Stoltenbergs makt over sinnene

Statlige topplederlønninger – Stoltenbergs vilje råder

Den rødgrønne regjeringen har gjentatte ganger uttalt at statlige ledere ikke skal være lønnsledende, men tall TV 2 kunne offentliggjøre i forrige uke viser at trenden nå går i en helt annen retning.

Tallene fra Riksrevisjonen viser at lønnsveksten for lederne i de statlige selskapene har vært dobbelt så høy som den generelle lønnsvesten for ledere i norske selskaper.

Rødgrønne politikere krever nå at statsminister Jens Stoltenberg kommer på banen. (http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/forlanger-stans-i-lederloennsfesten-3256075.html)

Bent Sofus Tranøy utga i 2006 boken ”Markedets makt over sinnene”. Jeg gjengir her et sitat fra bokens side 244 og 245 som gir en god forklaring på at lønnsutviklingen er som den er i helseforetakene:

"Gode politikere bør nok ha både tvisyn og rom for avveininger. Men jeg synes Stoltenberg fremstår som en intellektuelt og moralsk splittet mann. I filmen Oljeberget er det en rørende scene hvor sitter i regntøy i en teltåpning på AUF-leirstedet Utøya og snakker om sin dype forpliktelse overfor alle typer fellesskap — fra det lille i teltet, til det store i samfunnet. At vi kan løfte mer når vi løfter sammen og sånn. Samtidig er Stoltenberg en særdeles skoleflink økonom, og dermed gjennom seks år drillet i å tenke at samfunnet består av rasjonelle, egeninteresserte individer som yter mest når de konkurrerer med hverandre, og at markedet stort sett er mest effektivt.

Vi så den samme dobbelheten da Stoltenberg i mars 2006 gikk ut og kritiserte lønnsveksten for toppledere i helseforetakene: 400 000 kroner på to år for de grådigste. Han snakket mindre om at han selv - sammen med Tore Tønne - sto bak en foretaksreform som brakte langt mer markedstenkning inn i helsevesenet. Da foretakene var nye, var det markedsfundamentalismens myter som rådet i regjeringen og i departementet. Retorikken var knyttet til forestillinger om markedspris for ledere og behovet for å rekruttere de beste, og å få gode moderne ledere fra privat sektor. Man så ikke faren for at de grådigste ikke nødvendigvis er de beste, eller at rekruttering kanskje først og fremst skjer gjennom nettverk, og ikke gjennom den markedskonkurransen som ifølge myten vil kaste fram de beste ledertypene. Man fryktet heller ikke at den nye ledergenerasjonen skulle kunne være med på å pervertere kulturen den er satt til å forvalte. Man så ikke forskjell på sykehus og profesjonsetikk og omsorg på den ene siden, og en hvilken som helst annen bedrift på den andre. Hadde noen av disse tankene vært tenkt den gang, ville det kanskje blitt satt inn noen bremseklosser. Men det skjedde ikke. Det ville jo ha bremset markedet for ledere. Derfor ble det verken gitt regler eller signaler om maksimumslønner og pensjoner. Prisen betaler vi alle sammen i dag.”

Stoltenberg vil betale prisen for høye topplederlønninger, og det kunne saktens mange av oss andre også. Men, så lenge sykehuskøene øker, det er rot i ventelistene ved sykehusene, svikt i pasientbehandlingen, unødvendige dødsfall og pasientskader, dårligere behandlingsresultater for mer pengebruk enn sammenlignbare land, helseforetakene er statlige monopolbedrifter uten konkurranse, er det mange som blir opprørt over belønningssystemet Stoltenberg har innført for topplederne i statlige helseforetak.