Perler finnes på de forunderligste steder.

For noen år siden var vi en tur i Kenya. Og på slutten av ferien, så ville vi handle litt i Nairobi. I utkanten av byen er det et stort kjøpesenter. Og vi tenkte vi skulle starte der. Men det var en lang kø for å komme inn. Og ved siden av den køen satt den en eldre mann. På den ene handa hadde han to fingre, på den andre hadde ingen. Og begge føttene hans var tært bort til anklene. Han var en av de mange i Afrika som er spedalske.

Vi sto der og ventet, og bikket vårt møtes. Og jeg satte meg ned på fortauet for å snakke med han. Jeg hadde med meg kamera, men jeg tok ingen bilder. Å oppleve elendighet er en ting, å fråtse i det noe annet.

Han begynte å fortelle om livet sitt. Han fortalte om familien han ikke lengre hadde. Han fortalte om sin jobb som statsfunksjonær. (De som kan litt om Afrika, vet hva det betyr. Å bli funksjonær er å komme så høyt som et vanlig menneske kan nå) Han fortalte om hvorfor han ble spedalsk. At han hadde tatt imot penger under bordet, og at Gud hadde straffet han med sykdommen.

Jeg tok opp noen mynter fra lomma mi, men da sa han. ”Hvis du gir meg penger for å lette din egen dårlige samvittighet, så gi dem heller til noen andre. Men hvis du gir meg for å gjøre MEG en tjeneste, da skal jeg ta imot dem, men uten å takke. For en ekte tjeneste behøver ingen takk”

Jeg ble sittende å måpe. Hvem var denne mannen? Var han så flink til å tigge, at han kunne sette betingelser for å motta noe? Eller har han sett for mange turister som overser han, som har så mye at de ikke gir noe? Jeg aner ikke. Men jeg puttet myntene tilbake i lomma, og tok frem en seddel.

Den gamle mannen lærte meg noe. Selv den usleste tigger har noe, så lenge han har sin verdighet. Bare den som selger alt, blir virkelig fattig.

Min kone måtte vente en stund på meg den gangen. Og resten av handleturen måtte hun finne seg i å dra på en stille ektemann. Men hun vet at noen ganger må jeg bare være tilstede fysisk. Mens tankene spinner rundt ordene til en fattig filosof i Nairobi.