Min erfraring

Det er meget som debatteres, men hvor mye av det er selvopplevet? Det hevdes av mange at samfunnet har endret seg og som oftest ikke til det bedre. Det får meg til å tenke, hva har endret seg, hvordan kan jeg vite at det er en endring og hvordan merker jeg denne endringen. Så langt har jeg levet i snart 50 år. Jeg har opplevet å være tyve og vet litt om det, men jeg vet vel egentlig bare om hvordan det var å være tyve ikke om hvordan det er å være tyve i dag. Samfunnet utvikler seg hele tiden, er det da riktig av meg å benytte min erfaring fra snart tretti år tilbake for å si noe om dagens tyveåringer.

Det er vel også slik at skal mine utsagn ha et snev av troverdighet kan jeg ikke bare se på egne erfaringer men også erfaringene til en større gruppe, tallet på personer jeg må ha kjennskap til for å kunne kvalitativt generalisere, overstiger nok langt det antall mennesker jeg så langt har kjent eller kjenner. Det fordrer vel også at det må være variasjon i gruppen og jeg er vel slik sett som de fleste at jeg ikke omgår veldig mange jeg ikke liker eller ikke har noe felles med.

Har jeg merket noe til det moralske forfall en del hevder at er en realitet? Jeg må vel innrømme at jeg har foretatt en del tvilsomme moralske valg opp gjennom mitt liv. Spørsmålet er vel om jeg eller den gruppen jeg kan relatere meg til var mere eller mindre moralsk fordervet enn tilsvarende grupper i dag. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan jeg skal kunne finne ut av det. For som tyveåring hadde jeg ikke den kunnskap jeg besitter i dag. Dagens tyveåriner vil besitte en helt annen kunnskap og selvinnsikt om tredve år, når de er femti. Den lille gruppen jeg muligens kan si noe om er de som var mine venner for tretti år siden og meg selv. Der vil jeg kunne se om de har tatt gode eller dårlige moralske valg i sine liv. Men som sagt det gir ikke noe generelt svar på noe som helst.

Det blir litt som Ole Paus synger, alt var meget bedre under krigen. Selv en krig kan altså oppleves som bedre enn dagens samfunn i moralsk forfall. Det er sikkert god logikk i dette for noen men jeg har vanskelig for å kjøpe den.

Innvandring er at annet hett tema. Jeg ser jo at det er langt flere mennesker med et annerledes utseende og fremtreden rundt meg i dag enn det var rundt meg for tretti år siden. Men de jeg har samtalt med virker som hyggelige mennesker og langt fra slike monstere man kan få inntrykk av at de er om man leser aviser og lytter til hva andre forteller. Jeg har altså ikke noen personlig erfaring som tilsier at dette er mennesker annerledes enn meg selv. Jeg må derav lene meg på andres utsagn men uten å vite hvilken erfaring de har og grunnlaget deres for å hevde det de sier. Spørsmålet er da om jeg kan ta sjansen på å lene meg på deres uttalelser når de ikke er uerbygget med studier som holder mål.

Jo mer jeg tenker over det jo mer heller jeg til at jeg vet fint lite om det meste andre hevder jeg burde forstå eller være opptatt av. Mulig jeg er som en struts som stikker hodet i sanden og derav ikke får med meg det som foregår rundt meg. På den annen side virker det litt usannsynlig at jeg skulle stå der med hodet i sanden uten at noe utnytter situasjonen. Hadde de rundt meg vært så moralskt forfallne som det hevdes ville de vel i det minste ha benyttet muligheten til å nappe til seg lommeboken min der jeg sto med rompa opp og hodet ned.

Vi har ikke annet å frykte er frykten selv sa F. D. Rooseveldt i en tale. Frykt kan komme hurtig men den kan også bygge seg opp over tid. Det kan da være nyttig å vite om det man frykter er reelt eller om det er oppkonstruert. Det krever vel at man går til kilden(e) og ikke bare lener seg på diverse uttalelser fra ukjente man ikke vet noe om.

Så jeg får vel bare stole på at fremtiden forsatt utstyrer meg med nok sandhauger jeg kan stikke hodet i når uttalelsene om hvor farlig verden og livet er blir for overveldende. For så langt har det vist seg å ikke stemme de gangene jeg har gløttet opp.

Det er også mulig at Rooseveldt uttalelse burd lyde: vi har ikke annet å frykte enn andres frykt.