Lars-Toralf Utnes Storstrand

34

Fjerde katolske krønike: Hvilke endringer gjorde egentlig det andre Vatikankonsil?

Publisert: 4. aug 2010

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Bookman Old Style"; panose-1:2 5 6 4 5 5 5 2 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:647 0 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} h3 {mso-style-next:Normal; margin-top:12.0pt; margin-right:0cm; margin-bottom:3.0pt; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; page-break-after:avoid; mso-outline-level:3; font-size:13.0pt; font-family:Arial; font-weight:bold;} span.MsoEndnoteReference {mso-style-noshow:yes; vertical-align:super;} p.MsoEndnoteText, li.MsoEndnoteText, div.MsoEndnoteText {mso-style-noshow:yes; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p {mso-margin-top-alt:auto; margin-right:0cm; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} /* Page Definitions */ @page {mso-footnote-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") fs; mso-footnote-continuation-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") fcs; mso-endnote-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") es; mso-endnote-continuation-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") ecs;} @page Section1 {size:595.3pt 841.9pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1; mso-endnote-numbering-style:arabic;} /* List Definitions */ @list l0 {mso-list-id:1348212816; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:-1577424896 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l0:level1 {mso-level-tab-stop:36.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt; mso-ansi-font-weight:normal;} @list l1 {mso-list-id:1359156915; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:1998619374 68419601 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l1:level1 {mso-level-text:"%1)"; mso-level-tab-stop:36.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} @list l2 {mso-list-id:1844198526; mso-list-type:hybrid; mso-list-template-ids:32931896 68419607 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l2:level1 {mso-level-number-format:alpha-lower; mso-level-text:"%1)"; mso-level-tab-stop:36.0pt; mso-level-number-position:left; text-indent:-18.0pt;} ol {margin-bottom:0cm;} ul {margin-bottom:0cm;} -->

Fjerde katolske krønike:

Hvilke endringer gjorde egentlig det andre Vatikankonsil?

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

Den romersk-katolske kirke er meget stolt over to spesielle ting:

1)     at hun aldri har forandret seg, og

2)     at hun har endret seg svært mye!

Jeg forstår at punkt 2 synes å være motstridende med punkt 1, men enhver som har studert kirkehistorie – om enn noe kort, kommer til å være i stand til å forstå hva det er jeg forsøker å si.

Først er Rom meget nøye med å fasttømre de følgende uforanderlige fakta:

a)     At hun er den originale og eneste kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus under Hans jordiske tjeneste.

b)      At hennes leder, paven, besitter den autoritet som ble overlevert fra den ”første paven”, Simon Peter, ved ”apostolisk suksesjon”[1] til å sitte i Jesu sted som den udiskutable leder for alle sanne kristne på jord.

c)      At hennes tradisjoner og tolkninger av Skriften er den eneste basis for å danne regler og retningslinjer som kristne overalt skulle leve etter.

d)     At hennes dogmer og læresetninger, selv om de kan gjøres klarere, utvides eller restatueres når tiden krever det, aldri noensinne kan fornektes, motsies eller endres. De er bokstavelig talt, ”kanonisk lov”.

 På den andre siden er de fleste romer-katolikker svært fornøyd med reformene og den utviklingen de har sett skje innen kirken, spesielt siden de enorme forandringene som ”det annet vatikankonsil” (best kjent som Vatikan II) fant sted. De peker på hvor mye som har blitt gjort for å åpne vegen for ”alle kristne overalt til å omsider komme sammen!” Dette synes selvsagt meget spennende, spesielt siden Rom stort sett har vært på defensiven siden reformasjonen. Det begynte med Trientekonsilet i 1546, og det har blitt utstedt det ene pavedekretet etter det andre, som har gjort det fullstendig umulig (endog forbudt) for katolikker å ha noe som helst ”fellesskap” med protestanter.

Som imidlertid kjent ”leger tiden alle sår”, som det jo sies, og som alt annet, synes det nå som om den store kløften mellom protestanter og katolikker etter flere århundrer, synes å minke til ”en liten misforståelse”. Og det annet vatikankonsil, som innførte slike omfattende reformer som at Messen kunne fremsies på et folkelig språk, og ikke lenger forbyr katolikker å lese i en protestantisk bibel, eller gå i en protestantisk gudstjeneste, synes å gjøre forskjellene mellom Rom og resten av den fragmenterte kristne verden se svært ubetydelige ut.

Som du helt sikkert har gjettet, tror ikke jeg på dette. Faktum er at min forskning og mine studier ene og alene har vist at det er det motsatte som er sant. Ja, det er sant at den katolske kirke endrer seg! De har trolig aldri endret seg så mye i hele sin historie som de har i løpet av den siste generasjonen, dog uten å ha endret én eneste læresetning (ett eneste dogme)! Hvert eneste punkt i alle dogmer som har skremt evangelikale kristne/teologer i de forutgående 500 år er og forblir de samme, nøyaktig som de står skrevet; endegyldige.

Men på grunn av de endre klesdraktene, alle de reformerte liturgiene og seremoniene, og den [noe] økte friheten i tilbedelse har katolikker overalt (såvel som mange protestanter) feilaktig trodd at noe grunnleggende virkelig har blitt endret! Men dette er ikke til å undre seg over, fordi det har skjedd mange ganger før i historien. Når du skifter en tone, instrumentet, eller rytmen i en sang, så vil de aller fleste tro at det er snakk om en ny sang. Bare de som lytter nøye til teksten, eller som kjenner musikken godt, forstår at; jada, stilen er annerledes, men sangen er den samme.

Det som synes så sørgelig for meg, er når jeg forstår hvor få det fins blant katolikker (og protestanter) som virkelig vet hva den romersk-katolske kirke lærer. Det er sjokkerende! Og det som er enda mer skremmende er det potensiale djevelen har til å kaste blår i øynene på folk på grunn av deres uvitenhet.

Jeg har mottatt mange brev fra katolikker som tilsvar til de første tre krønikene, som grunnleggende har sagt dette: ”Den romersk-katolske kirken har virkelig endret seg! Hvorfor ikke se på vår tids troslærer og læresetninger som er en følge av det annet Vatikankonsil?” Tro meg, det var akkurat det jeg gjorde i de tre artiklene jeg har skrevet. Jeg ville ha vært en tåpe om jeg avviste doktriner og læresetninger som ikke lenger er i bruk. Men fordi katolsk tilbedelse er basert i så stor grad på ritualene, seremonien og de symbolske utvendige formene, tror den allmenne katolikk av hele sitt hjerte at når disse overfladiske tingene har endret seg, at kirken også har endret seg! Du trenger bare se på dokumentene etter det annet vatikankonsil for å se at dette ikke medfører riktighet.

 

BEHOVET FOR DET ANNET VATIKANKONSIL

Tidlig på 1960-tallet visste Vatikanet at de trengte å gi kirken en ansiktsløftning. Mange av deres uttrykksformer syntes hinsides, og de fleste av deres tilbedelsesformer var stive og  utdaterte. Det rådde en generell oppfatning blant biskoper at kirken trengte å utvikle seg i pakt med tiden, og det var dessuten trang til å vende tilbake til Rom, og at hun måtte gi seg selv et mer appellerende og tiltalende ansikt. Det ble også reist intern kritikk om at læresetninger trengte klarifiseres og ”restatuering” på en enklere og mindre dogmatisk formel enn det som tidligere konsiler hadde gjort.

Dermed kalte pave Angelo Giuseppe Roncalli[2] sammen til det annet vatikankonsil i 1962, noe som fortsatte under pave Giovanni Battista Montini[3] frem til 1965 da de utstedte ”Det annet Vatikankonsils dokumenter”[4] som hver for seg tok for seg forskjellige aspekter ved kirkens læresetninger og doktriner. Ånden og holdningen i disse dokumentene var betydelig annerledes enn noe som den romersk-katolske kirke noensinne hadde produsert. De var fulle av Skrifthenvisninger, og inneholdt ingen konkrete ”forbannelser” mot dem som ikke var enige (slik tidligere konsiler hadde gjort). De var revolusjonære når det gjaldt å frigjøre den enkelte sokneprest til å fremføre Messen på en måte som best kunne nå frem til folket i lys av lokal kultur og samfunnstanke. Dette, såvel som endringer i kirkeadministrasjon og religiøs frihet var de fremste resultatene fra konsilet.

I årene som fulgte ble det gjort ytterligere endringer som seg ut fra Rom som en følge av de nye holdningene som ble født ut av det annet Vatikankonsil. Disse omfattet fjerningen av de strenge kravene om at man ikke kunne spise kjøtt på fredager (og dessuten budet om å ikke spise kjøtt under fastetiden). Selv om disse fremdeles ble oppmuntret til, var de gjort valgfrie i stedet for obligatoriske. Hele kirken syntes å blir ”noe løsere”. Og ekumeniske ledere over hele verden begynte å se lyset i enden av tunnellen som førte til kirkelig enhet.

Men midt i alt dette, var det fremdeles noen steile kristne som fremdeles påpekt at selv om prosedyrene og språket var forandret var meningen fremdeles helt og holdent den sammen. Selv om de ytre formene og ordene som ble brukt av Rom hadde blitt endret svært mye, var det fremdeles de samme tingene som ble lært og trodd, og ble fremdeles bekreftet og gjentatt med nye og mildere toner gjennom dokumentene fra det annet vatikankonsil.

 

DEN KARISMATISKE BEVEGELSEN

Så kom den ”karismatiske fornyelsen” formelig ut av ingensteds! Med pavens velsignelse begynte katolikker å delta i karismatiske messer, tale i tunger, profetere, synge og rope side om side med evangelikale protestanter! Alle var så glade – og de tenkte ”Nå har vi skremt djevelen skikkelig, nå!” Læresetningene var ikke så viktige lenger, de var for teologistudenter og gamle, nedstøvede teologer, de! Men da jubelbruset la seg noe, begynte protestantene å merke at enkelte av deres katolske brødre og søstre fremdeles bad til Maria, og endog bad for sine døde slektninger på bønnemøtene.

Det ble snart klar at enhetsinnføringen ikke kom til å gå like glatt som det først hadde sett ut til. Protestanter begynte å stille spørsmål, og de begynte å sette sine katolske venner på prøve med spørsmål som ”Tror du paven er frelst?” Som du kan se avhenger hele den ekumeniske bevegelsens fremtid på dette meget viktige spørsmålet: ”Kan en romer-katolikker bli ansett som en ekte troende (etter Bibelens standard) og fremdeles tro det som den romersk-katolske kirke lærer?

DET SOM IKKE BLE ENDRET AV DET ANNET VATIKANKONSIL

For å svare på dette spørsmålet, har vi laget en liste over læresetninger og praksiser som har blitt adoptert og videreført av den romersk-katolske kirke i over 1600 år. Det er viktig å forstå at ingen av disse har blitt endret av det annet vatikankonsil.

Selv om mange av de følgende troslærer ble praktisert tidligere enn de her gitte datoer, ble de ikke gjort bindende for alle katolikker før de offisielt ble adoptert av kirkens konsiler og proklamert av paven som trosdogmer. Alle datoer som er oppgitt er derfor omtrentlige:

1.     Presbytere (eldste) ble først kalt ”prester” av Lucian, i det andre århundre.

2.     Bønner for de døde, cirka 300 EK

3.     Tilbedelse av engler og døde helgener og billedbruk, cirka 375 EK.

4.     Messen som daglig feiring ble innført, cirka 394 EK

5.     Begynnelsen til opphøyelsen av Maria, og den første bruken av begrepet ”Guds mor”, i Efesuskonsilet, cirka 431 EK.

6.     Prestene begynte å kle seg annerledes enn legfolket og bruke spesielle drakter, cirka 500 EK.

7.     Den siste olje[5] cirka 526 EK

8.     Læren om skjærsilden ble først innført av Gregor den store i 593 EK.

9.     Bønn til Maria, døde helgener og engler, 600 EK

10. Den første som bar tittelen ”pave”, Bonifacius III, 610 EK

11. Tilbedelse av kors, bilder og relikvier blir adoptert, 788 EK.

12. Viervann, blandet med en klype salt og velsignet av en prest ble innført i 850 EK.

13. Tilbedelsen av sankt Josef 890 EK

14. Kardinalkollegiet opprettes, 927 EK

15. Kanonisering av døde helgener, først av Johannes XV, 995 EK.

16. Messen utvikles gradvis til å bli et offer, mens oppmøte ble obligatorisk i det 11. århundre

17. Presteskapets sølibat ble innført av pave Hildebrand, Boniface VII i 1079 EK

18. Rosenkransen, eller bønnesnorene ble hentet fra hinduismen og islam og ble introdusert av eremitten Peter i 1090 EK.

19. Inkvisisjonen[6] av ”kjettere” ble instituert av Verona-konsilet i 1184 EK, og legalisert og videreført av det fjerde Laterankonsil i 1215.

20. Avlatshandel ble innført i 1190 EK

21. De syv sakramentene definert av Peter Lombard i det 12 århundre.

22. Dogmet om transubstansiasjonen ble dekretert av pave Lothar av Segni[7] i 1215

23. Skrifte overfor en prest minst en gang om året ble innført av pave Lothar av Segni under det fjerde Laterankonsil i 1215.

24. Tilbedelsen av oblatkjeksen (hostien) ble innført av pave Cencio Savelli[8] i 1220.

25. Scapulariet[9] blir oppfunnet av Simon Stock av England, i 1251.

26. Læren om Skjærsilden blir proklamert dogme av Florenskonsilet i 1439 EK

27. Tradisjonen blir proklamert like gyldig i autoritet som Bibelen av Trientekonsilet, i 1546.

28. De apokryfiske bøkene blir lagt til Bibelen av Trientekonsilet i 1545

29. Marias ubesmittede unnfangelse[10] ble proklamert av pave Giovanni Maria Mastai-Ferretti[11] i 1854

30. Pave Pius IX fordømmer alle vitenskapelige oppdagelser som ikke er godkjent av den romersk-katolske kirke, i 1864.

31. Pavens ufeilbarhet i lære, tros og moral-spørsmål blir proklamert av det første Vatikankonsil i 1870.

32. Pave Ambrogio Ratti[12]fordømte offentlig utdanning (offentlige skoler) i 1930.

33. Pave Ambrogio Rattireitererte læren om at Maria er ”Guds mor”, 1931

34. Dogmet om Marias himmelfart[13] ble proklamert av pave Evgenio Pacelli[14] i 1950.

35. Maria ble proklamert som ”kirkens mor” av pave Giovanni Battista Montini[15] i 1965

 

EN AKADEMIKER SER NÆRMERE PÅ DET ANNET VATIKANKONSIL

Dr. Loraine Boettner, fremstående evangelikal autoritet på romersk-katolsk lære, ser nøye på dokumentene etter det annet Vatikankonsil i den femte revisjonen av hans bok ”Roman Catholicism”. Dr. Boettner skriver:

”Det annet vatikankonsil, som ble avsluttet i 1965, gjorde endringer i liturgi og administrativ praksis, og i spørsmål om religiøs frihet. De gjentok påstanden at den romersk-katolske kirke er den eneste sanne kirke, selv om samtidig anerkjente at andre kirker kan inneholde elementer av sannhet.

Pave Johannes XXIII, som sammenkalte det første møtet, og pave Paulus VI, som satt som overhode over de senere samlingene (såvel som flere fremstående kardinaler og teologer), var nøye med å understreke at ingen endringer kom til å bli gjort i kirkens læremessige struktur. Pave Paulus promulgerte [proklamerte] imidlertid én ny læresetning, som fremholder at ”Maria er kirkens mor”. Det primære formålet med konsilet var å oppdater liturgien og de administrative praksisene og dermed gjøre kirken mer effektiv og lettere å svelge i det tjuende århundres verden.

Innføringen av for eksempel ”den nye messen”, førte med seg endringer i språk – latin er ikke lenger påkrevd, bortsett fra konsekrasjonsbønnene (innvielsesbønnen). Men som protestanter er det ikke viktig for oss hvorvidt messen blir talt på latin eller engelsk eller swahili – det er ikke språket vi opponerer mot, det er innholdet og betydningen av messen (Se annen krønike: messeofferet).

Også tidligere har Rom endret sine taktikker når gamle metoder ble ineffektive, men hun har aldri endret sin natur. I enhver religiøs organisasjon er læren det mest grunnleggende og viktige i hennes struktur, siden det folk tror på avgjøre hva de gjør. Et offisielt dokument ”Kirkens Konstitusjon”, ført i pennen av det annet Vatikankonsil og godkjent av paven, bekrefter grunnleggende katolsk lære som identisk med før det annet vatikankonsil.

Læren om pavelig ufeilbarhet blir reiterert. Vi blir fortalt at når paven ”ved en definitiv handling proklamerer en troslære eller et moralspørsmål ... da står hans definisjoner, av seg selv, og ikke ved kirkens aksept, og blir derfor med riktighet kalt ureformerbare (artikkel 25). Paven har ikke tapt noen deler av sin makt. Han er og blir den absolutter hersker i den romersk-katolske kirke. Men dersom pavelige dekreter i fortid og nåtid er ”ureformerbare”, hvilket håp fins det da for reell reform i romerkirken?

Dokumentet om kirken gjentar grunnleggende sett læresetningene fra Trientekonsilet om at ”prester og biskoper er Guds representanter på jorden ... og det derfor rettferdig kan kalles ikke bare engler, men guder, og inneha Guds autoritet på jorden” (Trientekatekismen).

Faktum er at ingen mer oppsiktsvekkende påstander ble ført i pennen under Trientekonsilet (1545-1563), ei heller av det første Vatikankonsil (1870), enn de som forekommer her i dokumentene fra det annet vatikankonsil. Til tross for alle påstandene om det motsatte, har konsilet fast vedholdt at læren om Peter som første pave[16] og pavelig suksesjon. I sin bok Ecclesiam Suam, skriver pave Paulus VI sine vansker med det som enkelte ”adskilte brødre”[17] sier om paven som en snublestein i veien for kirkelig enhet. Han sier: ”Sier ikke enkelte av dem at om det ikke var for det pavelige primas, ville foreningen av de adskilte kirkene med den katolske kirke være enkel? Vi ber de adskilte brødrene å se hvor uholdbar denne innstillingen er, ikke bare i og med at uten paven, så hadde ikke den katolske kirke lenger vært katolsk, men også at uten Peters opphøyde og avgjørende pastorale ministerium ville Kristi kirkes enhet kollapse fullstendig.”

”Vi må på dette punktet si oss enige med paven, i det minste så langt, at om den romersk-katolske kirke ble reformert ifølge Skriften, så ville den ha måttet blitt forlatt. Men de grove feil når det gjelder frelsesspørsmål består fortsatt. Enn mer, det annet Vatikankonsil har ikke gjort noe for å fjerne de over 100 forbannelser eller anathemer som ble uttalt av Trientekonsilet mot protestantiske kirker og deres trossetninger. Skal det noensinne oppstå reell enhet, synes dette å være et logisk sted å begynne.”

 

KONKLUSJON

Vi kunne ikke finne noen bedre og mer passende konklusjon enn den som dr. Boettner gir:

”Kirkens konstitusjon” gjør det entydig klart at Rom ikke har noen intensjon om å revidere noen av sine grunnleggende læresetninger/doktriner/dogmer, bare oppdatere sine metoder og teknikker hva gjelder en mer effektiv administrering og å presentere et mer attraktivt ytre. Dette er satt i scene for å gjøre det lettere for ortodokse kristne, anglikanske kristne og protestantiske kristne å vende tilbake til folden. Det fins ingen indikasjoner om at hun har noen som helst intensjoner om å inngå i et genuint ta og gi-forhold når det gjelder kirkelig enhet. Hennes formål er ikke union, men absorpsjon. En kirkeunion med Rom er helt og holdent en enveiskjørt gate. Faren fra oldtiden som protestantismen har hatt hengende over seg fra romerkirken har ikke minsket; faktum er at den heller har tiltatt i styrke. For selv om fremtoningen er mindre offensiv og ekumenismen er mer overfladisk, står Rom nå med en bedre mulighet til å gjennomføre sitt program om å eliminere all opposisjon og ta kontroll over verden. EN UFEILBAR KIRKE KAN SIMPELTHEN IKKE OMVENDE SEG.”

 

FOTNOTER

 



[1] Den romersk katolske kirke lærer at Jesus ‘ordinerte’ de tolv apostlene til presteskapet ved nattverdsmåltidet, og at Jesus har lovet til deres etterkommere; det romerske presteskapet, å alltid være til stede i deres læring og styring til verdens (tidens) ende.

[2] Pavenavn: Johannes XXIII

[3] Pavenavn: Paulus VI

[4] Documents of Vatican II

[5] Den siste olje, eller ”salvingen av den syke” – ett av de syv katolske sakramentene, der en prest salver og ber for den som er syk eller ligger på det siste.

[6] Inkvisisjon, handlingen å etterforske et spørsmål – American Heritage Dictionary. Lucius III proklamerte at biskopene måtte ta i tu med kjetterne. En særtrekk ved dette dekretet var at en mistenkt, straks han ble dømt som kjetter skulle overleves til den verdslige makt for å straffes. Før inkvisisjonen utviklet seg, antar historikere at mellom fem og 15 millioner mennesker ble myrdet Fra A History of Christianity in the World by Clyde L. Manschreck [oversetters anm. Det reelle tallet er mye høyere, rundt 72 millioner. Inkvisisjonen lever forøvrig i beste velgående fremdeles.]

[7] Pavenavn: Innocents III

[8] Pavenavn: Honorius III

[9] Et stykke brunt tøy med et bilde av jomfruen, som antas å ha overnaturlige krefter til å beskytte fra farer til alle som bærer det mot huden.

[10] Denne læresetningen hevder at jomfru Maria var født uten arvesynd, uten flekk og lyte.

[11] Pavenavn: Pius IX

[12] Pavenavn: Pius XI

[13] Katolikkene lærer at Maria ble fysisk tatt opp til himmelen før sin død.

[14] Pavenavn: Pius XII

[15] Pavenavn: Paulus VI

[16] Læren om at Kristus har gitt Peter nøklene til lovmessig autoritet ... at Peter skulle være hans ledende ambassadør, hans autentiske stedfortreder (pave), og at hans makt fortsetter ned gjennom Peters etterkommere (pavene) gjennom tidsaldrene.

[17] Begrepet som Det annet Vatikankonsil innførte som en beskrivelse på alle ikke-katolske kristne.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor Martinsen

44 innlegg  3111 kommentarer

Dette er bra!

Publisert nesten 9 år siden

Hei Lars-Toralf.

Takk for fire interessante krøniker. Her er det mange som har mye å lære...

Kommentar #2

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Hei igjen

Publisert nesten 9 år siden

Denne gjennomkjøringen av den katolske læren var veldig bra.  Det er altså ingen grunn til å melde seg inn i Den Katolske Kirken, moderkirken, ei heller for døtrene av kirken er det noen grunn til å melde seg inn.

Nå hadde det vært fint om noen katolikker kunne underskrive på, at det som er skrevet her er riktig. 

                                                                        ***

Kongstanken/ Økumenisk karismatikk  http://www.youtube.com/watch?v=oxlR-nMDDms&feature=related

Økumenisk karismatikk"Den tredje bølgen" innen den karismatiske  bevegelsen, ble plantet av jesuittstrateger, for å svekke dogme barrierer hos "adskilte brødre." Indre opplevelser, atmosfære, åndsmanifestasjoner og somatisk (kroppslig) respons skulle ta over sannhetsdokumentasjonen i stedet for Guds Ords fundament.De siste årene, er det utgitt en rekke bøker som bekrefter Vatikanets bruk av den dogmesvake karismatiske bevegelsen, som et verktøy til økumenisk enhet. Jesuitt kardinalen  Augustin Bea, skriver om pinsebevegelsens friske innskudd av karismatisk energi, i prosessen med å lede "adskilte brødre," tilbake til moderkirken.  Boken "Confessions in Dialogue," beskriver innhold og vedtak fra bilaterale samtaler arrangert av "Verdens Bekjennende Familier."  Dette er en økumenisk komite, hvor den katolske kirke ble medlem i1968.

Fellesskapserklæringene med den katolske kirke står i kø:
Lutheranerne erklærte i 1999 at de nå har samme tro på rettferdigjørelsen som pavekirken.
Den engelske kirke hevder at paven er denne kirkens åndelige leder.
Pinsemenighetene har på internasjonalt nivå gått tungt med i det økumeniske felleskapet som er Vatikanets hovedverktøy for vinne tilbake protestanter.
Trosbevegelsens synlige ledere arbeider meget nært med Rom og anerkjenner paven som kristenhetens åndelige overhode.

Gjennom det økumeniske arbeidet er de fleste protestantiske kirkesamfunn nå på god vei tilbake til moderkirken. Reformasjonen har ikke bare stoppet opp, men er i full revers. Døtrene knytter stadig sterkere bånd til ”moderen”.

De karismatiske forkynnere og bevegelser trenger seg i dag inn i de aller fleste kirkesamfunn, og er en god hjelp i veien mot gjenforening med Rom

Kommentar #3

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Protestantisk hovmod

Publisert nesten 9 år siden

Utnes'  mange innlegg mot katolisismen er meget avslørende.  De  viser  at den som har kristendommen  i  bunnen  av  sitt livssyn ikke unngår  å  henfalle  til  dualismens anti-humanistiske demonisering.  Utnes  synes helt blind  for de protestantiske  kirkers teologisk-ideologiske røtter i  Den katolske kirke.  Begge disse  to  hovedkirker har både Bibelen  OG  de  tre  («eviggyldige»)  oldkirkelige bekjennelser felles.

At  Jesus  er  den formale autoritet for disse  to  (eller alle tre)  hovedkirker,  er det ingen tvil om.  De  er  begge fører-ideologier,  som  er  oppstått etter mønster  av  diktatoriske politiske samfunnssystemer,  og  som overlever generasjonene fordi  de har skaffet  seg  en  fører  som  har  overlevd  generasjons-skiftene  ved  hjelp  av  sin  felles  oppstandelses-teologi.

Utnes  er  virkelig morsom når han skriver følgende 4/8  (Fjerde katolske krønike):

«Ja,  det  er  sant  at  den katolske kirke endrer seg!  De  har trolig aldri endret seg  så mye  i  hele sin historie som  de  har  i  løpet  av  den siste generasjonen,  dog uten  å  ha endret  én  eneste læresetning  (ett  eneste dogme)!  Hvert eneste punkt  i  alle dogmer som har skremt evangelikale kristne/teologer  i  de  forutgående  500  år  er  og  forblir  de samme,  nøyaktig som  de  står skrevet,  endegyldige».

Vi  kan faktisk  si  akkurat det samme  om  den  protestantiske kirke.  Den protestantisk-lutherske kirke  i  vårt land  har  også gjennomgått dramatiske endringer det siste århundret  på  det sosial-etiske området  (etter press fra det sekulære samfunn),  men slett ingen endringer når det gjelder  dogmatikk  og  bekjennelse!  Det er  merkelig hvis Utnes  er uvitende  om  at  de  protestantiske kirkers viktigste bekjennelse  har  bestått  uendret  gjennom  de  siste 500 år!! Er  virkelig ikke  Utnes fortrolig  med  Den augsburgske bekjennelse  («Augustana»)?  Denne protestantiske bekjennelsens autoritære  og  «endegyldige»  innhold skremmer  nok  langt flere enn de  «evangelikale  kristne/teologer»...

Kan  Utnes  så  fortelle leserne hvilke  læresetninger  og  dogmer  protestantene har endret  de  siste  500 år? Jeg  forlanger  at  Utnes  nå  presiserer  og  eksemplifiserer for oss lesere hva som  ikke  er  «endegyldig»  i  den protestantiske lære,  bekjennelse og teologi.  Jeg venter spent  på  et  konkret svar.  Hvis han ikke  er  i  stand  til  å svare,  bør han  i  fortsettelsen vokte sine ord,  sin  tunge  og  sin  stygge  og  farlige sekterisme.

Igjen  må  jeg  si:  det  er  virkelig nedstemmende  å  være vitne  til  dette ufattelige protestantisk-lutherske  hovmod.  Vi  møter  det  igjen  og  igjen,  enten  det  handler  om  muslimer,  jøder eller katolikker.  Ingen  kan  vel  lenger forbauses over  det fiendskap  og  den  ufred som har fulgt  i  Kirkens  (og  kristendommens)  kjølvann  de siste 1700 år..? Det  er  klart  at  vi  aldri  vil  få  noen  religionsfred  med den type nedlatende holdninger som  Utnes  her  målbærer.

Mvh. G. Ullestad

Kommentar #4

Lars-Toralf Utnes Storstrand

34 innlegg  878 kommentarer

Kort svar til Grete Ullestad

Publisert nesten 9 år siden

Dette handler IKKE om bekjennelsene, som sådan, men om innholdet i enkelte dogmer som beviselig står i konflikt med Guds Ord.

Ullestad bør enten lese nøye gjennom de fire katolske krønikene og ta punkt for punkt hva hun er uenig i, så får vi se.

Forøvrig gjør jeg oppmerksom på at jeg heter Storstrand, ikke Utnes. Det er mitt mellomnavn. Og at jeg bare er oversetter. Det er Keith Green som har skrevet disse krønikene og de står seg meget godt.

Kommentar #5

Tor Martinsen

44 innlegg  3111 kommentarer

RE: Protestantisk hovmod

Publisert nesten 9 år siden
04.08.10 kl. 23:10 skrev Grete Ullestad:

Utnes'  mange innlegg mot katolisismen er meget avslørende.  De  viser  at den som har kristendommen  i  bunnen  av  sitt livssyn ikke unngår  å  henfalle  til  dualismens anti-humanistiske demonisering.  Utnes  synes helt blind  for de protestantiske  kirkers teologisk-ideologiske røtter i  Den katolske kirke.  Begge disse  to  hovedkirker har både Bibelen  OG  de  tre  («eviggyldige»)  oldkirkelige bekjennelser felles.

At  Jesus  er  den formale autoritet for disse  to  (eller alle tre)  hovedkirker,  er det ingen tvil om.  De  er  begge fører-ideologier,  som  er  oppstått etter mønster  av  diktatoriske politiske samfunnssystemer,  og  som overlever generasjonene fordi  de har skaffet  seg  en  fører  som  har  overlevd  generasjons-skiftene  ved  hjelp  av  sin  felles  oppstandelses-teologi.

Utnes  er  virkelig morsom når han skriver følgende 4/8  (Fjerde katolske krønike):

«Ja,  det  er  sant  at  den katolske kirke endrer seg!  De  har trolig aldri endret seg  så mye  i  hele sin historie som  de  har  i  løpet  av  den siste generasjonen,  dog uten  å  ha endret  én  eneste læresetning  (ett  eneste dogme)!  Hvert eneste punkt  i  alle dogmer som har skremt evangelikale kristne/teologer  i  de  forutgående  500  år  er  og  forblir  de samme,  nøyaktig som  de  står skrevet,  endegyldige».

Vi  kan faktisk  si  akkurat det samme  om  den  protestantiske kirke.  Den protestantisk-lutherske kirke  i  vårt land  har  også gjennomgått dramatiske endringer det siste århundret  på  det sosial-etiske området  (etter press fra det sekulære samfunn),  men slett ingen endringer når det gjelder  dogmatikk  og  bekjennelse!  Det er  merkelig hvis Utnes  er uvitende  om  at  de  protestantiske kirkers viktigste bekjennelse  har  bestått  uendret  gjennom  de  siste 500 år!! Er  virkelig ikke  Utnes fortrolig  med  Den augsburgske bekjennelse  («Augustana»)?  Denne protestantiske bekjennelsens autoritære  og  «endegyldige»  innhold skremmer  nok  langt flere enn de  «evangelikale  kristne/teologer»...

Kan  Utnes  så  fortelle leserne hvilke  læresetninger  og  dogmer  protestantene har endret  de  siste  500 år? Jeg  forlanger  at  Utnes  nå  presiserer  og  eksemplifiserer for oss lesere hva som  ikke  er  «endegyldig»  i  den protestantiske lære,  bekjennelse og teologi.  Jeg venter spent  på  et  konkret svar.  Hvis han ikke  er  i  stand  til  å svare,  bør han  i  fortsettelsen vokte sine ord,  sin  tunge  og  sin  stygge  og  farlige sekterisme.

Igjen  må  jeg  si:  det  er  virkelig nedstemmende  å  være vitne  til  dette ufattelige protestantisk-lutherske  hovmod.  Vi  møter  det  igjen  og  igjen,  enten  det  handler  om  muslimer,  jøder eller katolikker.  Ingen  kan  vel  lenger forbauses over  det fiendskap  og  den  ufred som har fulgt  i  Kirkens  (og  kristendommens)  kjølvann  de siste 1700 år..? Det  er  klart  at  vi  aldri  vil  få  noen  religionsfred  med den type nedlatende holdninger som  Utnes  her  målbærer.

Mvh. G. Ullestad

Jeg blir virkelig skremt av mennesker som til de grader er så forblindet at de ikke kan se hva som er sannheten om DKK. De dogmene denne kirken har båret til torgs siden det 2. - 3. århundre og fram til i dag er så infisert av hedenske ritualer, symboler og tradisjoner at det mange ganger er vanskelig å se forskjell på katolisisme og de gamle hedenske religionene. Det er ingen nedlatende holdning Lars-Toralf viser. Han påpeker feil og hedenskap, og det må han få gjøre uten å bli stigmatisert og satt i bås.

 

Nå er det ikke den protestantiske kirke Lars-Toralf tar et oppgjør med her gjennom Keith Greens krøniker, med den katolske kirkes læresetninger som nesten uten unntak baserer seg på hedenske religioner. Men du har rett i det at også protestantene har sine svin på skogen. Skulle du ha interesse av å diskutere den protestantiske kirken bør du starte en egen tråd.

Kommentar #6

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Protestantisk hovmod

Publisert nesten 9 år siden

Martinsen sier at  Storstrand påviser  «feil  og  hedenskap»  i  DKK.

Storstrand sier  på  sin profil,  som  «absolutt  protestant»  at  «den romersk-katolske kyrkja representerar  ALT  usunt  og  usant som ber kristennamnet».

Det handler angivelig om  dogmer  som,  i  følge  Storstrand  «beviselig  står  i  konflikt med  Guds  Ord».  Jeg har i  mange innlegg påvist  at  alle kristne kirker  og  menigheter som bekjenner seg  til  dogmet om  «Jesu  oppstandelse»  taler  beviselig usant.  Storstrand  er  sikkert ikke uvitende  om  at  undertegnede  og  Edwien  i  en lang innleggs-serie etterlyser dokumentasjon fra høyeste kirkelig protestantisk-luthersk hold for deres påstander  om  Jesus som  «Guds  genetisk-fysiske  Sønn». Hvis det hele handler  om  subjektiv  tro,  er  selvsagt  Storstrands  (protestantiske) evangelikale  teologi like subjektiv  og  uinteressant som all annen konfesjonell teologi. 

Men  vi  vet  jo  at  ingen døpes til  en  subjektiv  tro  og   at ingen kristen misjon forkynner  en  subjektiv  tro.

Karakteristisk er derfor N. K.  Larsens ulne avskjedsord  6/8  («Takk for meg!»):

«Jeg føler  at  hver enkelt  må  finne noe som passer egen psyke  og  historikk»

-----------------------------

Jeg har engasjert meg  i  denne debatten fordi den demonstrerer  så  godt den kristne dualisme  og  sekterisme som jeg ved mange anledninger har fremhevet.  Ja,  også Jesus  omtalte sine trosbrødre  og  meningsmotstandere med stygge ord  og karakteristikker.  Overfor dem  av  sine landsmenn som ikke bøyde seg  i  lydighet for hans  autoritet,  viste  Jesus liten nestekjærlighet  og  toleranse.

Det  er  som kjent mellom  søsken  at  hat  og  uforsonlighet ofte gir  de  mest ulykkelige utslag.  Men det  er  også slik  at  søsken  i  pakt med alder,  visdom  og modenhet gjerne forsones.  Dette synes ikke  å  være tilfelle for medlemmene  av  den «kristne  familie».

Man skulle tro  at  500  års smålig kjekling,  gjensidige fordømmelser, splid  og  vold mellom protestanter  og  katolikker var nok.  De menneskelige omkostninger  i  form  av  lidelser har vært enorme.  Men når  vi  hører  at  Det  Lutherske  Verdensforbund først  i  år  2010  har fremført  en  offentlig beklagelse overfor  de  forkjetrede gjendøperne,  skjønner  vi   jo at  forsoning  og  tilgivelse sitter svært langt inne. Protestantene  i  Danmark-Norge fra  1500-tallet nøyet seg ikke med  å  fordømme, landsforvise  og  utstede  dødsstraff  for katolikker,  men  de   fordømte også ethvert lite avvik fra medlemmer  av  sin  egen  «protestantiske  familie» (eks. gjendøperne  og kalvinistene).  Fordømmelsen  av  gjendøperne  (fordi  de  praktiserer voksendåp) har vært  og  er  offisiell  lære  og  bekjennelse den dag  i  dag  i  vårt statskirkeland  (les Augustana,  som også fordømmer  en  rekke andre navngitte religiøse bevegelser).

I  dag,  hvor nær hundre  år  med strid mellom såkalt  «konservative»  og  «liberale» teologer  (manifestert gjennom våre  to  teologiske fakulteter:  TF   og MF)  er  i  ferd med  å utviskes,  må man visst  konstruere  eller  oppfinne  en  ny  «indre fiende»: fundamentalistene!  I  dag bør  vi  være tilstrekkelig opplyst til  å  kunne gjennomskue slike subtile avledningsmanøvre fra kirke-kristent hold.   Vi  bør ikke  la  oss manipulere eller villede  av  «liberalteologiens»  behov for folkelig anerkjennelse.  Deres aggressive forsøk  på  å  monopolisere humanistiske verdier tjener kun  «statskirkens»  (eller  «folkekirkens»)  interesser.

De  må  derfor konfronteres med sin særegne  Jesus-teologi  (ikke med homofili-saken!),  for det  er  i  synet  på  Jesu  autoritet  de  fremfor alt avslører sitt dype slektskap med både dogmatikere  og  såkalte  «fundamentalister»  innenfor sitt eget kirkesamfunn.

--------------------------------

Nådes-teologien uttrykker et menneskesyn som alle sanne humanister  må  ta  skarpt avstand fra.  Hvorfor trenger mennesket  nåde,  hvis det ikke  er  skyldig  i  en eller annen forbrytelse  (nåde  er  opprinnelig  et  rettslig begrep)?

I  mitt leksikon finner jeg følgende definisjon:  «bibelsk  og  teologisk betegnelse  på Guds  allmektige  og  tilgivende kjærlighet,  og  bl.a.  av  Paulus oppfattet  å  være det eneste grunnlag for frelse».

I  følge  Wikipedia har ordet  NÅDE  sin bakgrunn  «i  det orientalske eneveldige kongestyret.  At  en  konge viste nåde betydde alltid  at  han personlig grep inn  i  en persons liv  og  direkte  ga  ham noe direkte eller tilgav ham all skyld...»

Jeg har slått opp  i  Religionsleksikon  (Cap.  2002),  men konstarerer  at  dette viktige kirkelig-teologiske begrep ikke eksisterer som oppslagsord.

Hvor  i  evangelieskriftene taler  Jesus  om   nåde?  Ettersom  vi  her snakker  om  et fundamentalt kjernebegrep  i  luthersk  og  protestantisk teologi,  bør det vel være noen som kan  gi  oss lesere konkrete  og  relevante henvisninger til  Jesu ord  i  de tre synoptiske evangelier..?

-------------------------------

Endeløse  «økumeniske  samtaler»  om  rettferdiggjørelse  og  sakramentforståelse, samt  en  rekke fiendtlige utspill fra luthersk-protestantisk side  i  norsk offentlighet mot  katolikker  (også fra geistlig hold),  gir liten grunn til optimisme når det gjelder  en fremtidig religionsfred.  Begge disse hovedkirker bør snart komme til sans og samling! De fortsetter uforstyrret  å  døpe forsvarsløse spebarn til  en  lære som  de  har kranglet  om  i  500 år,  samtidig som  de  påstår  at  den læren  de  er  uenige  om skal være avgjørende for menneskehetens evige skjebne?!  For  en  vanvittig tanke  og situasjon!

På  en  annen tråd  på  dette forum gjenkjenner  vi  den gamle  og  velkjente motsetning mellom såkalt  «kristen-sosialister»  og  konservative/ortodokse  kristne. Selv ikke innenfor den protestantiske kristendomstype  (og  innenfor der igjen:  vår evangelisk-lutherske  statskirke)  klarer altså  de  kristne  å  enes  om  hvem  Jesus  var. Er  det virkelig mulig  at  kristendommen  og  de  kristne kirker  i  1700  år har  opphøyet  og  dyrket  Jesus fra  Nazareth uten  å  vite sikkert hvem han var  og  er?

Mye tyder  på  at  de  kristne kirker  «nærer  seg»  av den farlige  dualismen  –  med sin sterke front  mot  indre fiender  (sekterismen).  Kristendommens forløp etter  Jesu  død er  en  dyster historie  om  uendelige interne konflikter,  strid  og  fiendskap.  Ikke bare det,  Jesus  er  faktisk opphavsmannen til den eskatologiske voldsdualisme som  de kristne har forkynt  og  praktisert med  så  stor nidkjærhet gjennom mer enn halvannet årtusen.

Vi  på  sidelinjen kan bare undre oss over  at  medlemmene  i  den  «kristne  familie», etter nær  2000  år,  ennå ikke  er  i  stand til  å forenes.  Men  du  verden hvor høylydt de  kristne hyller  fiendekjærligheten!

Det synes ganske opplagt  at  de  kristne kirker ikke kan eksistere uten indre eller ytre fiender.  Så lenge  flokken  (den  enkelte  kirke/menighet)  mener om seg selv  at  den alene  utgjør  «de  helliges  samfunn»  («de  utvalgte»),  vil  vi  nok dessverre oppleve slike uverdige utspill som  Storstrand  og  andre fremfører  på  dette forum.

Når  de  kristne konfesjoner innbyrdes fortsatt kjemper  mot  hverandre  om  arven  og himmelens  gunst,  skjønner  vi  godt hvorfor alminnelig nestekjærlighet,  toleranse  og medmenneskelighet har  og  har hatt  så  dårlige vekstvilkår  i  de  kristne kirker  og menigheter.  At  jøder,  muslimer  OG  katolikker blir utskjelt  i  et  kristent luthersk-protestantisk offentlig debattforum kan man ikke forundres over.  Det  er  langt mer alvorlig  at  ingen  ansvarlige  kirke- og  menighetsledere  («hyrdene»)  rykker  ut  og korrigerer sine medlemmers  og  sognebarns uverdige framferd  på  dette forum.

Helt til slutt siterer jeg  Storstrand igjen:

«Det som synes  så  sørgelig for meg,  er  når jeg forstår hvor  få  det fins blant katolikker (og protestanter)  som virkelig vet hva den romersk-katolske kirke lærer.  Det  er sjokkerende!  Og det som  er  enda mer skremmende  er  det potensiale djevelen har til  å kaste blår  i  øynene  på  folk  på  grunn  av  deres uvitenhet».

I  flere  år  har jeg vært opptatt  av  å  utbre opplysning  om  den protestantiske  og evangelisk-lutherske lære,  bekjennelse  og  teologi,  og  nettopp fordi også jeg ble sjokkert  over uvitenheten blant aktive  og  passive kirkemedlemmer  i  vårt statskirkeland.  Dette  er  tankevekkende tatt  i  betraktning  at  majoriteten  av  den norske befolkning tradisjonelt har gjennomgått både tros- og  dåpsopplæring  (og søndagsskole?),  kristendomsundervisning gjennom hele  Grunnskolen,  samt konfirmantforberedelser... Ingen  er  vel uvitende  om  at  det  er  Stortinget som  i  dag finansierer vårt lands offentlige religions  trosopplæring?

I  eventyrene  sprekker  trollet  når det møter dagslyset eller solen.  Når lyskasteren (som symboliserer kunnskap/fornuft)  fokuserer  på  den ny-testamentlige  og  kristne Satan-figuren,  sprekker også den.  Slik  trollet  eksisterte  i  den folkelige fantasi,  slikeksisterer den  onde  Satan  bare  i  de  kristnes overspente fantasi.  Den avgjørende (og  fatale)  forskjell  er selvsagt  at  de  kristne fortsatt betrakter denne mytologiske og  litterære figur som  en  reell  åndsmakt  OG  som den kristne gudens hovedmotstander.

Den mytologiske  (kosmiske)  strid mellom  «Gud»  og  Satan  løper som  en  rød tråd gjennom hele den kristne bibel  (NT),  og  den har dessverre nedfelt seg  i forestillingen  om  at  menneskeheten tilsvarende enkelt  og  unynasert kan inndeles  i gode  og  onde  mennesker  (frelsesverdige  og  fordømte).

Jesus  trodde bokstavlig talt  på  eksistensen  av  ånder,  engler  og  demoner.  Han trodde  at  disse åndelige vesener kunne inkarnere seg  i  og/eller  besette mennesker,  tale gjennom dem  og  styre deres liv.  Men  at  kristne  i  dag  er  like overtroiske som deres  «hedenske»  forgjengere for tusener  av  år siden,  er bekymringsfullt.

Den historisk uholdbare  Jesus-apoteosen  (med røtter  i  den hedensk-romerske keisermytologien)  forhindrer dessverre  de  kristne  i  å  anlegge  en  sunn,  nøktern og  kritisk vurdering  av  de  bibelske skrifter  og  av  oldtidens mytologiske verdensbilde.  Å  tviholde  på  oldtidens autoritetsdyrkelse  (førerdyrkelse)  i  våre moderne demokratiske samfunn  er  et  alarmerende signal  om  at vår vestlige sivilisasjon ennå har  et  langt stykke  å  gå...

Mange protestantiske  og  katolske teologer bedriver det jeg vil kalle  diktning - i  den hensikt  å  beskytte  Jesu guddommelige  og/eller ufeilbarlige autoritet.  Jeg har nylig lest den katolske teolog  og  tidligere prest  J. D.  Crossans bok  «Jesus.  A Revolutionary  Biography». Boken  er  et  glimrende eksempel  på  hvor uvitenskapelige  og  spekulative kristne teologer blir når  de  lar seg styre  av  kirkelig-dogmatiske interesser.  Crossans bøker  er  ikke bare populære ved våre teologiske fakulteter,  men faktisk også blant ikke-troende religionskritikere.  Crossant  er  en viktig referanse også for historiker,  forfatter  og  ateist  Per Bjarne Ravnå  i  hans bok til dagens 14-åringer:  «Jakten  på  den virkelige  Jesus»  (2007).  Boken føyer seg godt inn  i  rekken  av  den historieløse  Jesus-idealisering  vi kjenner  så  godt fra liberalteologien det siste århundret.

Å fremheve  Jesus som  et  etisk-humanistisk eller sosialistisk-revolusjonært ideal  er fortsatt liberalteologiens  og  «frigjøringsteologiens»  fremste målsetting.  Jeg for min del tror ikke  at  denne ahistoriske,  konturløse,  halv-åndelige  og  fantomlignende Jesus appellerer  til  moderne mennesker.  Tvert  i  mot vil jeg oppfordre leserne til  å parkere  «teologenes  Jesus»  og  heller studere hva  de  tre eldste historiske kilder faktisk forteller   om Jesus  (Matteus,  Lukas  og  Markus).  Teologenes spekulative  og mystifiserende  fortolkningskunster har  vi  ikke lenger bruk for.  Moderne reflekterte  og  opplyste bibellesere trenger ikke  teologene  som fortolkende mellomledd mellom seg  og  «skriften».

Mentalt henger mange kristne fortsatt fast  i  en  før-vitenskpelig tidsalder,  men kanskje  om  en  generasjon eller  to  har  de,  som folk flest,  innsett  at  etisk  og historisk sannferdighet  ikke  kan underordnes  2000  år  gamle mytologiske forestillinger fra oldtidens autoritære samfunn.

De  kristne kirker  og  menigheter har fortsatt  en  lang vei  å  gå  før  de  kan  ta  fatt på  et  fordomsfritt  og  nødvendig opprydningsarbeid  (intellektuelt  og  etisk)  med sine endegyldige/autoritative skrifter  og  bekjennelser.  Det gjelder alle  de  tre hovedkirker:  den  protestantiske,  katolske  og  ortodokse.

Mvh. G. Ullestad

Kommentar #7

Lars-Toralf Utnes Storstrand

34 innlegg  878 kommentarer

Protestant

Publisert nesten 9 år siden

Mye av uvitenheten som kommer til syne når det gjelder forskjellen mellom "protestanter" og "katolikker" baserer seg blant annet på en lingvistisk feilforståelse av ordet "protestant". Det handler ikke primært om å "protestere", i den moderne forståelse vi har av ordet, det er et ord som har vokst fram fra samme rot.

Ordet "protestant" i seg selv kommer av "pro testant", en som er tilhenger av retten til å vitne selv, for den saks skyld en som er tilhenger av "det allmenne prestedømme" som jo den romersk-katolske kirke av sin natur nødvendigvis må være motstander av.

Fra deres skyld blir legfolk bare en "gemen hop", som må kontrolleres. Ikke rart at katolsk ideologi ligger i bunnen for alle statsistiske tankebygninger, enten det nå er sosialisme, sosialdemokrati kommunisme, fascisme, nazisme, maoisme, stalinisme, marxisme, leninisme eller hva de nå heter alle sammen.

Vi finner forøvrig den samme hierarkiforståelsen innen islam. At noen (et fåtall) er bedre enn andre, mens både jødedom og protestantisme (les: kristendom) sidestiller alle mennesker som likeverdige.

Her ligger kjernen i stridens eple. Det handler om frihet versus tvang.

Kommentar #8

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Fra Antikrist til paveflørt

Publisert nesten 9 år siden

Den protestantiske lærefaderen Martin Luther hevdet at paven var Antikrist, noe han illustrerte med en tegning i den første trykte Bibelen. Vi er kommet langt derfra i dagens vennlige økumeniske klima. Men fortsatt synes det som om det er lutheranerne som har det sterkeste vernet mot pavekirken. De karismatiske protestantene flørter nå åpenlyst med det katolske hierarkiet som Luther tok så sterk avstand fra.

Jeg mener at det er verdifullt med de kritiske artiklene til Storstrand. Katolikkene har avskåret seg fra en viktig bibelsk formaning: Prøv alt! Den katolske kirkens læresetninger har internt status av å være fullkomne og ufeilbarlige. Det er et ubibelsk maktgrep som må avvises.

Ellers er det interessant det som Ullestad påpeker: Hvilken kirke har endret sine bekjennelsesskrifter?

Til det er å si at innen protestantismen er det en sterk dynamikk. Kirkesamfunnene endrer seg kanskje ikke, men ny innsikt fører til nye kirkesamfunn, som for eksempel Pinsebevegelsen med innsikten om Åndens gjerning i den enkelte troende.

Kirkesamfunn er ikke en bibelsk størrelse. Kirkesamfunnene, inklusive Den katolske kirke, er menneskelige organisasjoner, ofte fulle av maktarroganse og overgrep.

Kommentar #9

Lars-Toralf Utnes Storstrand

34 innlegg  878 kommentarer

RE: Fra Antikrist til paveflørt

Publisert nesten 9 år siden
07.08.10 kl. 11:33 skrev Are Karlsen:

Den protestantiske lærefaderen Martin Luther hevdet at paven var Antikrist, noe han illustrerte med en tegning i den første trykte Bibelen. Vi er kommet langt derfra i dagens vennlige økumeniske klima. Men fortsatt synes det som om det er lutheranerne som har det sterkeste vernet mot pavekirken. De karismatiske protestantene flørter nå åpenlyst med det katolske hierarkiet som Luther tok så sterk avstand fra.

Jeg mener at det er verdifullt med de kritiske artiklene til Storstrand. Katolikkene har avskåret seg fra en viktig bibelsk formaning: Prøv alt! Den katolske kirkens læresetninger har internt status av å være fullkomne og ufeilbarlige. Det er et ubibelsk maktgrep som må avvises.

Ellers er det interessant det som Ullestad påpeker: Hvilken kirke har endret sine bekjennelsesskrifter?

Til det er å si at innen protestantismen er det en sterk dynamikk. Kirkesamfunnene endrer seg kanskje ikke, men ny innsikt fører til nye kirkesamfunn, som for eksempel Pinsebevegelsen med innsikten om Åndens gjerning i den enkelte troende.

Kirkesamfunn er ikke en bibelsk størrelse. Kirkesamfunnene, inklusive Den katolske kirke, er menneskelige organisasjoner, ofte fulle av maktarroganse og overgrep.

Det du sier her har absolutt sin gyldighet, bortsett fra Ullestads påstander om at dette gjelder bekjennelsesskrifter.

DET GJØR DET IKKE.

Det gjelder praksis, basert på okkult teori.

Kommentar #10

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

Protestantisk hovmot

Publisert nesten 9 år siden

Jeg ser ikke noen vesentlig  prinsipiell  forskjell mellom protestanter  og  katolikker når det gjelder autoritetsdyrkelse.  Katolikkene oppstilte en  åndelig  overhøyhet  (Paven) mens  de  senere protestantene knyttet sine kirkeinstitusjoner tett  til  en  verdslig overhøyhet  (fyrsten/kongen).  Vatikanet  er  i  dag  en  selvstyrt stat  (i  staten),  mens  Den  norske kirke fortsatt har  en  verdslig autoritet,  kongen,  som øverste beskytter.

At  den  verdslige herskeren  er  innsatt  av  «Gud»  er  en  vesentlig oppfatning  i Luthers  samfunnssyn.  Mellom  sverdet  (det verdslige regimente)  og  korset  (det åndelige regimente)  råder  en  gjensidig kontrakt eller forståelse,  ettersom begge regimenter  er  innsatt av  «Gud»,  men tjener ulike formål.

Alle bør lese  fortalen  til  protestantenes viktigste skrift:  «Den augsburgske bekjennelse»,  hvor  keiseren  tiltales med følgende ord:

«Uovervinnelige hersker,  ærverdige keiser,  allernådigste herre!...».

Leserne kan  ha  god nytte  av  å  lese  «art.  XXVIII  Om  kirkemakten»  i  samme skrift/bekjennelse.  Her sies det  at  øvrigheten

«verger ikke sjelen,  men legemene  og  de  legemlige ting mot åpenbar urett  og  holder menneskene  i  tømme med sverd  og  legemlige straffer.  Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger,  mot djevelen  og  den evige død».

(Sitatene  er  hentet fra  Arve  Brunvolls bok  «Den  norske  kirkes bekjennelsesskrifter»,  11.  opplag  2006  uforandret)

Martin  Luther uttrykker  i  sine skrifter mye forakt for den  gemene  hop.  Et  sted omtaler han landsbyfolket som  «krøtter  på  båsen  og  griser uten vett»... Kontroll  og disiplinering  av  den enkeltes liv  og  vandel ble faktisk innskjerpet med Reformasjonens autoritære regime  (eks.  Kirketukten).

Luther understreker  at  slaveri  og  livegenskap ikke strider mot  Guds ord,  for den «kristne  frihet»  er  kun  en  åndelig-sjelelig frihet... Gud legger ikke  så  stor vekt  på det ytre,  i  følge  Luther,  som vel  da  må  antas å  ha  hatt  en  helt spesiell kanal inn til  Guds vesen  og  vilje..?

Når det gjelder kvinnesyn,  bondeopprør,  hekseforfølgelser  og  jødehat har  vi  mye informasjon  om  Luthers  lite ærerike bidrag.

Erich  Fromm har  i  boken  «Flukten  fra  friheten»  (1965)  gitt  en  interessant sosiologisk-psykologisk analyse  av  den  autoritære  karaktertype,  eksemplifisert gjennom studier  av  både  Martin  Luther,  Jean  Calvin  og  Hitler.  Hitler uttrykte som vi  vet  stor beundring for  Martin  Luther.

På  norsk  Wikipedia  http://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Fromm  gis  dessverre ingen opplysninger  om  Fromms religionskritikk,  heller ikke  om  hvilke bøker som  er oversatt til norsk.  I  Store norske leksikon nevnes  de  sju bøker som  er  oversatt til norsk,  mens  Fromms øvrige forfatterskap ikke nevnes.  Andre  av  Fromms bøker finnes  i  dansk oversettelse,  bl.a.  boken  «Dogmet  om  Kristus».

------------------------------------

Jeg vil påstå  at  det luthersk-protestantiske  nådes-begrepet  underbygger eller oppmuntrer til blind lydighet  og  underdanighet,  både overfor kirke  og  øvrighet.  Det gir etter mitt syn  et  svært betenkelig  og  alarmerende signal  at  både helortodokse (konservative)  og  halvortodokse  (liberale)  kirke-kristne representanter  i  vårt evangelisk-lutherske statskirkeland fortsatt hyller  og  fremhever denne meget tvilsomme  nådes-teologien.  I bunnen  av  denne teologien finner  vi  et svært pessimistisk  (deterministisk)  menneskesyn,  som ikke bare strider grunnleggende mot all  humanistisk tenkning,  men også mot den  liberalisme  og  individualisme  som Storstrand bekjenner seg til  på  sin profil.  Kristendom  og  humanisme  er  som ild  og vann.

Det luthersk-protestantiske menneskesyn blir klart  og  utvetydig formulert  i  «Art.  II Om  arvesynden»  (Den augsburgske bekjennelse).  Her sies  at   «alle mennesker som er  forplantet  på  naturlig vis,  etter  Adams fall blir født med synd,  det vil  si  uten frykt for  Gud,  uten tillit til Gud  og  med begjær,  og  at denne arvelige sykdom  og  brist virkelig er  synd,  som fordømmer  og  også  nå  fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen  og  Den  Hellige  Ånd».

Den medfødte synd  er  altså en  «arvelig  sykdom»..?

Her følger videre  en  fordømmelse  av  pelagianerne  (som den mektige kirkefader Augustin  på 400-tallet  brukte mange  år  av  livet  på  å  bekjempe)  -  en  bevegelse som  i  følge  Augustana  «nektet  at  den arvelige brist var synd...».  Motsatt  Augustin hevdet  Pelagius  menneskets  frie  vilje.

Forsker  og  forfatter  Elaine  Pagels  har  i  sin bok  «Adam,  Eva  og  slangen»  (Hekla, 1989)  gitt  en  meget interessant studie  av  bl.a.  denne lange  og  utmattende kontroversen mellom  Augustin  og  Pelagius  om  menneskets frie vilje  OG  en  kritisk analyse  av  syndsbegrepets utvikling  i  den tidlige kristne romerkirke. http://lillemaane.no/forfatter/elaine_pagels.html

Dessverre var det  Augustins arvesyndslære som vant frem  i  den tidlige romerkirken, og  Pelagius'  synspunkter ble fordømt  av  flere kirkemøter.  Ca.   1600 år  senere gjentar altså  Martin  Luther  og  reformatorene sine fordømmelser  av  pelagianerne.

Jeg vil her nevne  at  leserne dessverre kan oppleve  at  de  i  våre angivelig fremste digitale leksika  -  norsk  Wikipedia  og  Store norske leksikon  -  ikke finner relevante og  oppdaterte opplysninger  om  den internasjonalt anerkjente religionsforsker  Elaine  Pagels  (medlem av forskergruppen for  Nag  Hammadi-skriftene).

Det er hovedsakelig  Pagels bok  «De  gnostiske evangelier»  vi får treff  på  når  vi googler  Pagels navn.  Hennes øvrige forfatterskap  (bl.a.  den omtalte oversatte boken  «Adam,  Eva  og  slangen»)  er  nesten umulig  å  oppspore.  For interesserte lesere kan jeg nevne  at  Pagels også har skrevet  en  bok  om  Satan:  «The  Origin  of Satan»  (1995).

--------------------------------

Storstrand har utpekt katolisismen som sin ultimate fiende,  mens han sier  at  «både jødedom  og  protestantisme  (les:  kristendom)  sidestiller alle mennesker som likeverdige».

Intet  er  mer feil!  Dette  er  historieforfalskning  på  sitt aller groveste.  Det  er  ikke annet enn  et  feigt  og  hjelpeløst forsøk  på  å  unndra seg den blytunge skyld Storstrands  kristendom  (og  vi  kristent  oppdratte europeere)  bærer for det jødiske folks grusomme lidelser  i  det kristne  Europa  gjennom mer enn  1700  år.

Storstrand bør presentere for leserne  Martin  Luthers  forferdelige antisemittiske skrift:  «Om  jødene  og  deres løgner»  fra  1500-tallet.  Som evangelikal kristen antar jeg  at  Storstrand også støtter eller går inn for kristen  jødemisjon,  hvilket  i  så  fall betyr  at  Storstrand har den samme nedvurderende holdning til jødenes menneskeverd som all øvrig protestantisk teologi  (katolikkene har  de  senere  år, fornuftig nok,  oppgitt jødemisjon).

Mvh. G. Ullestad

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere