Verdidebatt

Norsk innvandringspolitikk/praksis et mysterium.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske innvandringspolitikken har mange utfordringer, og det er mange problemstillinger som nødvendigvis må skape hodebry for byråkratiet (UDI). Imidlertid vil jeg hevde at politikere og byråkrater også skaper problemer der de i utgangspunktet ikke eksisterer. Jeg vil illustrere dette med følgende historie. En ung mann jeg kjenner, ble forelsket i og giftet seg med ei nydelig fillipinsk jente. Bryllupet sto i hennes hjemland med begge parters familie tilstede, de giftet seg i Den katolske kirken der, og det var uproblematisk for kirken, både brud og brudgom hadde ikke vært gifte før, de er på samme alder, og begge er katolikker, og ikke minst viktig for kirken var det at paret inngikk ekteskap av egen fri vilje. Men så til den norske innvandringspolitikken og byråkratiet. Det er over 8 måneder siden de giftet seg, 7 måneder siden bruden leverte inn søknad om familiegjenforening da de begge ønsket å bosette seg her i Norge, brudgommens hjemland. Bruden brukte 1 måned på å få etternavnet hun fikk som gift inn i passet sitt for å forenkle saksbehandlingen i UDI, trodde hun, derfor ble ikke søknaden levert med en gang. Hos UDI fikk de noe motstridende opplysninger om hvor lang tid det ville ta før søknaden ble behandlet, men de fikk et skriftlig svar fra dem om at det kunne ta inntil seks måneder. Bruden kunne i mellomtiden ikke søke om besøksvisum til Norge, (helt absurd, hun må holde seg unna det landet hun akter å bosette seg fast i). Det nygifte paret forsøkte å planlegge ut fra dette, og tiden gikk. Da de seks månedene nesten var over, mente de at det nå måtte være deres tur. Da hadde de observert at flere par de kjente til hadde fått innvilget sine søknader i god tid innenfor denne fristen. Ved henvendelse til UDI med purring kommer antiklimakset for dem. Ventetiden har nå økt til 12 måneder på grunn av stor søknadsmengde. De er altså skjøvet nedover i køen. Leser jo også i avisen om tragedien med det norsk/kinesiske paret som ble funnet døde på Frogner. Det jeg merket meg var at den 58 år gamle professoren og hans kone må ha fått innvilget familiegjenforening i rekordfart siden hun allerede har bodd her en stud til tross for at de giftet seg i Kina for bare tre måneder siden. Jeg kjenner ikke grunnlaget for dette, men jeg undrer meg likevel på om det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo i disse sakene. Det jeg også undrer meg på er hvorfor det drøyer sånn i UDI. De har selv opplyst at de har alle opplysningene de trenger i saken, jenta er ei helt vanlig, ustraffet, men bra utdannet fillipinsk jente. Hvorfor må det da ta så veldig lang tid? Det unge ekteparet venter og venter på å få bo sammen her, UDI har gjort deres første år som gifte til et svært vanskelig år istedet for at det skulle være hvetebrødsårene de kunne tenke tilbake på når trøblete ekteskapsdager kommer. Til de politikerne som leser dette her på forumet. Hvordan kontrolleres det hvorvidt UDI behandler søkerne likt. Er det akseptabelt med så lang saksbehandlingstid som 12 måneder i uproblematiske saker? Dersom en søker skal klage over et vedtak, har søkeren bare tre uker på seg til dette. Hvorfor offentliggjør ikke UDI statistikk over saksbehandlingstiden de bruker i de ulike tilfelle. Det er faktisk mange norske statsborgere som gifter seg med noen utenfor EØS/EU området. Hva er grunnen til at de behandles så ulikt, skal allmennheten bare akseptere at UDI gjør sine vurderinger uten hensyn til søkernes ønsker eller behov som det het i en mail fra UDI?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt