Lars-Toralf Utnes Storstrand

34

Tredje katolske krønike: Frelsen -­ ifølge Rom

Publisert: 4. aug 2010

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:Verdana; panose-1:2 11 6 4 3 5 4 4 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:swiss; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:536871559 0 0 0 415 0;} @font-face {font-family:"Bookman Old Style"; panose-1:2 5 6 4 5 5 5 2 2 4; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:roman; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:647 0 0 0 159 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} h3 {mso-style-next:Normal; margin-top:12.0pt; margin-right:0cm; margin-bottom:3.0pt; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; page-break-after:avoid; mso-outline-level:3; font-size:13.0pt; font-family:Arial; font-weight:bold;} span.MsoEndnoteReference {mso-style-noshow:yes; vertical-align:super;} p.MsoEndnoteText, li.MsoEndnoteText, div.MsoEndnoteText {mso-style-noshow:yes; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} p {mso-margin-top-alt:auto; margin-right:0cm; mso-margin-bottom-alt:auto; margin-left:0cm; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} span.verse {mso-style-name:verse;} /* Page Definitions */ @page {mso-footnote-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") fs; mso-footnote-continuation-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") fcs; mso-endnote-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") es; mso-endnote-continuation-separator:url("file:///C:/DOCUME~1/Bruker/LOKALE~1/Temp/msohtml1/01/clip_header.htm") ecs;} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} -->

Tredje katolske krønike:

Frelsen ―­ ifølge Rom

Redigert og kompilert av Keith Green

(oversatt til norsk av Lars-Toralf Utnes Storstrand)

 

Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.(Rom 6:23)

Hvor herlig de er å kjenne Jesus! Hans kjærlighet, Hans nåde, Hans rettferdighet, Hans tilgivelse. Han har lovet å ”kaste alle deres synder i havets dyp.” (Mika 7:19) og å skille oss fra våre synder så langt som ” som øst er fra vest,”.

Det er dette som er evangeliet! (ja, den bokstavelige betydningen av ordet ”evangelium” er ”godt nytt!” Det er dette Guds sanne kirke har som privilegium å kunne proklamere: ”frihet til alle som sitter fanget (Luk 4:18).

Årsaken til at jeg beginner denne artikkelen om det romersk-katolske synet på frelsen med en slik gledesytring om min frelser, er fordi jeg nettopp har sluttført lesningen av et veritabelt fjell av (romersk-katolsk) kirkelitteratur om emnet, og jeg kan si med hånden på hjertet, at jeg aldri har hatt en slik glede i mitt hjertes hjerte når det gjelder Jesu fullbrakte verk. Etterhvert som jeg gransket hver eneste side og leste om bot, skriftemål, allminnelige synder og dødssynder, avlat, skjærsilden, etc. så hadde jeg den store glede det var å søke Skriftene gjennom for å se om hva de sier om disse grunnleggende katolske læresetningene.

Åh, hvilken lettelse min sjel fant i Skriftene. Hvilken hellig glede! Hvilket klart lys jeg så, og hvor enkel stråleglansen fra Guds nåde lyste inn i mitt sinn. Dersom det fins noe fagrere enn Guds kjærlighet og tålmodighet med menneskene, så har det aldri blitt åpenbart for dødelige mennesker.

Alt dette for å kunne fortelle hvor neddynget jeg er med informasjon jeg har lest meg til, og jeg må trolig forsøke å dekke det alt sammen i denne tredje katolske krøniken, kort om hver lille ting, mens jeg alltid vender tilbake til det samme spørsmålet: ”Hvordan kan en mann eller kvinne, ifølge Rom, bli frelst fra den syndige naturs følger og handlinger, og hvordan kan de bli forvisset om at de har sin sak i orden med Gud?”

Dersom tiden tillater det, skal jeg i en ytterligere krønike komme tilbake og dekke noen av disse spørsmålene (spesielt skjærsilden og avlaten) i større dybde og detalj. Det er mitt dypeste ønske å se mennesker finne den reelle frelsen som Jesus døde for og derfor må vi ta det svært nøye (og med stor vekt) når det gjelder hele emnet, før vi tar oss tid til å dele flere nødvendige (og høyst avslørende) spørsmål senere.

 

KATOLSK LÆRE OM SYND

Før vi kan forstå hva katolikker blir lært om frelse, må vi først forstå hva de blir lært at de trenger å bli frelst fra. I Matt 1, taler engelen til Josef i en drøm om hans trolovede, Maria, og sier: ”Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1:21).

Idag er det endog mange evangelikale kristne som slenger rundt seg med ordet ”frelst” uten å tenke nevneverdig over det. Det blir nesten som det var en tittel, en merkelapp som en person har på seg for å vise at han/hun er medlem av ”frelst”-klubben. Andre synes å tro at når en person taler om å være ”frelst” så taler de om å være frelst fra mange forskjellige ting som sykdom, død, djevelen, helvete, etc. Men da Herrens engel brukte det dyrebare ordet for å profetere at Jesus skulle oppfylle alle profetiene som var gitt, gjorde han det utvetydig klar at Jesus skulle komme for å frelse sitt folk fra ... deres synder!

I offisiell romersk-katolsk teologi, er dette det sentrale som mennesker blir lært at de trenger å bli frelst fra; deres synder. Problemet er bare at det eneste katolsk og evangelikal kristendom har felles når det gjelder ”synd” er måten ordet staves på. For når en katolikk taler om sine ”synder”, så må du først finne ut om han taler om ”dødssynder” eller ”allmenne (veniale) synder”. Deretter må du spørre ham: ”Hvordan blir du kvitt dem?” Svaret som da blir gitt, vil stort sett forvirre ikke-katolikker. For ord som ”tro”, ”omvendelse” og endog ”Jesus” kommer oftest til å mangle i svaret. I stedet kommer det fram en hel rekke andre ord som vi må lære, definere og forstå før en evangelikal kristen kan forstå hva en katolikk mener når han snakker om synd (og straffen for disse syndene), og hvordan de kan slettes ut.

 

DØDSSYNDER OG ALLMENNE SYNDER

De første av disse ukjente ordene er navnene på de to gruppene synder som Rom har delt alle synder inn i. Hvis du er katolikk, spør du kanskje deg selv hvorfor jeg lager så stort et nummer ut av dette med to syndekategorier (begge med hver sine sett følger og løsninger). Dette fordi det har vært en del av romersk-katolsk lære så lenge, lenge.

Ifølge Roms definisjon er en dødssynd best beskrevet som ”en større forbrytelse mot Guds lover” og blir kalt dette fordi de er ”dødelige, dreper sjelen og underlegger sjelen evig straffedom.” Allmenne (veniale) synder derimot, er ”mindre og tilgivbare synder mot Gud og vår neste.” I motsetning til dødssynder er allmenne synder ikke regnet som synder som fører til fordømmelse til helvete, men ved hver enkelt allmennsynd øker en person sitt eget behov for å bli værende i de rensende luene i det som kalles ”skjærsilden” (Slå det opp).

Nå fins det ingen enighet blant prester når det gjelder hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er veniale/allmenne, men de har alle den samme antagelsen at det fins et slikt skille. Klassifiseringsmetoden er helt tilfeldig. Det som er allmennsynder ifølge en prest, kan være en dødssynd for en annen prest.

Ifølge Rom er paven ufeilbar i lærespørsmål og trosspørsmål. Han burde da være i stand til å løse dette viktige spørsmålet ved med konkret katalogisering av hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er allmennsynder. Likevel fins det noen synder som er definitive dødssynder: Å bevisst bryte ett av de ti bud, nær sagt alle seksuelle overgrep (i ord eller gjerning) og en lang liste med lovbrudd som har endret seg opp gjennom århundredene.

For eksempel, helt fram til det annet vatikankonsil (et kirkekonsil som var samlet mellom 1963 og 1965) var det en dødssynd å delta i en protestantisk gudstjeneste, samt eie eller lese en protestantisk bibel, eller å spise kjøtt på fredager. Forøvrig er det fremdeles en dødssynd å unnlate å gå til Messe på søndag morgen (eller om du heller vil; lørdag kveld) uten god unnskyldning (det betyr igjen at mer enn halvparten av de som kaller seg katolikker rundt om i verden lever konstant i dødssynd!) Allmennsynder omfatter slikt som å tenke dårlige tanker, ha dårlige motiver, hisse seg opp, etc. Altså slikt som ikke fører til reell synd, men som likevel er synder som trenger å bli slettet på en eller annen måte.

 

HVA SIER BIBELEN?

Bibelen setter  intet skille mellom dødssynder og allmennsynder. Det fins fakta talt ikke noe slikt som allmennsynder. ALLE SYNDER ER DØDSSYNDER! Det er sant at noen synder er verre enn andre, men det er også sant at alle synder som ikke blir tilgitt fører med seg død for sjelen. Bibelen sier det slik: ”Syndens lønn er døden” (Rom 6:23). Og profeten Ezekiel sier: ”Den sjel som synder skal dø!” (Ezek 18:4).

Jakob sier at ” For enhver som holder hele loven, men snubler i én ting, han er blitt skyldig i alle.” (Jak 2:10). Med det mente han ikke at en person som begår en synd, er skyldig i alle andre synder, men at endog en synd som ikke er forsonet, stenger den personen fullstendig ute fra himmelen og underlegger ham straffen, like så sikkert som ett feilsteg hos en fjellklatrer kan sende ham i døden ned i dalen under ham.

I lys av disse bibelordene, ser vi at skillet mellom dødssynder og allmennsynder er fullstendig absurd. Fakta talt er bare det å klassifisere synder i ”større og mindre” er praktisk talt umoralsk. Vi vet hvor kjapp menneskenaturen er til å bygge seg unnskyldninger for synder. Rom synes å si at ”disse syndene er veldig alvorlige! Men de der? Vel… du kan slippe unna med noen få og egentlig ikke få problemer.” Når man snakker om ”å ikke få problemer”, med noe, kan vi jo se nærmere på hvordan Rom sier at du kan ”slippe unna” med syndene dine:

SKRIFTEMÅLET

Det katolske systemet  begynner å bli svært komplisert når vi begynner å se på de forskjellige måtene man både kan slette ut dødssynder og allmennsynder. ”To slag straff kan rettes mot dødssynder: Evig straff (i helvete til evig tid) og timelige (i skjærsilden). Evig straff blir kansellert på basis av enten dåp (som bare er tillatt en gang i en persons liv – og dersom en person skulle dø umiddelbart etter dåpen, sier Rom at vedkommende går ”rakt til himmelen”. Ellers er de andre forordningene som en katolikk kan forsikre seg å komme direkte til himmelen på når han død, er å dø ”som helgen” – en fullstendig fullkommen og helliggjort person, eller å dø som martyr. Alle andre må tilbringe noe tid i skjærsilden) eller ved skriftemål overfor en prest.

The Baltimore Catechism definerer skriftemålet som følger: ”Skrifte er å fortelle om dine synder til en autorisert prest med det formålet å få tilgivelse for syndene.” De sentrale ordene her er ”autorisert prest”. Og for å være ekte, må skriftemålet høres, dømmes og bli oppfulgt ved lydighet mot den presten og den bot han foreskriver, som gode gjernionger, bønn, faste, avhold fra visse nytelser, etc. En bot kan defineres som ”sn straff som blir utført som et symbolsk omvendelse fra synd, etter prestens forordning”. Boten er som regel overkommelig.

The New York Catechism sier: “Jeg må bekjenne mine synder overfor en prest slik at han kan gi meg absolusjon (tilsi meg syndenes forlatelse, frikjennelse). En person som bevisst tier med en dødssynd under et skriftemål begår en grusom helligbrøde, og må deretter gjenta hele Skriftemålet.

 

PRESTENS ROLLE

Kirkens kanoniske lover, #888 sier: ”Presten må huske at han, når han hører skriftemålet også er dommer.” En bok som heter ”Instructions for Non-Catholics (forklaring for ikke-katolikker) sier: ”En prest trenger ikke be Gud tilgi dine synder. Presten har i seg selv kraft til å gjøre det i Kristi navn. Dine synder blir tilgitt av presten på samme måte som om du knelte foran Jesus Kristus og bekjente syndene dine for ham (side 93).

”Presten tilgir skylden for dødssynder som frelser den botssøkende fra helvete, men han kan ikke unnlate å ilegge bot for syndene, og derfor må den botssøkende selv sone for dem ved å gjøre de gode gjerninger som presten foreskriver/ilegger. Den botssøkende kan være/ og blir som oftest, avhørt av presten slik at han eller hun kan avlegge en hel og full bekjennelse. Her blir det vektlagt at enhver synd som ikke blir bekjent heller ikke blir tilgitt, og enhver dødssynd som ikke blir bekjent i detaljerte vendinger blir ikke tilgitt, og at unnlatelsen av bekjennelse for endog en eneste synd (dødssynd) kan ugyldiggjøre hele skriftemålet. Alle lojale katolikker er avkrevd å måtte gå til skrifte minst en gang i året, å unnlate skrifte er en dødssynd. En botssøkende kan likevel, etter å ha mottatt syndsforlatelse, måtte regne med en stor, ukjent mengde straff som må lides i skjærsilden. (læren om skjærsilden hviler på tanken om at selv om Gud tilgir synd, så krever hans rettferdighet likevel at synderen må straffes for alle sine synder – før han får komme inn i himmelen.)

 Teknisk talt trenger ikke allmennsynder bekjennes siden de er relativt milde og lett kan kanselleres ved gode gjerninger, bønner, den siste olje (ett av de syv sakramentene også kjent som ”salvingen av de syke” eller ”de ytterste rite” og blir tildelt når en person er nær døden), etc. men forordningene er ganske elastiske og tillater store svingninger hva angår prestens rolle. Det blir ofte sagt/skrevet at det er tryggere å bekjenne antatte allmennsynder, siden presten alene egentlig er den som kan slå fast hvilke synder som er allmennsynder og hvilke som er dødssynder. The Baltimore Catechism sier: ”Når vi ikke har begått noen dødssynder siden forrige skriftemål, bør vi bekjenne våre allmennsynder eller en synd bekjent i forrige skriftemål, som vi fortsatt angrer, slik at presten kan gi oss absolusjon.” (side 329). Hvilken sjanse har en stakkars synder mot et slikt system?

Som et eksempel kan jeg nevne at en prest jeg kjenner, som vokste opp i den katolske kirke, forteller hvordan hans eldre bror gikk til skrifte hver eneste uke og bekjente samme synd til samme prest og ble gitt samme botsøvelse for å få absolusjon. Slik fortsatte det uke etter uke, år etter år. En dag, mens han var borte fra hjemmet på en reise, bestemte han seg for å ikke bryte vanen og gikk til en annen katolsk kirke i byen der han var. Han gikk inn i skriftekammeret og bekjente samme synd til en annen prest. Han begynte: ”Tilgi meg Fader, for jeg har syndet” og begynte deretter å bekjenne synden enda en gang, men ble sjokkert da presten sa: ”Men min sønn... det er da ikke noen synd!” Min venns bror reistes eg, skyndte seg ut av døren, og fra den dagen av har han aldri noensinne satt sin fot i noen som helst kirke.”

 

HISTORISK UTVIKLING

Vi leter fånyttes i Bibelen for noe skrifsted som støtter læren om skriftemålet. Den offisielle tittelen ”hemmelig skrifte” er gitt fordi den angivelig blir talt i hemmelighet, til presten alene. Det er like umulig finne noen som helst autorisasjon eller allmenn praktisering av det i løpet av de første tusen årene av den kristne tidsalder. Det fins ikke ett ord i kirkefedrenes skrifter om å bekjenne synder til en prest eller noen annen uten Gud alene. ”Hemmelig skriftemål” er verken nevnt av Augustin, Origenes, Nestorius, Tertullian, Hieronymus, Chrysostomus, Athanasius eller noen av de mange andre som levde og døde uten å tenke på å gå til skrifte. Ingen andre enn Gud ble vurdert som verdig til å høre bekjennelser eller til å tilgi.

Skriftemålet ble først innført i kirken på frivillig basis i det femte århundre under Leo den Stores autoritet. Men det var ikke før etter det fjerde Laterankonsil i 1215 under pave Lotario dei conti di Segni[i], at privat hemmelig skriftemål ble gjort obligatorisk og at alle katolikker ble avkrevd skrifte og å søke absolusjon fra en prest minst en gang i året. Dersom de ikke adlød dette påbudet, og de ble dømt skyldig i en dødssynd, ble de dømt til en evighet i helvete.[ii]

 

KAN EN PREST TILGI SYNDER?

Skriften lærer oss at “bare Gud kan tilgi synder” (Mark 2:7). ”Menneskesønnen har autoritet på jorden til å tilgi synd” (Matt 9:6). Dr. Joseph Zachello forteller om sine erfaringer som prest i skrifteboksen før han forlot den romersk-katolske kirken, med disse ordene:

”Tvilen tynget meg særdeles da jeg satt i skrifteboksen. Mennesker kom til meg, knelte ned foran meg, og bekjente sine synder for meg. Og jeg kunne, med korsets tegn, love dem at jeg hadde makt til å tilgi deres synder. Jeg, som selv var en synder, en mann, stilte meg i Guds sted. Det var Guds lover de brøt, ikke mine. Det var overfor Gud de derfor skulle skrifte; og til Gud alene be om tilgivelse.”[iii]

Faktum er at det eneste som er sagt i Bibelen som å bekjenne sine synder til noen andre enn Gud, står i Jakobs brev: ”Bekjenn deres synder for hverandre og be for hverandre, så at dere kan bli helbredet (Jak 5:16). Det er tydelig at det Herren mener det han sier i Åpenbaringsboken 1, at ”Han har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.” (Åp 1:6), og Peter kaller oss ”en utvalgt ætt, et kongelig presteskap” (1Pet 2:9). Du kan trod et eller ei, men det eneste tilfellet hvor kristne blir benevnt som prester blir brukt i en sammenheng hvor alle de troende er inkludert, ikke bare noen få utvalgte. Det er derfor Jakob kunne si: ”Bekjenn deres synder for hverandre.”

Katolikker elsker å sitere verset fra Joh 20:23 for å bevies at prester har makt til å “Dersom dere forlater noen syndene, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.” Makten til å tilgi og fastholde synder ble gitt til apostlene som dem som proklamerte Guds Ord, men ikke som prester. Som vi da også har påpekt her, fins det ingen kristne ”prester” i det nye testamentes lære. Pastorer, javisst. Diakoner, absolutt. Apostler, profeter, lærere, evangelister, ja. Prester? NEI!

Jesus sa til sine etterfølgere at ved å forkynne evangeliet, ble de gitt makt til å proklamere at en persons synder ble tilgitt dem av Gud! Og dersom en enkeltperson, eller gruppe ikke tok imot dem og den tilgivelse de tilbød i Jesu navn, så skulle de ”ryste støvet av sine føtter” som en protest mot dem, og advare dem at Sodoma og Gomorrah ville få en mildere dom enn dem (Matt 10:14-15). Sagt med andre ord: Dersom en person avviste apostlenes forkynnelse av evangeliet, hadde de retten til å forkynne for de personene at deres synder ikke ble tilgitt, fordi de hadde forkastet Guds eneste vei til frelse. ”Den ene som lytter til dere, lytter til meg, og den som forkaster dere, forkaster meg” (Luk 10:16). Denne makten til å tilgi og fastholde synder, som står Roms lære midt i mot, tilhører alle som taler det sanne evangelium om frelse.

 

BOTSØVELSER

I det romersk-katolske systemet, er boten ett av de syv sakramentene.[iv] The Baltimore Catechism definerer boten slik: ”Det sakramentet som gjør at synder som er begått etter dåpen blir tilgitt ved en prests absolusjon” (side 300). En annen katekisme, utgitt i New York sier: ”presten gir botsøvelser for å hjelpe meg å gjøre opp for timelig straff som jeg må lide for mine synder. Botsøvelsen blir gitt meg presten løser meg likevel ikke allti8d fra mine synder. Jeg må derfor gjøre andre botsøvelser ... og forsøke å få avlat.” (Avlat er en slags praktiske tilgivelser av så og så mange dager eller måneder og år som trekkes fra straffetiden i skjærsilden – et spørsmål som vi skal se nærmere på en en fremtidig krønike.)  I ”Instructions for Non-Catholics” leser vi: ”etter skriftemålet kan det være at noe timelig straff på grunn av synd gjenstår. Du bør derfor gjøre andre botsøvelser for å betale for disse straffene, og dermed unngå et langt opphold i skjærsilden.” (side 95).

 

BOTSØVELSER SOM LOVGJERNINGER

Her har vi visselig lovgjerningskristendom. For i botsøvelsene inngår, som katekismen sier, bekjennelse av en synder overfor en prest og å gjøre gode gjerninger som den eneste måten som synder begått etter dåpen kan tilgis. Romerkirken krever dermed botsøvelser før hun innrømmer tilgivelse og forkynner på den måten at Kristi offer ikke var nok til å sone helt og fullt for synd og at det trengs noe i tillegg til dette; altså gode gjerninger.

Men Gud krever ikke botsøvelser. Han krever omvendelse, som betyr å vende seg bort fra synden.

Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han skal mangfoldig forlate” (Jes 55:7)

Den enkle måten som Romerkirken behandler syndespørsmålet på kommer best til syne i læren om botsøvelser. Den botssøkende får tilgivelse på relativt enkelt grunnlag. Han blir gitt en oppgave å utføre, oftest ikke så vanskelig, gjerne en eller annen regle som for eksempel Ave Maria som han må si så og så mange ganger. Følgene er at vedkommende ikke har noen problemer med å fortsette på sin syndige veg. Dette sjokkerte Martin Luther da han leste det greske nytestamentet som var redigert av Erasmus av Rotterdam, der hvor det står at Jesus sa: ”omvend dere”, ikke ”gjør bot!”

 

BOTSØVELSER VERSUS OMVENDELSE

Botsøvelser er noe helt annet enn evangelisk omvendelse. Botsøvelse er en ytre handling. Omvendelse skjer i hjertet. Botsøvelser blir pålagt av en romersk-katolsk prest. Omvendelse er et verk av Den Hellige Ånd. Det Gud ønsker i synderen er ikke avstraffelse av seg selv for sine synder, men en endring i hjertet, en real syndsforsakelse, vist gjennom et nytt liv i lydighet mot Guds bud.

Kort sagt er botsøvelser en falsk omvendelse. Det er et menneskes gjerninger mot og med seg selv. Ekte omvendelse innebærer Guds verk i en sjel. Guds hellige Ord byr oss: ”sønderriv deres hjerter og ikke deres klær” (Joel 2:13). Botsøvelser er å ”sønderrive deres klær” – en ytre form uten indre fundament.

 Mens katolisisme lærer at Jesus døde for våre synder, lærer de også at Hans offer ikke alene var nok, men at våre lidelser må legges til for å gjøre forsoningen effektiv. I pakt med dette er det mange som har forsøkt å vinne frelse ved selvplaging, faste, ritualer og gode gjerninger av ulike slag. Men de som forsøker seg på en slik veg, finner alltid at den er umulig for å fortjene frelse.

Dr. C.D. Cole sier: “Romersk-katolisisme er et komplisert system for frelse ved gjerninger. Det tilbyr frelse som en avdragsordning, og sørger deretter for at den stakkars synderen alltid ligger etter med avdragene, slik at han/hun når han/hun dør fortsatt har mye gjeld, og han/hun må fortsette å betale med lidelser i skjærsilden eller inntil gjelden er betalt med andres bønner, almisser og lidelser blant slektninger og venner. Hele systemet og planen krever meritter og penger fra vugge til grav og enda lengre. Visselig kommer ikke visdommen som tegnet opp en slik frelsesplan ikke en himmelsk en. (”R.C. side 257-258).  

 

BIBELENS LÆRE OM GODE GJERNINGER

Gode gjerninger er selvsagt velduftene for Gud og de er både viktige og nødvendige i en kristens liv. De følger naturlig dersom noen har sann tro, og de blir utført av kjærlighet og i takknemlighet til Gud for den frelse han har gitt. Gode gjerninger er, med andre ord, ikke årsak eller grunnlag for frelse, men heller fruktene og beviset på frelse. ” ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd,” (Titus 3:5). Den gjenfødte kristne skaper gode gjerninger like naturlig som druer gir druevin. Det er en følge av hans nye natur. Han gjør dem ikke for å bli frelst, men fordi han er frelst.

 

FRELSE VED NÅDE ALENE

Nåde, bare fordi det er nåde, blir ikke gitt på grunnlag av gjerninger. Ingen fantasi kan sidestille et menneskes gode gjerninger her som tilsvarende gaven som er evig liv. Alle mennesker føler naturlig nok stolthet og vil gjerne gjøre seg fortjent til frelse, og et system som legger en grunn for dette appellerer til de fleste. Paulus legger imidlertid øksen på skulderen når det gjelder slike argumenter og sier: ”var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven”.(Gal 3:21). Skriften gjentar igjen og igjen at frelsen er av bare nåde, som om det var forventet at her kom mennesker til å ha problemer med å akseptere det faktum at de ikke selv kunne gjøre seg fortjent til den.

Trientekonsilet med sin opposisjon til reformatorenes lære om rettferdighet ved tro alene og i forsvar av læren om botsøvelser, proklamerte: ”Den som vil påstå at mennesker blir rettferdiggjort ene og alene ved Kristi rettferdighet... han være forbannet.” (Trientekonsilet, seksjon 6). Catholic Almanac sier dessuten: ”Botsøvelser er nødvendig for skyld frelse... og ble innført av Kristus for tilgivelse for synder.” (side 269, 559)

Moderne læresetninger sier seg helt enig i dette. “Mangt er nødvendig for frelse. Alle disse ting samarbeider, tro, dåp, evkaristen, gode gjerninger og mere med. Frikjøpelse er en ting, frelse er en helt annen. Det fins ingenting som mangler for skyld Kristus, men det er mye som mangler på vår side.”[v] I en pamflett som ble utgitt i 1967, med tittelen: ”Vi må også sone”, står det at ”selv om Kristi tilfredstillelse er fullstendig og universell, må alle voksne kristne etterligne deres lidende Mester og stille personlig tilfredstillelse for sine synder synlig ved gode gjerninger.”[vi] Men apostelen Paulus skriver i sitt mesterverk om rettferdiggjørelse av tro alene, sier: ”Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden” (Rom 5:9)[vii]

”For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet;  men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;  den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet” (Rom 4:3-5)

For et betydelig sammentreff det er at læren om rettferdiggjørelse av tro alene blir gitt med slik entydighet i brevet til romerne, siden Rom senere ble setet for paveveldet! Det synes være skrevet der som en sterk og permanent protest mot vranglæren i den romersk-katolske kirke.

FRELSESVISSHET

Den første følgen av læren om botsøvelser (så vel som læren om skjærsilden og avlaten) er at den romersk-katolske troende, selv om han er både døpt og konfirmert aldri kan ha frelsesvisshet, som er en velsignelse for en ekte kristen. I proporsjon til å være åndelig følsom, må personen som støtter seg til en gjerningsreligion vite at han ikke har lidd nok i proporsjon til sine synder, og at han aldri kan gjøre så mye at han kan bli verd frelsen.

En døende katolikk, som har gjort alt han kan og etter å ha fått del i den siste olje blir gjerne fortalt at han må til skjærsilden. Der kommer han til å måtte lide ukjent antall år, uten forvissning om når han skal komme ut derfra, men med forvissning om at de etterlatte ber for hans sjel og betaler en sjel og en skjorte for å tenne lys for ham, be spesielle messer for ham, slik at lidelse kan bli avkortet noe.

Hvilken kontrast står ikke det i, når det gjelder den levende kristnes død som har forvissning om å gå rakt til himmels og være sammen med Kristus (Fil 1:23). Hvilken herlig velsignelse sann tro er, både i livet og i døden!

Trientekonsilet uttalte endog en forbannelse over enhver som våget å si at han hadde frelsesvisshet, eller at hele straffen for synd blir tilgitt sammen med synden.[viii] Slik forvissning blir proklamert som en villfarelse og en følge av syndig stolthet. Rom holder sine undersåtter i stadig frykt og usikkerhet. Endog ved dødens terskel, etter den siste olje har blitt gitt og etter tusenvis av rosenkransregler har blitt sagt for ”å leske sjelen”, kan presten ennå ikke gi noen frelsesvisshet. Personen er aldri ”god nok”, men må i skjærsildens fengsel for å bli renset for allmennsynder før han kan bli sluppet inn i den himmelske stad. Ingen kan visselig bli lykkelig eller virkelig finne fred. Spesielt gjelder dette åndelige spørsmål, hvor tvilen og usikkerheten råder hele livet og like til graven.

Men Gud vil at vi skal bli frelst, og i følge Bibelen kan Den Hellige Ånd gi oss forvissning om at vi har frelse når vi har et sant, intimt, forhold til Guds Sønn (1Joh 5:9-12). Innen katolisismen, måman arbeide hardt for dette og må betale dyrt for det, og etter at han/hun har gjort alt presten pålegger, kan han/hun fremdeles ikke vite om det er nok eller ikke. Midt i alt dette, står forbannelsen fra Trientekonsilet mot alle som våger å si at de er frelst. Derfor kan det visselig ikke finnes en eneste romersk-katolikk som står last og brast med sin kirke, som visselig har frelsesvisshet.

 

KONKLUSJON

Det er tydelig, endog etter disse korte glimtene inn i læren om dødssynder og allmennsynder, skriftemålet, botsøvelser og skjærsilden at den romersk-katolske kirke har konstruert ett av de mest ubibelske læresystemer som noensinne har båret ”kristen”-navnet.  Frykten, redselen og det religiøse slaveriet som et slikt ”lønn/straff-system” skaper har plaget millioner av liv i århundreder og fortsetter å drive rov mot alle som er uvitende om bibelsk frelse.

Å bare kalle et slikt system for ”en kult” vil være å slenge den sammen med en enorm kategori av religioner og kvasireligioner som for tiden farer jorden rundt, og fanger mange tankeløse ungdommer. Nei, den romersk-katolske kirken er ikke en kult, den er et imperium! Den har sin egen hersker, sine egne lover, og sine egne undersåtter. Imperiet har ingen grenser, men omslutter hele kloden med sine øyne rettet mot alle personer som ikke sverger dem underkastelse. Den kaller medlemmer av andre kirkesamfunn ”adskilte brødre”[ix] De har sin målsetning å føre alle inn under samme flagg.

Jeg er fullt klar over at mange ikke vil la seg overbevise eller røre av denne artikkelen (eller noen av de andre) til å gjøre en sådan konklusjon. De er forbløffet over hva de har hørt om katolikker som har latt seg røre i den (katolsk-)karismatiske bevegelsen. Mange evangelikale (spesielt karismatikere) har latt seg forbløff over at katolikker taler i tunger, danser i ånden, har lovsangs-kvelder, og endog deltar i ”karismatiske messer”.

Munner som tidligere talte mot Romerkirken har blitt tiet ihel av tiden. Det er ikke lenger på måte å tale om paven som ”antikrist” (selv om de følgende personer visselig gjorde det uten å nøle: Martin Luther, John Bunyan, John Huss, John Wycliffe, John Calvin, William Tyndale, John Knox, Thomas Bacon, John Wesley, Samuel Cooper, John Cotton, and Jonathan Edwards.) eller om den katolske kirke som ”Den Store Skjøge”. Nå er det stadig flere protestanter som tror at ”forskjellene er jo ikke så store likevel.” Men det er akkurat det HUN vil at vi skal tro!

Jeg har aldri helt forstått hvorfor Gud har ledet meg til å skrive disse artiklene. Men det blir tydeligere og tydeligere for hver eneste dag jeg studerer dette, for hver side jeg lser. Aldri har noe så svart og ondt sluppet unna med å se så hellig og mystisk vakkert ut ... i så lang tid.

 

FOTNOTER



[i] Pavenavn: Innocents III

[ii] ”R.C.”, side 199

[iii] ”R.C.”, side 203

[iv] De syv sakramentene er: Dåpen, Konfirmasjonen, Evkaristen, Boten, De Hellige Ordener (Presteinnvielsen), Ekteskapet og Den Siste Olje.

[v] ”The Apostles Creed” utgitt av ”The Knights of Columbus” (katolsk frimurerorden) side 18-19.

[vi] ”You shall rise again”, utgitt av ”The Knights of Columbus” (katolsk frimurerorden) side 3

[vii] (se også: Ef. 2:8-10, Rom. 1:17, 3:21, 22, 28, 5:1, 18-19, 11:6, Joh 3:36, Gal. 2:21, 3:11.)

[viii] ”R.C.”, side 267

[ix] Betegnelse innført av det annet Vatikankonsil for å beskrive medlemmer av Østkirken, den Anglikanske og de protestantiske kirkesamfunn.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

christian berg

24 innlegg  1115 kommentarer

Bra ;)

Publisert nesten 9 år siden

Takk for godt innlegg, var mye intresant her.

Mvh Christian

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere