Fram for kirkeklokka.

Bildet viser innledningen til liturgien for fropreken fra 1685. Den har jeg funnet i en like gammel bok om Danmarks Og Norgis Kirke-Ritual. En fascinerende bok for alle med interesse for historie - og spesielt for liturighistorie.

Det første som slår meg når jeg blar i den boka, er at du verden hvor fattige vi i dag er på liturgisk liv og hvor fjernt dette livet (og dermed også det liturgiske språket) er fra vår hverdag. I dag irriterer en og annen seg over at kirkeklokkene ringer om søndagen. På 1600-tallet og sikkert langt opp mot i århundrene kallet kirkeklokkene til gudstjeneste flere ganger i uka (liker i alle fall å tro det), som f.eks. fredag morgens fropreken. Det var en morgengudstjeneste som ble holdt etter skoletidens ottesang. Ja, også skolene hadde sine faste gudstjenester. Rart å tenke på hvor integrert kirke og samfunn var for noen hundre år siden. I dag er avstanden blitt så stor at et spørsmål om å fremsi bordbønn skaper fete krigstyper i avisene.

Hva var hovedtrekkene i fropreken-gudstjenesten på 1600-tallet? Det blir for mye å gjengi alt fra 1685-liturgiboken, for gudstjenestens liturgi dekker litt over ti sider. Det var altså en omfattende gudstjeneste som inneholdt preken, litanisang med tre skoleelever og nattverd. Men her er punktene i kortform:

1. Klokkeringing som til høymesse

2. Salme

3. Preken

4. O'du Guds lam

5. Ære være

6. Bønner

7. Nattverd

Og innimellom dette også flere salmer. Det var en solid gudstjenestefrokost å starte dagen med. Forstår jeg liturgiboken rett, var det fropreken både onsdag og fredag. Den som deltok i ukens forskjellige liturgier, må ha tilegnet seg en kirkelig rytme omkring sin tro som vi i dag stort sett går glipp av, fordi kirkeklokkene for det meste er tause hele uka. Da får vi ikke signal om at noe kirkelig skjer. Ikke noe som kan vekke oppmerksomheten mot kirken. Og gudstjenestene, tja, de er jo stort sett bare annonsert til søndager. Den spesielt interessert vil nok kunne finne en og annen gudstjeneste her og der andre dager også. Eller kanskje først og fremst andakter. Konserter og slikt.

Men den liturgiske rytme? Hva med den? Rammen om det religiøse liv og fellesskapet. Hva med det? Vår følelse av å gripe det liturgiske språk? Er det slike ting som i dag bare er forbeholdt kirkelige ansatte som lever i det kirkelige miljø?

Slike kirketjenertenkte jeg da jeg før i tiden ringte med kirkeklokkene om søndagen. Skulle gjerne har ringt til gudstjeneste oftere, men i dag er vel det også et spørsmål om økonomi, tenkte jeg. Sekularisering, ja, ja. Var det ikke Bonhoeffer som sa noe slikt at Gud møter vi i det kjente. Nettopp: i det kjente! Da er det kanskje for mye å forvente at vi kan regne med å møte noe særlig ut over irritasjon i lyden av en kirkeklokke, for den er jo blitt ukjent i våre dager.

"Kom-kom" lærte jeg en gang i tiden at kirkeklokkene sa. Men de fleste ukedagene er kirkeklokkene tause, og forsøker du å åpne kirkedøra, ja - hva da?