke vek tilbake for  å  gjennombore,  torturere eller brenne hostien  (at hostien  ER  Jesu  Kristi legeme ble første gang vedtatt  av  det fjerde  Laterankonsil  i  1215).

Nervøsiteten for  at  jødene skulle stjele  «Herrens  legeme»  var stor.  I  1267  påbød Wienerkonsilet  derfor  at  jødene skulle holdes bak lås  og  slå fra det øyeblikk kirkeklokken forkynte  at  en  hostie skulle bæres  i  prosesjon gjennom gatene.

Den første rettssak  om  hostieskjending fant sted  i  1243  nær  Berlin,  hvor flere jøder  og jødinner ble brent  på  bålet  på  det sted som siden fikk navnet  Judenberg.  Et  halvt århundre senere dukket beskyldningen opp  i  Paris.  I  1492 ble jøder  i  Sternberg anklaget for hostieskjendelse.  27  jøder ble brent  på  bålet etter  å  ha tilstått under tortur.  Alle jødene ble fordrevet fra hertugdømmet.  I  1337  massakrerte  de  kristne  i  Deggendorf alle byens jøder  av  samme grunn.  I  en  av kirkene  i  Deggendorf  henger den dag  i  dag  et  bilde til minne  om  dette jødemord  av  30. sept.  1337  (det ble overmalt  i  1961).  Billedteksten lyder omtrent slik:  «Jødene blir slått  i  hjel og  utryddet  av  de  kristne  ut  fra  en  rettferdig gudshengiven iver.  Gud  gi  at  vårt fedreland til enhver tid blir befridd for dette helvetespakket».

I  1725  ble et maleri med dette motivet fjernet fra bykirken  i  Deggendorf.

Korstogene  –  et  vendepunkt

Med korstogene begynte gjeldsannulleringer  (til  korsfarerne),  utslettelse  av  jødiske forsamlinger,  tvangsdåp  og  jødemassakrer.  Hvorfor skulle man skåne  Kristi  fiender  i  den vestlige verden når man reiste  ut  for  å  bekjempe dem  i  østen?  Et  vilt hat mot kjetterne inspirerte til det første korstoget  og  spredte seg til befolkningen.  I  Frankrike beskyttet myndighetene jødene mot den kristne overmakten.  Kun  i  Rouen ble den jødiske forsamligen drept eller tvangsdøpt.

Det gikk annerledes til  i  Tyskland.  De  tyske korsfarerne dro sørover gjennom  Rhindalen  og siden østover mot  Regensburg  i  Böhmen.  Overalt ødela  de  jødiske menigheter  og  drepte deres medlemmer under fryktelige pinsler.  Kun  de  som lot seg døpe ble skånet,  men  de fleste foretrakk martyrdøden.  Noen steder drepte jødene hverandre for  å  unnslippe korsfarernes tortur.

Korstogene betegner det store vendepunktet  i  den vestlige diasporajødedommens historie. Deres virkninger,  er  det blitt sagt,  strekker seg ennå til våre dager.  Før denne tid hadde forfølgelsene mot jødene vært relativt sjeldne  og  mer vært preget  av  de  åndelige  og verdslige myndigheters behov for religiøs ensretting.  Folkeopinionen hadde ikke vært ekstremt antisemittisk,  og  verken  i  Frankrike eller  Tyskland hadde jødene  i  hovedsak hatt noen politisk eller økonomisk unntaksstilling.

Som følge  av  den almenne hetsen mot kjetterne ble  nå  folkemassene fylt  av  et  jødehat som mer eller mindre  er  blitt videreført frem til vår tid.  Jødenes livsrom  og  levevilkår ble sterkt begrenset  og  forringet,  dels gjennom pogromene,  dels gjennom påbudte gjeldssaneringer til korsfarerne,  dels gjennom  en  antisemittisk lovgivning hvor  de  praktisk talt ble utstøtt fra samfunnet,  dels gjennom  at  kristenheten - som  nå  takket være korstogene - kom  i  direkte kontakt med  Levanten (det østlige  Middelhavets kystområder)  og  ikke lenger trengte jødenes handelsforbindelser.  Jødiske forsamlinger med deres stolte tradisjoner  og  viktige jødiske lærdomssentra ble utslettet.  Det senket det jødiske kulturnivå.

Fra  og  med korstogenes slutt på  1200-tallet kan jødenes isolasjon fra den kristne verden anses for fullført.  De ble helt avhengige  av  beskyttelse fra  de  enkelte regjeringene  i  de  ulike stater.  De  ble keiserens eiendom,  og  av  byer  og  fyrster ble  de  avkrevd både årlige avgifter og  «nådesbevis»  mot beskyttelse.  Slik ble jødene også  en  inntekstkilde,  ja,  en handelsvare som keisere  og  fyrster,  byer   og  stender etter eget behag kunne forære,  pante,  selge  eller tilintetgjøre.  Myndighetene utnyttet dem som svamper  og  dermed vendte befolkningens hat seg mot jødene istedenfor mot skatteoppkreverne  og  den utbyttende regjering.  Ved reiser måtte jødene ha særlige fribrevog  når  de  krysset bygrenser ble  de  vurdert på linje med  buskapen.

Jødene måtte bære  et  spesielt gult merke  på  klesdrakten,  spesielle hatter  o.s.v.,  hvor  de ble utskilt som  en  paria  og  konstant ble gjenstand for pøbelens hån.

(Den spesielle klesdrakten for jøder ble besluttet innført på det 4.  Laterankonsil  i  år 1215).

En  rekke kirkemøter besluttet  at  jødene ikke kunne  bo  blant den kristne befolkningen.  I  flere byer ble jødekvarteret isolert ved  en mur  -  «ghetti»  i  egentlig mening  -  og  avstengt som  et fengsel.   Enda mer demoraliserende var bevisstheten  om  konstant  å   være avhengig  av pengegriskemyndigheters godkjennelse.  En pogromstemning kunne myndighetene når som helst fremkalle ved hjelp  av  rykter  om  ritualmord,  krenkelse  av  hostien eller lignende,  og man kunne deretter utpresse  de  panikkslagne jødene deres siste skjerv  i  motytelse for beskyttelse.

De  unntakslover som rettet seg mot jødene  (og  som ble fullt gjennomført under korstogstiden) hadde til hensikt  å  isolere  og  deklassere jødene,  først  og  fremst for  å  hindre den rene læres besmittelse.  De fikk ikke  ha  offentlige embeter,  de  kunne ikke inneha stillinger hvor  de ble overordnet en kristen.  De  kunne derfor ikke  ha  kristne tjenestefolk  og  ikke innta måltider eller bade med  de  kristne...

Kirkens lovgivning angående jødene preget også statens.  Den bygget  på  to  grunnsatser:

På  den ene siden skule jødene gjennom sin eksistens vitne  om  den kristne lærens sannhet,  hvilket innebar  at  de  skulle tillates  å  leve  og  utøve sin religion.  På  den annen side skulle deres eksistensform vanæres som straff for  og  tegn  på  det  gudsdrepende folkets blodskyld,  så  lenge det holdt fast ved sin forstokkede tro.  Det andre prinsippet var  en  konsekvens  av  det første,  mens jødenes elendige tilværelse ble betraktet som  et  bevis for evangeliets sannhet  (Matt.  27:25).

Under tidlig middelalder hadde jødene kunnet utøve handel,  jordbruk  og  håndverk.  Den gang spilte  de  ingen fremtredende rolle innenfor kreditt-  og  pengemarkedet.  Nå  ble  de  praktisk talt utelukket fra alle yrker bortsett fra  de  som ble ansett for vanærende,  samt noen  få håndverk  (eks.  som signet- og  linseslipere).  Fra  et  økonomisk synspunkt ble jødenes utestengelse fra all varehandel skjebnesvangert,  der hvor  de  tidligere tidvis hadde spilt  en betydelig rolle,  særlig på  800-tallet  hvor  de  sto for  en  stor del  av  varehandelen mellom  de innbyrdes fiendtlige kristne  og  muslimske stater.  Det var jødenes sørgelig skjebne  å  gjøre seg selv overflødige.

En  kristen kjøpmansstand oppstod,  som delvis etter jødiske forbilder lærte seg kunsten  å handle.  Læremesterne ble konkurrenter  og  deretter fordrevet.  Jødene som ikke hadde noe land  å  flykte til måtte velge  de  eneste yrker som ble dem tilbudt.  De  ble småhandlere, mellommenn  og  ågrere.  Jødene lånte  ut  penger mot renter,  og  den kristne kanoniske rett forbød visstnok ikke kristne  å  ta  renter fra ikke-kristne,  bare  å  kreve renter  av  hverandre. Bibelens forbud for israelitter  å  ta renter  av  hverandre ble omsatt  i  den kanoniske lovgivningen.

Kristenheten kunne ikke greie seg uten renter.  Ved store kirkebygninger  og  krigstokt hadde man behov for stor kapital,  men ingen ville risikere slikt uten motytelse eller godtgjøring.  Da løste man problemet ved  å  gi jødene  en  anerkjennende stilling som pengeutlånere.  Bibelen tillot dem  jo  å  ta rente  av  ikke-israelitter.

Takket være dette makabre privilegium gjorde jødene en innsats i kulturlivet.  At  de  bidro til det europeiske samfunnets overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning  er  opplagt, slik de  også fylte  en  nødvendig funksjon  i  datidens økonomiske liv.  Jødene selv hadde sikkert nok sultet ihjel uten den inntekt pengehandelen gav dem.  Den ble grunnlaget for deres eksistens  i  de land hvor  de  ble tolerert,  men  på  samme tid ble pengehandelen  en ytterligere årsak til deres fornedrelse  og  til jødehatets utbredelse.

Da  de  kristne, som tidligere hadde drevet åger  i  hemmelighet,  på  1200-tallet  begynte  å betrakte jødene som konkurrenter  (jf.  de  italienske bankierne)  ble jødene ytterligere presset.  Den jødiske ågerkaren,  en  fremmed blant fremmede,  som bedrev  en  sort ukristelig virksomhet,  ble gjenstand for  et  vilt hat som rettet seg mot hele jødedommen.  Utnyttet  av keisere  og  fyrster ble  de  som  «ågerkarer»  flådd,  snytt,  fornedret,  hetset,  fordrevet  og tilbakekalt etter som det falt seg.

Med hele sin energi,  intelligens  og  viljestyrke verget jødene seg mot  en  fiendtlig verden.  For dem gjaldt bokstavlig:  penger eller livet.  En  jøde uten penger var  et  hjelpeløst  og  rettsløst vesen.  Siden oppstod tanken  om  jødenes uutslukkelige gulltørst,  som ennå spiller  en  stor rolle som alment utbredt forestilling.

Frem til år 1100  finner man få eller ingen anklager mot jødene for åger,  utsuging eller vinningslyst,  heller ikke  i  kirkefedrenes ellers meget omfangsrike antisemittiske skrifter,  mens man derimot hører mye om kirken og klostrene – datidens største kapitalister - og  deres ågervirksomhet  (Valentin henviser her til  en  utgave av kirkefedrenes skrifter  i  tysk oversettelse som utgjør  80  bind).

Jødemassakrene,  samt jødenes forvisning fra ulike land  og  byer  –  fra  England  1290,  fra Frankrike  1306,  fra en rekke stater  i  Tyskland  og  Østerrike  på  1300  og  1400-tallet  – hadde stort sett økonomiske årsaker.  Etter hvert som jødenes virksomhet ble ansett som unødvendig eller overflødig,  forviste man dem for  å  få tak  i  deres eiendom  og  deres gjeldsbrev.  Som oftest ble  de  tolerert inntil  de  kunne erstattes  av  kristne konkurrenter.  Særlig  i  de  perioder hvor den økonomiske utviklingen gjorde dem mindre uunnværlige,  fungerte jødene  i  hele  Europa  som syndebukker.  De  forferdelige jødepogromene  på  midten av  1300-tallet  var forårsaket  av  ryktet  om  at  pesten skyldtes  at  jødene hadde forgiftet brønnene.  Derfor trodde datidens antisemitter like sterkt som deres senere tyske meningsfellers at  jødene var årsak til verdenskrigen  og  Tysklands nederlag.

Det finnes noen lyspunkter.  Mellom  1230-1550  opplevde jødene  en  blomstringstid både  i Italia,  Spania  og  Portugal.  Men mot slutten  av  middelalderen ble deres situasjon betydelig forverret.  I  1492  ble alle jøder fordrevet fra  Spania,  bortsett fra  de  som lot seg tvangdøpe. Disse såkalte  «marroner»  ble  på  uhygglig vis rammet  av  inkvisisjonen.  I  1498 ble  de  av Portugals  jøder som ikke valgte martyriet tvangsdøpt  og  etter noen årtier  (1531)  ble også  de innhentet  av  inkvisisjonen.

Innenfor ghettoens murer,  midt  i  den bunnløse elendighet,  ble dog lærdommen holdt  i  hevd. Det var fremfor alt studiet  av  de  hellige skriftene  og  familielivets hellige seremonier som reddet jødene fra intellektuell sløvhet og  moralsk undergang.  Høyere enn rikdom ble lærdom verdsatt,  men fra den kristne kulturen  i  middelalderen var jøden utestengt.

Jødetegn

For  å  skille jødene fra all kristenhet ble det  i  tiden rundt det annet korstog innført et jødetegn. Det vanligste var  en  gul jødering,  men det ble også brukt et rødt kryss,  horn,  lovtavler  osv. England var det eneste land hvor tavlene var påbudt ved lov.  I  1217  utstedte  Henrik  III  et dekret  om  at  jødene skulle bære dette tegn  på  et   hvitt linne. I  1275 befalte  Edward  I  at lovtavlene skulle stå  på  et  gult stoff.

Men det vanligste jødetegn var jøderingen  (signum  diabolicum),  ofte gul som  Judas  forræderi. Hvor sterkt dette tegnet ble assosiert med djevelen,  fremgår  av  atskillige forhånelser hvor  Den  Onde selv ble prydet med dette tegn.  Jøderingen ble ansett for å  være  et  satanisk kjennetegn.

Mot slutten  av  det  11.  århundre ble  en  spesiell klesdrakt påtvunget jødene  (jf.  kirkemøtet  i Wien  år  1215  og  senere konsiler).  Jødene skulle bære  en  «behornet  hatt»,  en  forordning som ble etterkommet  i  mer enn  500 år.  I  mye  av  kirkekunsten kan man observere denne spisse,  koniske  (kjegleformete)  og  traktformede hatten.  En annen bekledning som forbindes med jøden, er turbanen. Særlig  i  det 15.  århundre opptrer turbanen  i  stedet for jødehatten  og det gule jødetegnet.  

Det  (kristne)  teologiske bilde  av  jøden som  Satans  avkom ble tidlig utviklet.  At  «djevelen  er  jødenes far»  og  at  deres gudshus var  «Satans  synagoge»  var velkjente ledemotiv gjennom århundrene.

Det var vanlig  i  den kristne billedkunst  å  fremstille jøden med geitehorn  og  bukkeskjegg.  Men den mest seiglivede spott var  å  sidestille jøde  og  svin  («jødesvin»).  Jødesvinet opptrer overalt,  både  på  skulpturer,  anbrakt  i  kirker,  på  rådhus,  broer  og  andre beferdede steder (analfabetens tegneserier)  såvel som  i  tresnitt,  kobberstikk  o.l.

------------------

Kilder:

Hugo  Valentin:  Antisemitismen.  I historisk og kritisk belysning  (Hans  Gebers  Forlag  1935)

Hugo  Valentin:  Det judiska folkets öde  (Kooperativa  förbundets  bokförlag  1944)

Judith  Vogt:  Jødens ukristelige image.  Et studie i katolsk billedmageri  (C. A.  Reitzels  forlag 1996)

Denne siste boken inngår  i  en trilogi  om  jødehat  i  karikaturer,  hvor både det kristne jødehat (fra middelalderen),  nazistisk antisemittisme,  sovjetisk  og  arabisk  antizionisme blir fremstilt,  analysert og  parallellført.  Hvordan den antijødiske propaganda  og  det  diabolske  bildet  av jøden  er blitt presentert  og  vedlikeholdt helt frem til vår tid  er  denne trilogiens hovedtema.  Det  er  de kristne jødehaternes,  antisemittenes  og  antisionistenes forestillingsverden  Judith  Vogt her belyser  og  analyserer,  gjennom uttallige skulpturer,  tegninger,  karikaturer,  malerier  og andre billedfremstillinger.

Judith  Vogt  har gjennom  25  år spesialisert seg  på  analyse  av  billedpropaganda,  og  for denne innsatsen ble hun  i  1992  norsk statsstipendiat.  En  av  bøkene ble utgitt med støttte fra Nansenfondet.   Fordi ingen  av  bøkene  i  denne trilogien dessverre  er  oversatt  til  norsk, har jeg tatt meg den frihet  å  oversette deler av tekstmaterialet fra dansk til norsk.

Jeg har også tatt meg den frihet  å  oversette visse avsnitt fra Hugo  Valentins bøker til norsk.  Dette gjør jeg fordi jeg har  et  bestemt inntrykk  av  at  denne delen  av  -  og  disse konkrete detaljene  i  -  Kirkens grufulle historie fortsatt søkes fortiet,  tilslørt  og  fortrengt  av  kirke-kristne deltakere  på  dette forum.  Det finner jeg svært opprørende.

Mvh. G. Ullestad

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

Re kristent jødehat

Publisert nesten 10 år siden

Jeg vil begynne med Barnabas epistel som portretterer jødedommen som en falsk religion helt fra starten. Ifølge forfatteren hadde jødene brutt pakten helt fra begynnelsen. De hadde aldri vært guds utvalgte folk, de hadde heller ikke forstått sine egne hellige skrifter. GT var egentlig en kristen bok.

For dagens ører virker Barnabas epistel uvirkelig. Hva vi idag vet er at slike angrep mot det jødiske folk har ledet til utenkelige hatfulle angrep på jødene helt til vår tid.

Jeg vil fortsette med Melitos påskeskrift, jeg skriver den på engelsk da jeg sikkert ikke får med helt hva teksten sier.

Melito av Sardis døde ca 190 AD så hans skrift ble til noenlunde i midten av det andre århundre. Dette er det første skriftet hvor de kristne anklaget jødene for å ha myrdet Jesus, mordet på Gud. Denne anklagen sammen med Barnabas er grunnlaget for jødehatet og jødeforfølgelsene til og med holocost. Les denne gripende men skremmende retorikken.

This one was murdered. And where was he murdered? In the very city of Jerusalem! Why? Because he had healed their lame and had clensed their lepers, and had guided their blind with lightand had raised up their dead. For this reason he suffered...... kapittel 72

Why, O Israel did you do this strange injustice? You dishonored the one who had honored you. Yoy held in contempt the one who held you in esteem. You denied the one who publicly acknowlegded you. You renounced the one who proclaimed you his own. You killed the one who made you to live. Why did you do this, O Israel? Kapittel 73

It was necessary for him to suffer yes, but not by you; it was necessary for him to be dishonored, but not by you; it was necessary for him to be crucified, but not by you, not by your right hand, O Israel. Kapittel 75-76

Therefore hear and tremble because of himfor whom the earth trembled. The one who hung the earth in space is himself hanged; the one who hung the earth in space is himself hanged; the one whowho fixed the heavens in place, is himself impaled; the one who firmly fixed all things, is himself firmly fixed to the tree. The Lord is insulted, God has been murdered, the king of Israelhas been destroyed, by the hand of Israel..... kapittel 95-96

Nå må jeg i rettferdighetens navn si at disse skriftene ble skrevet i en tid hvor de kristne var en marginal bevegelse, skviset av jødene som ikke aksepterte at de trodde på samme gud og hadde en messias som var henrettet som en kriminell. Og romerne som ikke aksepterte at de kristne ikke ville ofre til deres guder.

Problemet er bare at da ting endret seg og de kristne hadde makten og jødene et forsvarsløst mindretall begynte jødeforfølgelsene. Jødene hadde aldri før den tid vært forfulgt.

Kommentar #2

Egil Meinich Misje

0 innlegg  130 kommentarer

"Jødene hadde aldri før den tid vært forfulgt."

Publisert nesten 10 år siden

La det først av alt være helt klart at jeg er helt enig med Ullestad og Fagerhaug i kritikken av de kristne forfølgerne som har hvert og fortsatt eksisterer den dag i dag!

Dette finnes det ingen unnskyldning for!

"Jødene hadde aldri før den tid vært forfulgt." sier Tor Fagerhaug

Dette har jeg diskutert med deg før, men når du gjentar denne bastante setningen en gang til, påstår jeg at du tar feil.

Noen sitater fra"Store norske Leksikon"

"jødeforfølgelser, er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang også i Romerriket,"

"I Juda (Israel) førte den greskættede kong Antiokhos 4s forbud mot jødisk kult og jødiske skikker (som omskjæring og sabbatsoverholdelse) til makkabeeropprøret (166 f.Kr.). I første århundre e.Kr. ble rundt 50 000 jøder drept i Mesopotamia. Allerede i årene 38–41, under keiser Caligula, var det blodige antijødiske pogromer i Alexandria, som dengang hadde nesten 200 000 jødiske innbyggere. Dette gjentok seg i år 66. I forbindelse med de såkalte diasporaoppstandene i årene 115–117 e.Kr. førte motsetningsforholdet mellom grekere og jøder til en massakre på byens jødiske befolkning. Keiser Hadrians forbud mot all jødisk kultus fremkalte Bar Kochba-opprøret 132 e.Kr."

"Dertil kom ritualmordbeskyldninger, fremsatt første gang 38 e.Kr. i Alexandria"

Så for å supplere Ullestad sitt ensidige angrep på de kristnes forfølgelsene av jødene, så vil jeg påstå følgende, det finnes ingen logikk i jødeforfølgelsen!

De er forfulgt av kommunister,nasizter,muslimer,kristne osv.

"På 1100-tallet forlangte muslimske herskere i Sør-Spania at jøder måtte konvertere til islam eller utvandre. I 1465 ble jødene i den jødiske ghettoen (mellahen) i byen Fez i Marokko massakrert. I 1790 var det nye jødemassakrer i Marokko, i 1828 i Bagdad og i 1839 i Iran, og deretter i flere andre land."

"Den rasistiske antisemittisme vokste frem på tysk grunn i annen halvdel av 1800-tallet og var rettet mot jødenes sosiale, økonomiske, kulturelle og borgerlige stilling. En rekke antisemittiske skrifter ble utgitt. Til de anklager som tidligere hadde utløst jødeforfølgelser, ble føyd en rekke nye. Jødene ble bebreidet dels at de isolerte seg, dels at de ved emansipasjon og assimilasjon truet med å ødelegge befolkningens «raseegenskaper» og beherske den økonomisk, kulturelt og politisk. Jødene ble betegnet som nasjonalt upålitelige, som kosmopolitter og revolusjonære samtidig som de ble beskyldt for å representere en jødisk nasjonalisme og en internasjonal kapitalisme."

"I Stalin-tiden hadde antisemittismen vært tydelig, og sionismen erklært som statsfiendtlig. Mange av ofrene for utrenskningene i 1930-årene var jøder, flere av dem fremtredende kommunister fra Sovjetunionens første år. Prosessen etter «legekomplottet» mot Stalin i 1952 viste at antisemittismen var sterk. Det ble lagt hindringer i veien for jødisk religionsutøvelse og kulturliv. De fleste synagoger er stengt. Helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble det også lagt hindringer i veien for utvandring til Israel. Flere jødiske kulturarbeidere ble tiltalt og dømt til fengselsstraffer og indre eksil. Under kommuniststyret i Tsjekkoslovakia ble flere jødiske kommunister henrettet (Slansky-prosessen 1952). I Polen førte en kraftig antisionistisk agitasjon sist i 1960-årene til masseemigrasjon. I 1980 var det bare 5000 jøder igjen i Polen."

http://www.snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser

Dette kan sikkert vris og vrenges i alle retninger, men for å gjenta meg selv, jødehat er ulogisk!

Tom Lehrer sang på 60 tallet..

"Well, the Protestants hate the Catholics
And the Catholics hate the Protestants
And the Hindus hate the Moslems
And everybody hates the Jews......"

Kommentar #3

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

RE:

Publisert nesten 10 år siden
11.08.10 kl. 23:55 skrev Egil Meinich Misje:

La det først av alt være helt klart at jeg er helt enig med Ullestad og Fagerhaug i kritikken av de kristne forfølgerne som har hvert og fortsatt eksisterer den dag i dag!

Dette finnes det ingen unnskyldning for!

"Jødene hadde aldri før den tid vært forfulgt." sier Tor Fagerhaug

Dette har jeg diskutert med deg før, men når du gjentar denne bastante setningen en gang til, påstår jeg at du tar feil.

Noen sitater fra"Store norske Leksikon"

"jødeforfølgelser, er kjent allerede fra førkristen tid og forekom i betydelig omfang også i Romerriket,"

"I Juda (Israel) førte den greskættede kong Antiokhos 4s forbud mot jødisk kult og jødiske skikker (som omskjæring og sabbatsoverholdelse) til makkabeeropprøret (166 f.Kr.). I første århundre e.Kr. ble rundt 50 000 jøder drept i Mesopotamia. Allerede i årene 38–41, under keiser Caligula, var det blodige antijødiske pogromer i Alexandria, som dengang hadde nesten 200 000 jødiske innbyggere. Dette gjentok seg i år 66. I forbindelse med de såkalte diasporaoppstandene i årene 115–117 e.Kr. førte motsetningsforholdet mellom grekere og jøder til en massakre på byens jødiske befolkning. Keiser Hadrians forbud mot all jødisk kultus fremkalte Bar Kochba-opprøret 132 e.Kr."

"Dertil kom ritualmordbeskyldninger, fremsatt første gang 38 e.Kr. i Alexandria"

Så for å supplere Ullestad sitt ensidige angrep på de kristnes forfølgelsene av jødene, så vil jeg påstå følgende, det finnes ingen logikk i jødeforfølgelsen!

De er forfulgt av kommunister,nasizter,muslimer,kristne osv.

"På 1100-tallet forlangte muslimske herskere i Sør-Spania at jøder måtte konvertere til islam eller utvandre. I 1465 ble jødene i den jødiske ghettoen (mellahen) i byen Fez i Marokko massakrert. I 1790 var det nye jødemassakrer i Marokko, i 1828 i Bagdad og i 1839 i Iran, og deretter i flere andre land."

"Den rasistiske antisemittisme vokste frem på tysk grunn i annen halvdel av 1800-tallet og var rettet mot jødenes sosiale, økonomiske, kulturelle og borgerlige stilling. En rekke antisemittiske skrifter ble utgitt. Til de anklager som tidligere hadde utløst jødeforfølgelser, ble føyd en rekke nye. Jødene ble bebreidet dels at de isolerte seg, dels at de ved emansipasjon og assimilasjon truet med å ødelegge befolkningens «raseegenskaper» og beherske den økonomisk, kulturelt og politisk. Jødene ble betegnet som nasjonalt upålitelige, som kosmopolitter og revolusjonære samtidig som de ble beskyldt for å representere en jødisk nasjonalisme og en internasjonal kapitalisme."

"I Stalin-tiden hadde antisemittismen vært tydelig, og sionismen erklært som statsfiendtlig. Mange av ofrene for utrenskningene i 1930-årene var jøder, flere av dem fremtredende kommunister fra Sovjetunionens første år. Prosessen etter «legekomplottet» mot Stalin i 1952 viste at antisemittismen var sterk. Det ble lagt hindringer i veien for jødisk religionsutøvelse og kulturliv. De fleste synagoger er stengt. Helt frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble det også lagt hindringer i veien for utvandring til Israel. Flere jødiske kulturarbeidere ble tiltalt og dømt til fengselsstraffer og indre eksil. Under kommuniststyret i Tsjekkoslovakia ble flere jødiske kommunister henrettet (Slansky-prosessen 1952). I Polen førte en kraftig antisionistisk agitasjon sist i 1960-årene til masseemigrasjon. I 1980 var det bare 5000 jøder igjen i Polen."

http://www.snl.no/j%C3%B8deforf%C3%B8lgelser

Dette kan sikkert vris og vrenges i alle retninger, men for å gjenta meg selv, jødehat er ulogisk!

Tom Lehrer sang på 60 tallet..

"Well, the Protestants hate the Catholics And the Catholics hate the Protestants And the Hindus hate the Moslems And everybody hates the Jews......"

 Hei Egil! Jeg skiller mellom religionsstrid og ren jødeforfølgelse. Antiokhius forordning om å tilbe de greske guder fikk en slutt med Makkabeeropprøret som jødene vant.

Det var andre forhold etter at kristendommen vant og jødene kom i mindretall og Barnabas + Melitos skrifter ble lest og tatt på alvor. Den europeeiske jødeforfølgelse er desverre en  arv fra dette.

Muslimenes jødehat har en litt annen historie. Da Muhammed kom til Medina og prøvde å få jødene til å konvertere, og han ble møtt med latterligjørelse gjorde han som enhver god psykokat gjør når han får makt. Han tok hevn

Kommentar #4

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Kirkens og kristendommens erkefiende: jødene

Publisert nesten 10 år siden

Fagerhaug kommer ikke lenger enn til  Melitos  og  Barnabas  (kommentaren  er en kopi)  når han skal forklare kirkens teologiske antisemittisme gjennom hele  1700 år! Han har stoppet opp  i  antikken  og  kommer ikke videre.

Det spesielle  på  300-tallet  er  at  kristendommen blir  en  statsreligion,  og  da  blir antisemittismen  en  statlig anerkjent del  av  kristendommen,  med den følge  at antisemittismen ble  en  del  av statens politikk overfor jødene.

Kirkefedrene

Meliton var biskop  i  Sardes  (Lilleasia)  omkring  år  170  e. Kr.  Hans påskepreken «der  Meliton  ut  fra påskeberetningen  i  2.  Mos. 12  forkynner  Kristus som det sanne påskelam»  ble  i  1997  oversatt  og  kommentert  av  MF-teolog  og  professor Oskar  Skarsaune.  Boken foreligger  i  serien  «Kristne  klassikere»  (Luther  forlag).  I den  kirkelige  religionshistorie  blir  Meliton sjelden nevnt  (Markion  spilte nok  en  mye større rolle enn  Meliton hva angår tidlig  kristen antisemittisme).

I  sine innledende kommentarer avviser  Skarsaune  at  Melitons  «skarpe  og fiendtlige utfall nettopp mot jødene»  er rettet mot jødene.  Det  er  mot  de  kristne «judaistene»  Melitons angrep er rettet,  sier Skarsaune,  dvs. mot  de  kristne  i menigheten som var for jødevennlige... (jeg tilføyer  at  de  jøde-kristne hadde sitt utgangspunkt  i  apostelkirken,  mens den hedninge-kristne  Paulus hadde sitt utgangspunkt  i  personlige  religiøse opplevelser  av  «Kristus»).

En  ganske snedig måte  å  uttrykke seg  på.

Jeg vet ikke  om  teologen  Fagerhaug her  er (u)enig med  Skarsaune,  men det  er litt underlig  at  Fagerhaug siterer  Meliton  på  engelsk når denne prekenteksten faktisk foreligger  på  norsk  i  Skarsaunes oversettelse.  Og  hvorfor  er  Fagerhaug  så opptatt  av  Meliton mens han ikke nevner  Markion,  som var langt sterkere antijødisk innstilt,  ettersom han forkastet  Det gamle testamentets gudsbegrep  og  teologi,  og som stiftet  en  stor  og  sterk kristen sekt som eksisterte  i  flere århundrer?

I  de fleste  (nøkterne)  historiske fremstillinger  av  den kristne antisemittisme har Melitos  og  Barnabas  en  fremtredende plass .  Det gjelder også den litteratur  om antisemittisme som jeg selv har oppgitt som kilder  og  henvist til den senere tid.  Også kirkefader  Johannes  Chrysostomos  på  300-tallet står  i  en  særstilling, ettersom hans antisemittiske prekener fikk stor påvirkning  og  utbredelse gjennom flere århundrer.  Hans antijødiske prekener ble oversatt til latin,  syrisk,  russisk  og andre språk.  Deler  av  hans prekener ble integrert  i  den  byzantiske  liturgien  for påskeuken.  I  følge  Chrysostomos var ikke jødene bedre enn svin  og  geitebukker;  de var røvere  og  tyver  og  deres  synagoger  beskriver han som  «et  horehus,  en morderbule,  et herberge for ville dyr»... Jødene  er  i  følge denne fromme kirkefader sunket ned til hundestadiet,  og  slike umælende dyr duger visstnok ikke til annet enn slakt...

Det  er  ikke vanskelig å gjenkjenne  Chrysostomos  hatefulle  «stemme»  (holdning og  språkbruk)  i  Martin  Luthers antijødiske skrift  ca.  1700  år  senere.

Den største  og  mest innflytelsesrike kristne kirkefader,  Augustin,  ble biskop  i  Hippo i  år  396  (nåværende  Tunisia).  Hans syn  på  jødenes plass  i  det kristne samfunn var ganske originalt.  I  følge  Augustin  skulle jødene  (etter  Jerusalems  og  tempelets ødeleggelse)  tjene kirken  på  to  måter:  først  og  fremst bør  «jødenes fornedring overalt stå  i  motsetning til kirkens skjønnhet».  Slik skulle jødene tjene som  et  advarende eksempel for kirken.  For det andre bør  synagogen  i  følge Augustin  vitne  om  kirkens sannhet  og  sin egen løgnaktighet.  Som  blinde  samles jødene  i  synagogen for med sine skrifters lys  å  vise  de  kristne veien til  et  evig liv, det som  de  selv har forspilt...Derfor,  for  at  jødene skulle overleve som  kirkens slaver  måtte man ikke drepe dem....

Kampskrifter mot jødene var  en  alminnelig  og  populære kirkelig sjanger  i oldtiden/antikken.  Alskens anklager ble rettet mot jødene,  som  at  de ikke var  Guds folk,  men nedstammet fra spedalske egyptere... Gud  hatet jødene,  slik  de  hatet Gud...  Jødene hadde forfalsket  Det gamle testamentet,  og  bare  de  kristne kunne rense  Skriften for all urenhet... Jødene var  Satans yngel... Slik jødene drepte  Herren, slik ville  de  helst myrde hver eneste kristen... Tertullian omtalte  synagogene  som «kilden til all forfølgelse»...

Ikke  så  lenge etter  Augustins  død ble en rekke   antijødiske lover  integrert  i lovsamlingen  «Codex  Theodosianus»  (438),  etter navn av den kristne keiser Theodosius  II.  Og  i  år  534 utkom den berømte  «Corpus  Iuris  Civilis»,  som har hatt særdeles stor innflytelse på  Europas historie.  De antijødiske forskriftene  i  denne lovsamlingen gikk senere inn  i  praktisk talt alle de europeiske statenes lovgivning.

Kirkemøtene  på  600-tallet  og  fremover fattet flere antijødiske beslutninger.  På  et kirkemøte  i  694  bestemte biskopene  at  jødiske barn fra  7- års  alderen skulle fjernes fra sine jødiske foreldre  og  oppdras  av  «pålitelige kristne»...

Allerede  på  dette tidspunkt ble jødene beskrevet som  en  «kreftsvulst»,  en betegnelse også  Hitlers  naziregime benyttet  i  sin antijødiske propaganda  -  og  som  vi  kan gjenkjenne  i  den arabisk-muslimske retorikken  i  nyere tid.

Barnabas epistler

Når det gjelder  Barnabas  epistler,  dateres dette skriftet til tiden mellom  70 – 130. Man vet intet om forfatteren,  men antar  at  skriftet kan være skrevet  av  en  kristen  i Alexandria eller  Syria.  Det skyldes  bl.a.  den alexandrinske teologiens særegne allegoriske  tolkningsmetode.  Barnabas-brevet ble tidlig  (feilaktig)  tilskrevet  Paulus' ledsager.  Det ble verdsatt  så  høyt  at  Clemens  av  Alexandria  og  Origenes  regnet det til  Den  hellige  Skrift.

Tiden var preget  av  striden mellom  kirken  og  synagogen  samt  de  hedninge-kristne menigheters bestrebelser   på  å  lese  Kristus inn  i  den hebraiske bibel  (GT). Angrepet  på  jødedommen  er  hatefullt  og  aggressivt.  Hensikten  er  å  formidle  at kun  de  kristne forstod den  egentlige  meningen  i  de  gammeltestamentlige skrifter. Karakterisk  er  forfatterens forvrengninger  av  de  jødiske spiseforskrifter.

Denne allegoriske tilnærming til  «skriftene»  ble videreført  i  den tidlige middelalderkirken.

Barnabas  epistel  blir gjerne inkludert  i  samlinger som omhandler  de  såkalt «apostoliske  fedre».  Dette  er  en  type skrifter som sirkulerte  før  den bibelske kanon  ble fastlagt.

Jeg kan opplyse leserne  om  at  bibelforsker  Barth  E.  Ehrman har gitt sitt bidrag  i boken  (og  bokserien)  «The  Apostolic  Fathers,  Volume  I:  Epistle  of  Barnabas. Papias  and  Quadratus.  Epistle to Diognetus....»  (Loeb  Classical  Library).

Eusebius,  Clement  av  Alexandria  og  Tertullian  er  andre  «apostoliske  fedre»  som blir presentert  i  denne serien.  Ellers kan jeg opplyse  at  dr. theol  og  professor ved Ansgar  Teologiske  Høgskole  (tidligere  bibelskole),  Reidar  Hvalvik,  har skrevet artikkelen  «The  Struggle for  Scripture and  Convenant.  The  Purpose  of the  Epistle of  Barnabas and  jewish-Christian  Competition  in  the  Second  Century»  (WUNT 2/82.  Tübingen...).

Forøvrig kan interesserte lesere finne mer stoff om de «apostoliske fedre»'s liv og lære her

http://www.patristik.dk/

Jødene  i  antikken

Under hele antikken frem til  300-tallet hadde jøder levd spredt omkring  i  Romerriket. Under  og  etter rekken  av  stormaktenes erobring  av  deres  landområde  -  og allerede ved midten  av  det annet århundre  fvt  -  var jødene spredt  i  praktisk talt hele det romerske riket.  Det eksisterte ikke noen almen jødefiendtlig stemning  i  den antikke verden,  muligvis bortsett fra  i  Egypt  (Alexandria,  hvor den største konsentrasjon  av  jøder levde ).  Her smeltet jødisk  og  hellenistisk kultur sammen. Hvorvidt jødene som folk var mer hatet enn andre  er  jeg ikke sikker  på.  Også andre folkeslag ble gjenstand for mistro  og  hat.

I  flere århundrer levde jødene  i  fred  og  fordragelighet med folkene både  i  den babylonsk-persiske diasporaen  og  i  romerriket.  Berømte statsmenn som  Cyrus, Alexander den store  og  Cæsar førte  en  rimelig jødevennlig politikk.  Jødene ble ofte ansett for begavede,  driftige  og  samfunnsbyggende elementer.  De fikk  i  lange perioder frihet til  å  utøve sin gudsdyrkelse.

Men  i  noen greske  og  latinske skrifter møter  vi  også skepsis  og  forargelse over jødenes religiøse liv.  Det jødiske folk tilba den ene  Gud,  noe som betydde  at  de avviste  å  delta  i  dyrkelsen  av  andre guder  (for dette ble  de  beskyldt for  ateisme).  At  jødenes kult var  billedløs  vakte også forargelse.  Gud  er ikke  og  har ikke noe  bilde  i  jødedommen.  Dette ble manifestert  i  forbudet mot  å  avbilde ham. Jøder har alltid markert sterkt  at  Jahve var  et  åndelig  vesen,  som ikke kunne personifiseres  i  synlige objekter.  Derfor har jødenes gudsforestilling hatt langt lettere for  å  gjennomgå  en  evolusjon  til  den moderne jødedoms gudsoppfatning. (Motsatt kristendommen kan ikke  en  slik gudsoppfatning bli noe forbilde for  en autoritær  politisk leder.  Det må man  i  høy grad  si  at  kristendommens gudsoppfatning  er  blitt ved  å  personifisere  guden  i  et  menneske).

Omskjæring,  sabbbat  og  forbudet mot  å  spise svinekjøtt ble ikke forstått.  Seneca forteller  at  jødene sløste bort  en sjuendedel  av  livet med uvirksomhet  og dovenskap...  De  nøkterne romerne betraktet jødenes bud  og  seremonier  (eks. ren og  uren mat)  som overtro  og  som urimelige overdrivelser.  Jødenes livsførsel skilte seg  på  mange måter  ut  fra andre folkeslag.  De  giftet seg ikke med ikke-jøder  og avsto fra deltakelse  i  de  offentlige gudstjenester  og  offerseremonier.

De  høyt utdannede hellenerne vegret seg mot  å  sette seg inn  i  «barbarernes» skrifter  (først  i  det annet århundre  e. Kr.  hører  vi  at  en  «hedning» – Celsus – har lest bibelen...).  Greske forfattere  og  filosofer hadde liten kunnskap  om  jødisk religion  og  etikk,  til tross for  at  jødene levde midt blant deres landsmenn.  Derimot eksisterte  en betydelig jødisk litteratur,  apologetisk  og  polemisk,  på  gresk.  Og  i  over tre hundre år  hadde jødene drevet misjon.  Diasporajødene,  særlig  i Alexandria,  hadde  på  sin side fordypet seg  i  gresk-hellenistisk litteratur  og  lærte  av  dem,  men altså ikke  vice  versa.

Jødedommen var ikke  et  stivt  og  ubevegelig system.  Allerede  da  jødene  i Babylonia måtte omstille seg til  et  nytt liv,  med  en  ny  kultur  og  en  fremmed religion,  demonstrerte de  sin  fleksisbilitet.  Jødene innså  at  de  kunne lære mye  av babylonerne.

Overalt var det  de  hellige skrifter  –  Toraen  og  Talmud  -  som gjorde jødene til  et «folk»,  ikke raser eller politiske anskuelser.  Det var deres politiske  og  religiøse historie  –  med deres kamp for selvstendighet overfor  en  serie blodtørstige imperialister  -  som  i  særlig grad konstituerte jødenes drøm  om  selvstendighet (ønsket   om beskyttelse  i  en  egen stat).  I  diaspora,  etter  år  70 evt,  ble  denne gudsforestilling løsrevet fra det politiske.  Det ble  nå  umulig for jødene  å  identiisere sin  gud  med mytologiske forestillinger.  De har vært  på  vandring gjennom hele sin historie  og  fått impulser til  en  gudsoppfatning som  ikke  var  knyttet  til  et  bestemt landområde.

Ingen steder  i  de jødiske skrifter tales det  om  at  «utvelgelsen»  er  begrunnet  i rasekjennetegn.  Rabbinernes  og  de  rettslærdes studier  og  diskusjoner førte ikke til forenklinger  av stoffet.  Tvert  i  mot vokste stoffet  i  det uendelige  (ca.    2000 mennesker fører ordet  i  den Talmud som ble nedskrevet  i  det  5.  årh.  evt).

Jødedommen  er  blitt betegnet som  etisk  monoteisme,  hvilket innebærer  at  enhver sann etikk  må  omfatte  og  virkeliggjøre  alle  mennesker.  En logisk følge  av  «Guds enhet»  blir  «menneskenes  enhet».  Man kan ikke  da  begrense det  å  være skapt  i «Guds  bilde» - menneskeverdet – til enkelte menneskegrupper eller raser.  Hvis hele menneskeheten  er  utgått fra ett eneste menneskepar,  følger det  at  vi  alle  er brødre  og  søstre.

Jøder var overalt  religiøse  minoriteter,  og  som sådan ble  de  tidvis respektert  og tidvis mistrodd  (dette  er  skjebnen for religiøse minoriteter  i  statskirkelandet  Norge også  i  år  2010).

Den første voldelige konlikt med jøder fant sted  i  Alexandria  i  år  38  evt.  Konflikten ble utløst  av  et  besøk  av  Herodes  Agrippa,  som jødene mislikte intenst.  Å  håne denne keiserens venn slik jødene gjorde kunne den romerske statholderen  i Alexandria  ikke akseptere.  En  av  følgene ble  at  jødene ble forvist til  en  egen bydel.

Et  annet  konfliktskapende element var nok også  at  jøder  i  det romerske riket  i stor grad ble nektet romersk  statsborgerskap.

Kristendom og islam

Det var med romerkirkens opphøyelse av  Jesus til  Gud  på  300-tallet  at  oppfatningen  av  jødene som  «Guds  mordere»  og  som  en  forbannet slekt begynte  å  infisere folkemassene.  Gjennom prekener,  undervisning  og  pamfletter utbredte keiserkirken ideen  om  at  jødene kollektivt hadde pint  og  myrdet  Jesus  (frelseren  og  forløseren),  de fattiges  og  nedtyngedes venn.

Tre århundrer senere forkastet jødene  i  Medina  Muhammeds  visjon/åpenbaring ,  med den følge  at  Muhammed erklærte krig mot jødene  (slik også  de  kristne  ca.  300  år tidligere hadde erklært krig mot jødene).  Jødene  i  Medina  som ikke omvendte seg ble drept.  Islams erobringer  i  Arabia,  Nordafrika,  Lilleasia  og  Spania fulgte det kristne mønster.  Den hedenske befolkning ble drept,  forvist eller tvangsomvendt.  Muslimske kalifer tvang jøder  (og  kristne) inn  i  særlige  «ghettoer»  eller bydeler  og  påla dem  å bære  et  gult merke...

Slik  de  kristne  et  par århundrer tidligere ødela synagoger  og  hedenske templer,  slik utslettet også muslimene hedningenes gudshus.  Eller muslimene omgjorde dem til moskeer,  akkurat slik  de  kristne omgjorde dem til kirker.  Akkurat som  i  kristendommen ble hatet mot jødene særdeles heftig fra muslimenes side.  Det  er  et forbausende nært slektskap mellom disse  to  imperialistiske religioner:  kristendom  og islam.

Skal man forstå antisemittismen slik den har oppstått  i  forskjellige former  i  Europa  i alle dette kontinentets kristne kirkesamfunn  -  og  senere også  i  de  politisk autoritære bevegelser,  som den ortodokse kommunismen,  fascismen  og  nazismen  - så  må man hele tiden  ha  for øye  at  røttene  til denne overalt har ligget  i  bunnen  av  jordsmonnet,  i  form  av  et  menneskesyn som ble skapt  av  en  utpreget diktatorisk dogmatisk religion:  kristendommen.  Denne tok sikte  på  å  trekke  et skarpt skille mellom påstått  gode  og  onde  mennesker.  Altså  en  slags rasisme  på det rent sjelelige plan! 

(Kilder:  Hugo  Valentin  og  Andreas  Edwien)

Mvh. G. Ullestad 

Kommentar #5

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

jødehat

Publisert nesten 10 år siden

Jødehatet er og ein konsekvens av Paulus sine skrifter som tåkelegg dette med "Guds Folk".

Me ser det igjen hjå Luther som fylgjer Paulus sine tankebanar.

«jødene er giftslanger som kan krype inn i rasshølene deres».

http://bibelguiden.com/artikler.php?id=P1632

"Martin Luther har åpenbart vært en mann med alvorlige sinnslidelser – han forteller i mange tilfeller at han har sett djevelen, at han skremmer bort djevelen ved å snu ræva til og prompe de gangene han blir plaget for mye, han hevder også å ha sett hekser drive ulike former for trolldom. Slike vanvittige hallusinasjoner kan bare tyde på langt fremskreden sinnssykdom – eller at han var en notorisk løgner"

Spørsmålet på dommens dag vert dette: Korleis har de behandla jødane?

" For eg var svolten, men de gav meg ikkje mat; eg var tyrst, men de gav meg ikkje drikke; 43 eg var framand, men de tok ikkje imot meg; eg var utan klede, men de kledde meg ikkje; eg var sjuk og i fengsel, men de såg ikkje om meg.» 44 Då skal dei svara: «Herre, når såg vi deg svolten eller tyrst eller framand eller utan klede eller sjuk eller i fengsel utan å hjelpa deg?» 45 Men han skal svara dei: «Sanneleg, det seier eg dykk: Det de ikkje gjorde mot ein av desse minste, det har de heller ikkje gjort mot meg.» 46 Så skal dei gå bort til evig straff, men dei rettferdige til evig liv." Matteus 25

Jødehatet er høgst levande og snart får me sjå det enno verre enn ved Hitler.

http://www.youtube.com/watch?v=SbDqEDUUTQ8

Kommentar #6

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

RE: Kirkens og kristendommens erkefiende: jødene

Publisert nesten 10 år siden
10.08.10 kl. 23:08 skrev Grete Ullestad:

Kristendommens seier  i  Romerriket på  3-400-tallet  endret jødenes stilling katastrofalt.

Så det er flere enn En som har båret verdens synd! Bra, da kan vi spørre; Hvem har betalt prisen for Kristendommens utbredelse, egoisme og den vestlige verdens velstand? Hvem har tålmodig ventet på at menneskeheten skal innse sitt behov for hjelp?
Kanskje den hele vide verden, som er på vei mot totalt kaos og global undergang, skal spørre de som har vist en utrolig overlevelsesevne til tross for 1700år i sentrum av helvete, de har tross alt erfaring i hvordan takle stress, hungersnød og endetid.

Kommentar #7

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Kristendommens alltid utsatte dommedag.

Publisert nesten 10 år siden
13.08.10 kl. 00:31 skrev Torstein Langesæter:

"Martin Luther har åpenbart vært en mann med alvorlige sinnslidelser – han forteller i mange tilfeller at han har sett djevelen, at han skremmer bort djevelen ved å snu ræva til og prompe de gangene han blir plaget for mye,

Den som først ble fisen var er fisens far. Skal vi vente lenge på dommedag? Har vi ikke nok kunnskap slik at vi kan bruke vår visdom og erkjenne at ingen religion kan innfri våre dypeste ønsker, stikke fingeren i jorda og starte Dommedagen, over vår egen og hele menneskehetens egoisme? Kristendommens oppkonstruerte gudebilde vil nok aldri dømme seg selv ned fra tronen, den vil med et smil, med lys i hånd, se på når vi råtner i vårt innbilte helvete.

Kommentar #8

Torstein Langesæter

177 innlegg  5570 kommentarer

RE: Kristendommens alltid utsatte dommedag.

Publisert nesten 10 år siden
13.08.10 kl. 10:49 skrev Svein Nyborg:far. Skal vi vente lenge på dommedag? Har vi ikke nok kunnskap slik at vi kan bruke vår visdom og erkjenne at ingen religion kan innfri våre dypeste ønsker, stikke fingeren i jorda og starte Dommedagen, over vår egen og hele menneskehetens egoisme? Kristendommens oppkonstruerte gudebilde vil nok aldri dømme seg selv ned fra tronen, den vil med et smil, med lys i hånd, se på når vi råtner i vårt innbilte helvete.

Svar:

Dette minner meg veldig om ein eg skreiv med før. 

Sitat:

"Dere vil alle gå til helvete i deres søken etter sannhet. Sannhet har aldri gavnet menneskeheten. Mennesket hadde det mye bedre da solen gikk rundt den firkantede jorden. I deres søken etter sannhet, har dere solgt deres sjeler til Satan. Han vil bruke deres innvoller som jordbær syltetøy når han forfører jomfruer og deres fingrer vil for alltid være dyppet i skoldende het smult. Etter dette, vil dere skrike etter løgn. Hvilken faens løgn som helst, bare det er løgn. Alt er bedre enn den sannheten jeg skal fortelle dere nå. Les videre & brenn i helvete"

Kommentar #9

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

RE: RE: Kristendommens alltid utsatte dommedag.

Publisert nesten 10 år siden
13.08.10 kl. 11:33 skrev Torstein Langesæter:13.08.10 kl. 10:49 skrev Svein Nyborg:far. Skal vi vente lenge på dommedag? Har vi ikke nok kunnskap slik at vi kan bruke vår visdom og erkjenne at ingen religion kan innfri våre dypeste ønsker, stikke fingeren i jorda og starte Dommedagen, over vår egen og hele menneskehetens egoisme? Kristendommens oppkonstruerte gudebilde vil nok aldri dømme seg selv ned fra tronen, den vil med et smil, med lys i hånd, se på når vi råtner i vårt innbilte helvete.

Svar:

Dette minner meg veldig om ein eg skreiv med før. 

Sitat:

"Dere vil alle gå til helvete i deres søken etter sannhet. Sannhet har aldri gavnet menneskeheten. Mennesket hadde det mye bedre da solen gikk rundt den firkantede jorden. I deres søken etter sannhet, har dere solgt deres sjeler til Satan. Han vil bruke deres innvoller som jordbær syltetøy når han forfører jomfruer og deres fingrer vil for alltid være dyppet i skoldende het smult. Etter dette, vil dere skrike etter løgn. Hvilken faens løgn som helst, bare det er løgn. Alt er bedre enn den sannheten jeg skal fortelle dere nå. Les videre & brenn i helvete"

 Mye kan minne om så mangt. Den som har et behov for løsning på dagens problem vil søke, hvilken løsningsorientert (idiot) søker i det som er prøvd og erfart nedbrytende og tomt. Løft blikket du raske gutt, opp i den usynlige verden (dine innerste ønsker) , og ditt hjerte vil skille, dømme og avsløre løsninger (som bla. Jødene har brukt for å overleve all faensskap).

Kommentar #10

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

re Grete Ullestad

Publisert nesten 10 år siden

Jeg har sagt det før og det ser ut som jeg må si det igjen. Jeg leser urkristendom, min kommentar var et tidligere innlegg jeg skrev om jødehatets begynnelse. Jeg overlater til andre her, bl.a deg og trekke tråden videre. Dine ironiske kommentarer synes du kunne ha spart deg. Du skriver innlegg her men ironiserer over dine motdebattanter på en måte som ikke skaper debatt. Tvert imot

Kommentar #11

Verner-Ronald Hansen

4 innlegg  324 kommentarer

Kanskje

Publisert nesten 10 år siden

jødeforfølgelsen tidligere var etter Guds anordning og plan? Har vi ikke med en allmektig Gud å gjøre? Kunne Han ikke ha stoppet forfølgelsen?

Kanskje de som forfulgte jødene gjorde en stor tjeneste for oss kristne i dag?

Kanskje hadde vi alle har vært underlagt jødedommen i dag hvis ikke historien hadde forløpt slik den gjorde?

Kanskje navnet Jesus hadde vært bleknet og ikke hadde eksistert hvis ikke undertrykkingen av jøder hadde funnet sted`?

Kanskje de kristne som forfulgte jødene måtte gjøre det dårlige arbeidet som vi "kjærlighetsfulle" og "tolerante" i dag ikke kunnet falle oss inn å gjøre?

Kanskje vi heller skulle takke de som undertrykte de judaistiske krefter da i stedet for å fordømme dem?

Kanskje jeg tar feil, eller?

Kommentar #12

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Den norske kirke må bekjenne sin synd overfor det jødiske folk!

Publisert nesten 10 år siden

Europeerne har vist seg  å  være intellektuelt  og  moralsk underlegne.  Både behandlingen  av  jødene  OG  den måten kristendommen ble innført  og  spredt  på  i Europa,  viser  at  europeerne ikke har vært intellektuelt voksne.  De  har stått  på  et atskillig lavere nivå enn jødene,  og  gjør det fortsatt.

Vi  nordmenn  og  europeere har ikke annet  å  gjøre enn  å  be  hele det jødiske folk om  unnskyldning.  Kirken  MÅ  gjøre det,  både fra sine altere  og  prekestoler! Teologene  må  innrømme  at  hele denne fantastiske  overeksponeringen  av  ett enkelt menneske  (Jesus fra  Nazareth)  -  som kom  i  konflikt med sine egne landsmenn  -  har røpet europeernes mangel  på  kultur  og  moral.  Hvis unnskyldningen overfor jødene ikke kommer,  og  hvis man skal godta denne mangel på  selverkjennelse  og  selvkritikk,  befinner  vi  oss ennå  på  et  kulturelt barnestadium.  Da  er  vi  fortsatt barbarer under overflaten  og  demokratiet  er  bare en  tynn ferniss.

Det  er  bare  70  år  siden kirkens tusenårige jødehat kulminerte  i  Holocaust.  En  slik moralsk  og  åndelig katastrofe  i  vår nære historie midt  i  det kristne  Europa  viser nødvendigheten  av  årvåkenhet  og  bevissthet  om  den kristne religions  og sekteriske voldsteologis destruktive potensiale.

I  vårt statskirkeland,  som har den kristne autoritære teologi  i  selve sin konstitusjon, står  vi  moralsk  og  intellektuelt mer svekket  og  dårligere rustet til  å  gjennomskue og/eller kjempe  i  mot  et  mulig tilbakefall til barbariets tidsalder.

Det finnes ikke noe  «kanskje»... Verner-Ronald  Hansen tar  så  opplagt  og  absolutt feil! Skulle man godta  Hansens premisser,  ville hele kulturutviklingen fryse fast  i sementert betong.

Hansen  klarer åpenbart ikke  å  se  jødenes  lidelser  ut  fra  et menneskelig synspunkt.  Hvordan kan man  da  forstå lidelse overhodet?

Hans  tanke- og følelsesliv synes forstyrret  av  det kristne  (dualistiske) menneskesyn, som inndeler menneskeheten  i  gode  og  onde  mennesker.  De  av  kirken demoniserte jøder tilhører åpenbart kategorien  onde  og  påkaller derfor ingen medfølelse eller forståelse.  I  mye tradisjonell kirkelig litteratur møter  vi  denne mangel  på  empati ved siden  av  en  morbid tilfredsstillelse overfor utsiktene til  å være vitne til  de  fordømtes  (evige)  pine  i  helvetes torturkammer.  (At  den dømmende,  hevnende  og  straffende guden selv mangler medlidenhet med  fortapte syndere,  kan kanskje forklare ett aspekt  av  dette eiendommelige religionspsykologiske fenomen).

Hvis noen setter spørsmålstegn ved det jeg her har sagt,  så  er  det nødvendig  at de finner frem vår kirkes fremste bekjennelsesskrift:  Augustana.  Når dette sammenholdes med  en  uttalelse som  Den norske kirke tillegger sin hovedperson, springer dette  på  en  skjærende grell måte  i  øynene  på  enhver som kan lese  og forstå  de  lettfattelige tekster,  som her stadig  på  ny  må  trekkes frem  i  lyset.

Jeg  sikter  til  Augustana  art.  XVII,  som utpeker det ikke-kristne vantro mennesket til  å settes  i  klasse med  «djevlene»,  og  som  på  grunn  av  denne totale utslettelse  av menneskeverd  skal utsettes for  en  tortur som presiseres  å  skulle være  «uten  ende». Når  vi  så  sammenolder dette med den læresats som  er  bærende  i  den luthersk-evangeliske kirkes gudsoppfatning  og  menneskesyn,  står  vi  overfor det som uten tvil må  betegnes som religionshistoriens verste  og  styggeste voldsforestilling.  Jeg sikter til ordene som  er  vår religions ledende dogme:  «Den  som  ikke  tror  på  Guds enbårne  Sønn  er  allerede  dømt».

Dette  er  en  grotesk hån ikke bare overfor jødedommen,  som  er  en  lovreligion,  men også mot ethvert opplyst rettssamfunns etiske  og  humanistiske fundament.

Hansen gir til kjenne  et  tankemønster som man  i  et  sivilisert kultursamfunn aldri  må  eller kan akseptere.  Ingen innrømmelser  må  gjøres overfor kirkens  og kristendommens  menneskesyn,  historieoppfatning  og  verdensbilde.  Jeg hadde ønsket at  Hansen holdt sine grumsete  og  forskrudde  (religiøse)  ideer for seg selv,  men det  er  alltid  et  spørsmål hvor representative slike ideer  er.  I  kirkefedrenes skrifter møter  vi  åpent  og  skamløst  de  vanvittigste forestillinger  om  jøder  og  jødedom, så  denne type  «galskap»  kan man nok  si  har vært  og  er  ganske representativ for kirkens  og  teologiens mektige maskuline lederskap gjennom historien.

I dag  er  det mer uklart hvor kirken står  i  synet   på jøder  og  jødedom,  og  denne uklarhet  er  meget urovekkende.  Når kirkens lederskap unnviker  å  tale klart  og tydelig  om  det  kirke-kristne gudsbilde  og  menneskesyn,  må  alle alarmklokker ringe!

Jødene  som  «problem» eksisterer bare  i  den kristne kirkes særegne forestillingskompleks.  Om  kirken(e)  selv ikke klare  å  løse  sitt  (interne)  «jøde-problem»,  må  vi  i  det  minste  forlange  at  den holder opp med  å  påføre  oss  og hele verden  sitt  irrasjonelle  jødehat.   For  å  identifisere problemet  og  plassere ansvaret der det hører hjemme,  må  alle sider  av  saken belyses.

Jeg  vil til slutt  så  sterkt jeg kan  –  og  med den tilslutning jeg vet jeg har  av  andre  -  oppfordre  Den norske kirkes ansvarlige teologer til straks  å  sette  i  gang forberedelser til  å  komme med  en  offentlig unnskyldning overfor det jødiske folk for skylden som faller  på  Den norske kirkes del  av  ansvaret for  de  europeiske jødeforfølgelser.

Mvh.  G.  Ullestad

Kommentar #13

Verner-Ronald Hansen

4 innlegg  324 kommentarer

Grete

Publisert nesten 10 år siden

Prøvde bare å vise til eventuelle konsekvenser av uteblivelse av undertrykkingen av jøder. Men i dagens sekulærhumanistiske samfunn er det ikke rom for andre syn enn synet det intellektuelle meningsdiktaturet sier er rett.

Men du har vel ikke et kristelig ståsted heller?

Kommentar #14

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Urkristendom, tekstkritikk og antisemittisme

Publisert nesten 10 år siden

Denne tråden handler ikke  om  undertegneds  «ironi».   Dersom  Fagerhaug vil opptre som  «fagperson»  bør han heller bestrebe seg  på  å  bidra med sin fagkunnskap til opplysning for leserne.  En  akademisk skolert person som  «leser  urkristendom»  må antas  å  ha  inngående kjennskap til rekken  av  antisemittiske skrifter fra antikkens kristendom  (i  dens ulike varianter).  Men  Fagerhaug har tidligere demonstrert  at     han ikke tar det  så  nøye med dokumentasjon  og  kildeangivelser.

Den første konsekvente  tekstkritiker,  MARKION  (event.  Marcion,  død  ca.  160  evt), bør  jo  nettopp  Fagerhaug være spesielt interessert  i,  men nevner ham overhodet ikke  (heller ikke  "Religionsleksikon",  Cap.  2002,  nevner  Markion).  Det  er  en forbausende overensstemmelse mellom  Markions tekstkritikk  og  de  liberale teologers bibelkritikk,  som her til lands blomstret opp for  ca.  100  år  siden.  De  norske liberalteologene hadde  et  lignende  negativt  forhold til  Det gamle testamentet som  Markion hadde. Den store liberale tyske teologen,  Adolf  von  Harnack,  gikk faktisk inn for  at  de nytestamentlige teologene skulle  se  helt bort fra Det gamle testamente.  Dette påpekte  Edwien  i  1958,  i  «Idékampen  i  det bibelske gudsbilde».

Jeg siterer  (s.  271  og  275):

«I  det  2.  århundre  å  forkaste  Det  Gamle  Testamentet var  en  feil som den store kirken med rette avviste;  i  det  16.  århundre  å  bibeholde det var  en  skjebne som reformasjonen ennå ikke kunne unndra seg;  men  i  det  19.  århundre fortsatt  å  bevare det  i  protestantismen som kanonisk kilde  er  en  følge  av  religiøs  og  kirkelig lammelse»,  skrev  A. v.  Harnack  (Marcion,  s. 248-49).

Tidene skifter.  I  dag vil det være naturlig  å  si:  Overhodet  å  avgrense  en  bestemt samling skrifter som  «kanonisk  kilde» har noe med  «religiøs  lammelse»  å  gjøre.  Og  å skille  Det  Nye  Testamente fra  Det  Gamle som noe historisk  og  selvstendig,  og  på  den måte  at  man fremdeles skyver den mellomliggende religionshistorie som avspeiles  i ikke-kanoniske skrifter  ut  som noe "ubibelsk",  det  er  i  dag uttrykk for  «kirkelig lammelse».  En rekke  av  disse skrifter – som den dag  i  dag ikke foreligger  i  norsk oversettelse – har  i  vår tid  et  selvfølgelig krav  på  plass  i  kristendommens  «bibel».

Den moderne liberale teologi har enda ikke kommet seg løs fra denne negative holdning til  Det gamle testamente  og  til  de  senjødiske skrifter som ikke  er  kommet med  i  kirkens bibel.  Ehrman  som  jo  er  Fagerhaugs  store autoritet  og  som innrømmer sin bakgrunn  i  den kirkelige ortodoksi viser tydelig  at  han  er  fanget inn av  den  «gammel-liberale»  tendens til  å  modernisere  den historiske  Jesus.

«For  en  idéhistorisk fremstilling vil tekstkritikk  av  denne art – forsåvidt den ikke kan fortelle noe vesentlig  om  «ideenes  kronologi»  og  utvikling – være  av l iten betydning, noe som kanskje vil være klart ved følgende resonnement:  Det bilde  av  «Jesu forkynnelse»  vi  har – og  som  må  interessere oss  så  lenge det står  i  sentrum for vår kulturs religiøse interesser – er  evangelistenes,  i  første rekke synoptikernes.  Å  skille sikkert mellom opprinnelige  Jesus-ord  og  senere tilsetninger eller forandringer  er  ikke mulig.  Objektet kan derfor ikke bli  et  mulig bakenforliggende fantasi-eller ønskebilde  av «Jesu  forkynnelse»  og  dens bærende personlighet,  men  må  holde seg til det historisk foreliggende.

Sett fra  en  annen side kan  en  si  at når  Jesus selv  i  den grad har forutsatt sine tilhøreres evne til  å  formidle sitt budskap rett  at  han ikke bekymret seg med  å  skrive ned ett ord til hjelp for erindringen,  så foreligger det ikke noen sterk oppfordring til oss som lever  i  dag  å  prøve  å  finne  ut  ved hjelp  av  høyst usikre kriterier hvor langt disse tilhørerne var tilliten verdige  (selv  om  vi  må  trekke visse naturlige grenser,  som den mellom synoptikerne  og  Johannes-evangeliet).

Manglet  de  i  den grad som enkelte går  ut  fra,  evnen til  å  skjelne mellom  HANS  ord og  sine egne,  så måtte - hvis han tilla det noen betydning – allerede  Jesus  ha  skjønt det  og  gardert seg mot det.  At han ikke gjorde det,  betyr  at  man  ENTEN  må  tillegge overleveringen høy grad  av  pålitelighet,  ELLER  at  han har overdratt sine disipler  en  så vesentlig tolkingsautoritet  at  man – overalt hvor ikke vektige form -  og  idékritiske synspunkter taler for noe annet – kan respektere den med god samvittighet».

--------------------------

Til slutt vil jeg  si  noe  om  Fagerhaugs selvforståelse  og  intellektuelle posisjon,  slik han har presentert seg for leserne  på  dette forum.  Som antatt  «historiker»  mener han seg hevet over både teologikritikk  og  etisk refleksjon  (som han sier han overlater til andre...).

Til dette  er  å  si  at  enhver fagperson som  ignorerer  voldspotensialet  i  en  religion eller ideologi fremtrer som  umoralsk.  Fagerhaug kan derfor ikke gjemme seg bak  en maske  av  nøytralitet  -  en  etisk  nøytral  historievitenskap eksisterer ikke!

Jeg har merket meg  at  Fagerhaug inntar  en  annen posisjon  i  sin polemikk mot islam.  Denne mangel  på  etisk,  teologisk  og  faglig konsekvens overfor verdens  to største  imperialistiske  religioner – kristendommen og islam, med deres  to religonsstiftere:  Jesus  og  Muhammed  –  er  avslørende.  Det viser  at  Fagerhaug mangler den saklig-faglige distanse som skiller  (religions)historikeren fra teologen.

En  seriøs  («ikke-troende»)  historiker vil normalt behandle religionene  (og religionsstifterne)  ut fra  de  samme historiefaglige metoder  og  etiske prinsipper. Religionenes  virkninger  i  historien  inngår  selvsagt  i  fagets  arbeidsfelt.  For teologen derimot  er  etikk  og  historisk praksis underordnet  de  kirkelige dogmers eviggyldige autoritet.

Fra kirke-kristent hold  er  det  om  å  gjøre  å  fremstille  Kirkens vedvarende   og konsekvente jødehat gjennom  1700  år  som  et  marginalt,  tilfeldig eller episodisk fenomen.   Man forsøker  å  isolere  jødehatet,  i  håp  om  at  man  da slipper  å konfronteres med det ideologiske tankeinnholdet  i  den  kristne  lære  og  teologi.  Noen apologeter går  så  langt  at  de  reduserer  Kirken til  et  uselvstendig  og viljeløst redskap for statsmaktens styring gjennom historien  (Kirken fulgte bare med da  forfølgelsene  allerede var  i  gang  og  kan derfor ikke stilles til ansvar...).  At Kirkens menn var  «barn  av  sin tid»  er  et  annet velkjent argument,  og  likedan unnskyldningen  at  de  kristne  er  syndere  (underforstått:  ikke ansvarlige for sine handlinger).  Atter andre tilslører  Kirkens religiøst-teologisk motiverte jødehat ved finurlige språklige omskrivinger,  som  å  kalle det for  antijudaisme.

Det kan være nyttig  å  ta  for seg rekken  av  kirkelig-teologiske historieverk,  ikke minst den faglitteratur som  er  og  blir skrevet med tanke på studenter ved våre høyere utdanningsinstitusjoner  (eks.  pensumlitteratur for fremtidige  RLE-lærere...). Hvordan kristen  «tro»  og  lære,  kirkefedrene  og  tradisjonen presenteres for lærerstudenter  i  dag samt hvordan kirkens  jødeforfølgelser  framstilles,  gir liten grunn til optimisme  på  den  (meget  tendensiøse)  kristne historieskrivingens vegne.  Det farligste  er  fortielsen!

Like lite som den primitive helveteslæren kan tilskrives  ekstreme  miljøer,  like lite kan den grufulle kirke-kristne antisemittismen isoleres til marginale grupperinger.  Begge elementene  er  livsfarlige hovedbestanddeler  i  den kristne teologi  og  antropologi (menneskesyn).  Både antisemittismen  og  helveteslæren  er  konsekvenser  av  den usunne  og  infantile  autoritetsdyrkelse  som  i  oldtidens autoritære romerkirke gjorde et  menneske til  «Gud»  og  eskatologisk dommer over jøder  (og  alle verdens folk).

Dette  er  stadig vår kirkes  offisielle  bekjennelse  og  teologi.

Mvh.  G. Ullestad


Mvh.  G.  Ullestad

Kommentar #15

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

re Grete Ullestad

Publisert nesten 10 år siden

Kjære Grete Ullestad, jeg har hatt en tråd her om markionittene og deres teologi. Om deres syn på jødenes gud som ond. Jeg har limt inn ett tidligere innlegg som omhandler Barnabas og Melitos påskeskrift. Jeg forstår rett og slett ikke din hets. Det er URKRISTEDOM!!! Hva senere kristne har gjort har jo du redegjort for så det er vel bortkastet for meg å kommentere det. Hvilke kilder er det jeg ikke har brukt?? Er ikke Barnabas og Melito gode nok kilder for deg? Hjelpe og trøste Jeg bestreber meg å ikke skrive for langt da dette er et debattforum, jeg prøver å komme til poenget før den som leser det sovner, jeg prøver ikke å tre mine standpunkter nedover ørene på andre i motsetning til deg. Jeg prøver etter beste evne å være saklig, men ser ikke ut som det er særlig vellykket i forhold til din "debattstil" som ser ut for og være å spikre motdebattanten til veggen

Kommentar #16

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

De "frelste" kristne europeere - religionshistoriens verste?

Publisert nesten 10 år siden

Jeg skjønner  at  Fagerhaug mener  at  Barnabas  (ikke  Paulus' ledsager,  men  en av de  «apostoliske  fedre»)  og  Meliton  er  «gode  nok»  kilder for  å  forklare  og  forstå all senere kristen-europeisk antisemittisme.  Hvis  Fagerhaug ennå  en  gang gjennomtenker sammenstillingen  av  de  tre nøkkelord  i  min tittel  (forrige innlegg),  forstår han kanskje hvorfor  Markion  burde vært vært nevnt  på  denne  tråden.

Hvorfor kommer  Fagerhaug aldri med  en  kritisk uttalelse  av  Jesu  lære,  som  i høyeste grad  er  kritikkverdig?  Han prøver  (som all moderne  og  «liberal»  teologi)  å gjøre  Jesus til  en  lyteløs humanist,  noe han slett ikke var.

Hva sier  Meliton  om  Jesu dommedagstrusler,  dvs.  om  Jesu  eskatologi?  Melitons dom over jødene  er  jo  helt unødvendig,  for  vi  vet  at  Jesus selv har avsagt langt verre domstrusler overfor jødene enn det som  Fagerhaug  siterer fra  Meliton  og Barnabas.

Hvorfor  i  all verden skulle  da  Meliton  og  Barnabas  ha  større skyld  i  den kristne antisemittismen enn  Jesus fra  Nazareth,  som  av  den kristne kirke har vært dyrket som  Gud  selv  i  mer enn  1700  år?  Hva  er  Fagerhaugs hensikt med  å  fremheve  to av  Jesu tilhengere som  ansvarlige  for jødeforfølgelsene  i  Europa,  mens han ikke sier ett ord om  Europas forgudelse av mannen som opptrådte som det jødiske folks verste domsprofet?  (Urkristendommen inkluderer faktisk evangelieskriftene og apostelbrevene...).

Det  er  nettopp  tekstkritikken  som  «redder»  Fagerhaugs idealiserte  Jesus-bilde, slik også  Barnabas  og  Markion  i  oldtiden forsøkte  å  «redde»  den hedninge-kristne Paulus' subjektive  Kristus-mytologi fra den langt mer  edruelige  jøde-kristne bevegelsen.

«For dagens ører virker  Barnabas epistler uvirkelig»,  skriver  Fagerhaug  på denne tråden  10/8.  Nei,  slett ikke!  Mange med kjennskap til aktuell kristen teologi vet  at Barnabas syn på  GT  i  hovedtrekk samsvarer med dagens halvortdokse bibelsyn. Derfor tilhører fortsatt  Barnabas den eksklusive gruppen av  «apostoliske  fedre» som kirken bygger sin antisemittiske teologi  på.  Dagens kirke forbinder seg fortsatt med denne kretsens såkalte  «apostoliske»  autoritet.

At  «GT  var egentlig  en  kristen bok»,  som  Fagerhaug sier det,  er  beklageligvis kirkelig-teologisk  dogmatisk  lære den dag  i  dag.  Gjennom dette historisk uholdbare «skriftsynet»  opprettholder kirken sin tusenårige antisemittiske brodd mot jøder  og jødedommen.  Nedvurderingen  av  jøder  og  jødedom  er  intimt forbundet med nedvurderingen  av  det  gamle  testamentet,  den  gamle  Lov  og  den  gamle pakt...Det såkalt  «nye  evangelium»  består  i  at  kirkefedrene  på  sjofleste vis tilranet seg det  de  hadde bruk for  i  jødenes bibel,  omtolket det til  sin  fordel  og stemplet resten som  «vranglære».  Ved sin omtolkning brukte  de  jødenes egen bibel mot  dem selv.  De  kristne har ikke bare begått folkemord mot jødene,  men også stjålet deres kulturhistorie  og  frarøvet dem deres fedreland  i  mer enn  2000  år.

I  denne sammenheng kan det være  av  interesse  å  påpeke den skammelige kjensgjerning  at  et  annet  av  jødedommens  ruvende  skrift:  TALMUD  -  ikke  er oversatt til norsk  (så  vidt jeg vet foreligger intet  utvalg  av  dette enorme jødiske religions-  og  kulturhistoriske verk  i  norsk oversettelse.  Hvis jeg tar feil  på  dette punkt vil jeg mer enn gjerne bli  korrigert,  selvsagt med kildeanvisning).  Dessverre har også  Talmud  gjennom historien blitt gjenstand for hån,  manipulasjon  og forfalskninger fra den europeiske kristendommens antisemittiske teologer/apologeter. Talmudbrenningvar  i  middelalderen  en  offentlig begivenhet  de  kristne forlystet seg med.

Kirken  og  kristenheten har frem til  i  dag vedlikeholdt den løgnaktige  og  livsfarlige myten  om  seg selv som  Guds  nye  «utvalgte  folk»  OG  jødene som det folk  Gud forkastet.  Vi  kan med sikkerhet  si  at  det  i  religionshistorien ikke finnes noe tilsvarende den kristne religionens maltraktering av den hebraiske bibel.

Den kristne religion  –  kristendommen  -  har  undertrykkelse  og  forvrengning  av jødedommen som selve sitt grunnlag!  Det  er  i  sannhet  et  tvilsomt fundament.

Teolog  og  professor  i  kirkehistorie,  Hans  von  Campenhausen,  skriver følgende  i sine innledende kapitler  («Den kristne bibel blir til»,  Land  og  Kirke/Gyldendal  1976 ):

«Det  er  og  blir  en kjensgjerning  at  den kristne bibel har  en  paulinsk eller  Paulus-preget utforming  av  frelseshistorien som sin vedvarende forutsetning  og  forsåvidt ikke  er  tenkbar uten  Paulus.............Guds  folk viser seg ikke verd sin forrang;  det støter det evige liv bort fra seg.  Slik går frelsen til sist jødefolket forbi  og  vender seg i  stedet til hedningene.  Paulus setter sluttstreken med sin tale for  de  romerske jøder  i  siste kapittel  av  Apostelhistorien.  Folkets hjerte,  erklærer han,  er  forherdet,  og  dets fordervelse  er  uavvendelig,  slik allerede  Esaias rettelig hadde sett dette..................

Den kirkelige anvendelse  av  Det gamle testamentet domineres  i  første rekke  av skriftbeviset for Kristus og for kirken. Det gamle testamentet er Kristusprofetiens bok, skjønt egentlig selv  Kristusboken.  Og  som  Paulus allerede tidligere har sagt,  har den  de  kristne for øye med alt den lærer  og  åpenbarer.............Ingen tviler  på  at Moses,  David  og  samtlige profeter regnet med  Kristi komme,  og  at  de  tydelig forutså ham  og  flere enkeltheter  i  hans liv.  Allerede  i  Det gamle testamente taler jo  Kristus selv som  «Logos»  eller gjennom sin  Ånd.  Med denne forestilling  er  en  ny  tilgang åpnet til  Det gamle testamente,  og  påvisningen  av  slike tilknytninger  og overrensstemmelser øker stadig............Kristus  selv opplyser,  belærer  og  leder sine kristne gjennom denne bok».

Boken anbefales for alle som vil forstå kristendommens selsomme  «skriftsyn».  Den inneholder mye interessant informasjon  om  både  Markion  og  de  «apostoliske fedre»  -  også  Barnabas  –  og  om den kristne  «bibelens  fødselshistorie»,  dvs.  den prosess som ledet frem til  kanondannelsen.  Vi får  i  denne boken  et  meget godt innblikk  i  hvordan  en  anerkjent teologiprofessor  i  vår tid  -  med sin delvis historiske framstilling  av  den kristne kanondannelse  -  samtidig bidrar til  å sementere den antisemittiske kristne teologi.

Denne norske utgaven fra  1976  har  et  forord  av  den presteordinerte  (liberal)teolog  og  professor  Jacob  Jervell  (Campenhausen ble  i  1956  utnevnt til æresdoktor ved  Universitetet  i  Oslo).

Jervell sier her følgende:  «Å  forstå kristendommen vil alltid henge  på  dette  å  forstå dens hellige  Skrift.  Å  forstå den kristne bibel  er  igjen avhengig  av  å  forstå hvorledes den historisk  er  blitt til.  Derfor  er  Campenhausens bok uunnværlig».

----------------------

Jeg har merket meg  at  Fagerhaug sjelden oppgir kilder eller referanser for sine opplysninger.  Leserne får ingen muligheter til  å  verifisere  hans opplysninger.  Seriøse  og  uavhengige historikere opptrer sjelden  så  skjødesløst  i  sin omgang med historiske skrifter.

I  tilfelle  Meliton  siterer  Fagerhaug fra hans påskepreken  i  en engelsk versjon,  uten kildeangivelse  og  uten  å  nevne  at  en  av  Fagerhaugs egne preferanser  (MF-teolog  og  professor  Oskar  Skarsaune)  har oversatt denne påskepreken til norsk. Når det gjelder  Barnabas  epistler  oppgir  Fagerhaug ingen kilder  og  ingen informasjon  om  hvorvidt disse brev finnes  i  norsk  (eller skandinavisk)  oversettelse, dvs.  lett tilgjengelig for  et  norsk publikum.  Som antatt fagmann  på urkristendommens tekster kan  vi  vel regne med  at  Fagerhaug har god oversikt over publikasjoner  og  oversettelser  av  antikkens kristne litteratur?  Denne påfallende  og konsekvente mangel  på  kildehenvisninger tyder  på  at  Fagerhaug  ikke  er interessert  i  almenhetens opplysning.  Han vil ikke dele med oss teologenes «hemmelige  viten».

Tor  Fagerhaug har  på  sin blogg hatt  to  innlegg om hhv.  «Markonittisk kristendom»  (11/5)  og  «Gnostisismen»  (19/5).  Ingen kilder blir oppgitt.  Markions  «bibel»  bestod ganske riktig hovedsakelig av  Paulus-brev.  Paulus fremfører  i  sine brev  en rekke stygge utfall mot jødene,  men heller ikke  Paulus blir  av  Fagerhaug nevnt som kilde  til forståelse  av  «urkristendommens» -  og  den senere kirkes  -  jødehat.

Ved  å  legge vekten  på  Meliton  og  Barnabas skaper  Fagerhaug  et  fullstendig falskt inntrykk  av  at  Jesus  ble dømt  på  grunn  av  sine helbredelses-handlinger (underforstått:  jødene har drept  en  som bare gjorde gode gjerninger...).  Dette  er en  grov forvrengning!  Her  må  vi  huske  at  jødene  i  en  diskusjon med  Jesus presiserte  hva  de  i  første rekke kritiserte ham for.  I  Joh.ev.  kap. 10:33  sier  de  til Jesus:  «Noen god gjerning dømmer  vi  deg ikke for,  men fordi  du  som  er  et  menneske gjør deg selv til  en  gud».

-----------------------

Hvis  Fagerhaug ikke  er  interessert  i  hvem  Jesus historisk  og  faktisk var  OG  at dette  er  det viktigste jeg  (og  Edwien) ser som historikerens oppgave  å  bringe  på det rene,  så har  vi  ikke noen felles saklig interesse  i  en fortsatt dialog med hverandre.

Ettersom  Fagerhaug med stor møye enten  «trøster  og  bærer» seg eller  gjesper  seg gjennom mine  («ulidelig  kjedelige»)  innlegg  -  uten  å  fatte noen poeng  –  foreslår jeg  at  han heretter holder seg til  de  blogger  og  tråder som dyrker den knappe «tabloide»  form,  den form som  Fagerhaug selv  er  så  fortrolig med.  Hans heseblesende aktivitet blir mer  og  mer påfallende.  Men blir  vi  noe klokere  av  hans knappe  og  belærende form,  når han ikke  en  gang oppgir noen referanser  vi  som lesere kan  verifisere?

Med andre ord:  vi har nok helt ulike lesere som målgruppe.  Kan ikke  Fagerhaug holde seg til sin  tekstkritikk  og  respektere  at  jeg  (likesom  Edwien)  er  opptatt  av idé,  ideologi-  og  teologikritikk?  Forstår ikke  Fagerhaug forskjellen?

Jeg mener det  er  ganske opplagt  at  Fagerhaug målbevisst forsøker  å  avspore fra den viktigste debatt som pågår  på  dette forum,  nemlig spørsmålet  om  hvem  Jesus var  og  hva kirken gjør ham til.  Fagerhaug  er  opptatt  av  hvem  de  første  såkalt urkristne  gjennom  de  første par hundre  år  mente  at  Jesus var,  mens jeg  er opptatt  av hvem han var  i  den idéhistoriske sammenheng med den israelittisk-jødiske religion.

---------------

For interesserte lesere vil jeg anbefale  et  enkelt internett-søk  på  følgende oppslagsord:

urkristendom  (dansk  Wikipedia)...tidlig  kristendom  (norsk  Wikipedia)...kirkehistorie (norsk  Wikipedia)...kristendom  (norsk  Wikipedia)...

Særlig den siste artikkelen  er  meget interessant: http://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom#Historie

Her får  vi  bl.a.  en  kortfattet  og  konsentrert oversikt over hele kirkens historie fra oldtiden til  1800-tallet.  Så  vidt jeg kan konstatere  er  ikke jødeforfølgelsene nevnt med ett eneste ord!  Ingen  av  de  mange kirkemøters vedtak fra oldtid  og middelalder  -  som fikk  så  skjebnesvangre følger for det jødiske folk  i  Europa  -  er nevnt  i  denne meget tendensiøse oversiktsartikkel  på  norsk  Wikipedia.  Den kan ikke være skrevet  av  andre enn  teologer!  Forhåpentligvis  er  det flere  og  flere lesere som forstår hvorfor  vi  ikke kan feste lit til teologenes historieskriving.

Mvh. G. Ullestad

Kommentar #17

Verner-Ronald Hansen

4 innlegg  324 kommentarer

Grete

Publisert nesten 10 år siden

Hva er det som tilsier at dine kilder er bedre enn andres, og at din evne til kildekritisk vurdering er bedre enn andres, f.eks. Tor sine?

Jeg har skriften. Hva sier den: Jesus sier at vrede(forbannelse) skal bli over dem(jødene).

Kanskje de kristne gjennom historien bare har vært med å oppfylle Guds eget Ord med dette?

Kommentar #18

Tor Fagerhaug

48 innlegg  1778 kommentarer

re Ullestad

Publisert nesten 10 år siden

Ullestad! Du er rett og slett ikke sann! Nå har det seg slik at dette er en debattside for alle, når jeg skriver for fagpersoner bruker jeg referanseliste. Her bruker jeg skriftstedene, jeg synes ikke at jeg skal kjede de som leser mine innlegg.

Bare en liten ting til slutt. Når en historiker tar side har vedkommende sluttet å være historiker. Vedkommende blir da en debattant med agenda.

Kommentar #19

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Avsluttende replikk til Verner-Ronald Hansen

Publisert nesten 10 år siden

Hansen går inn for,  som  en  mulig kristen verdi,  å  praktisere folkemord  (han snakker helt  generelt  om  jødeforfølgelser,  og  folkemordhar vært aktuelt både  i ordbruk  og  handling gjennom hele historien).  Hvis jeg blir alene  om  å  motsi Hansen, røper det  en  av  kristendommens styggeste  og  verste sider.

«Prøvde bare  å  vise til eventuelle konsekvenser  av  uteblivelse  av  undertrykkingen  av jødene»,  sier  Hansen  i  sin kommentar  16/8.  

Konsekvensen  i  følge  Hansen ville være  at  vi  alle hadde vært underlagt jødedommen... at  Jesu  navn hadde bleknet... Og  kunne ikke  en  allmektig  ha stoppet jødeforfølgelsene,  spør  Hansen..?  Han konkluderer  (enfoldig)  med  at  vi kanskje heller skulle takke  de  som undertrykket jødene... Og  ingen protesterer!

Det  er  ikke mulig  å  forstå  Hansen   på  annen måte enn  at  undertrykkelse,  vold, hat  og  folkemord kan  legitimeres  på  kirkelig-teologisk grunnlag,  og  at  det  å beskytte  «Jesu  navn»  er  overordnet alt som heter etikk  og  moral.  Et  mer kaldt, brutalt  og  kynisk menneskesyn  er  vel neppe blitt fremført  så  direkte  på  dette Verdiforum.

Det  er  nok selve oppfatningen  av  «Gud»   som en  hevner  for handlinger som man har ansett for  å  være  så  syndige  at  de  skal straffes  på  verste måte,  som her fremføres.  Hansen  og  hans meningsfeller  er  nok bare  for   en gudsoppfatning som har vært levende blant  de  kristne gjennom hele kirkehistorien.  Her har altså  «Gud» i  følge  Hansen brukt den kristne kirke som  dommer,  som   en verbal  bøddel  for avstraffelse  av  jødene  OG  som  en  stort sett samtykkende tilskuer til  folkemordet  i Europa for  70  år  siden.

«Jeg har skriften.  Hva sier den:  Jesus sier  at  vrede  (forbannelse)  skal bli over dem (jødene)»,  skriver  Hansen  i  sin siste kommentar.

Dessverre oppgir heller ikke  Hansen noen skriftreferanser eller bibelhenvisninger.  Men galskapen ved  å  gjøre  Jesus  til  «Gud»,  eller til  et  ufeilbarlig overmenneske som har rett  i  alt han har sagt,  kjenner  vi  godt igjen.  Her ser  vi  den direkte sammenheng mellom det jeg gang  på  gang har kalt den kristne kirkes direkte patologiske overdimensjonering  av  et  menneske,  som identifiserte seg med  en  av sin samtids mytologiske figurer:  Menneskesønnen  -  og  som den kristne kirke deretter har vært  så  religiøst naiv  at  den har opphøyet ham videre til  å  være den høyest  tenkelige  makthavende  intelligens  både  i  himmel  og  på  jord.

Så  lenge  de  kristne kirker fortsetter med denne  Jesus-forgudelse  og  autoritetsdyrkelse, er  vi  ikke vaksinert mot nye folkemord  av  denne type.

Hos  Hansen møter  vi  den kristne voldseskatologi  –  og  dens verste utvekst: antisemittismen  -  i  all sin gru,  nakent  og  utilslørt.  Når  en  kristen deltaker agiterer for  at  det kan være  en  fordel  å  praktisere antisemittisme  –  også som folkemord – bør redaksjonen komme med  en  irrettesettelse.  Hvis ikke befinner dette forumet seg nærmere  et  religiøst diktatur enn  en  debatt.

Men her opplever  vi  altså  at  dette forumets redaksjon sletter innlegg  p.g.a.  av avsporing,  mens  en  mann som  Hansen  hittil har fått fritt spillerom  til  å  utbre  sitt (kristne)  voldsevangelium  uten  motstand.

Dette gjør det  nå  tvingende nødvendig  at  vi  får  en  åpen  debatt  om  den historiske  og  etiske holdbarhet  av  de  kristne kirkes  uforbeholdne  forgudelse  av domsprofeten fra  Nazareth.

Mvh.  G. Ullestad

Kommentar #20

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Startende replikk

Publisert nesten 10 år siden
24.08.10 kl. 22:22 skrev Grete Ullestad:

Det  er  ikke mulig  å  forstå  Hansen   på  annen måte enn  at  undertrykkelse,  vold, hat  og  folkemord kan  legitimeres  på  kirkelig-teologisk grunnlag,  og  at  det  å beskytte  «Jesu  navn»  er  overordnet alt som heter etikk  og  moral.  Et  mer kaldt, brutalt  og  kynisk menneskesyn  er  vel neppe blitt fremført  så  direkte  på  dette Verdiforum.

Har vi ikke alle opplevd prestens smil og monotone stemme, en klapp på skuldra og "gud være med deg", UTEN at predikantens ord ble grobunn for forvandling og nytt liv?

Men det er nok min feil, jeg er bare en legmann som bor på steingrunn og Navnet er jo viktigere enn kraften, -tenn et lys for de døde.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere