Sigrun '

59

Pasienter forteller om tvang

Publisert: 30. jun 2010 / 25 visninger.

Madeleine Hagen, student ved film og TV-utdanningen ved NISS, har laget en eksamensfilm om tvang i psykiatrien. I kortfilmen Stemmer fra innsiden forteller en kvinne og to menn som har vært utsatt for tvang, om sine opplevelser. 

Filmen er ni minutter lang. Se den her.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

.

Publisert over 8 år siden

En god og tankevekkende film Sigrun, og jeg er langt på vei enig med mye av det som blir sagt av de som er er med i filmen. Jeg kunne nøyd meg med å si det, men siden jeg jobber på den andre siden så opplever jeg en del problemstillinger som jeg må forholde meg til.

Tvang er et veldig dårlig virkemiddel, og det forlenger bedringsprosessen i vesentlig tid. Det er absolutt ikke ønskelig med tvang og ofte gjør det mer skade enn godt. På den andre side så ligger det ett enormt krav ovenfor psykiatrien om at vi skal avverge selvmord. Vi møter ikke bare pasienter som er fortvilet for å bli utsatt for overgrep som tvang er, men også pasienter som takker for at de ble holdt i livet, eller fortvila pårørende som ber om at noen gjør noe. Det er ikke alltid at en samtale er nok til å forhindre selvmord.

Når du står ovenfor en person som klart og tydelig sier at han eller henne vil ta sitt eget liv, en person du har en relasjon til, hvor du kjenner de pårørende som er utslitte av å være bekymret for barna sine, utslitt av å forsøke og få hjelp av det offentlige men aldri få det. Hva skal man gjøre der og da?

Heldigvis så har en omlegging av rutiner, bedre behandlingstilbud, bedre forståelse av både de vansker som ligger bak de historiene vi hører i psykiatrien gjort at vi har oppnådd gode resultater uten tvang, men i enkeltsituasjoner så er det svært utfordrende og stå i en del utrolig sterke situasjoner hvor man bokstavelig har ansvar for liv og død. Tar du sjansen på å ta en sjanse? Kan du leve med valget du tar hvis pasienten tar livet sitt?

Det er mange behandlere som sliter psykisk etter å ha mistet pasienter i selvmord med de konsekvenser det får.

Hva er dine tanker rundt hele problematikken? Er det noen ganger ok med tvang? Hvis mindre bruk av tvang fører til flere selvmord, og jeg sier ikke at det gjør det da tvang og manglende tilbud kan øke destruktiv atferd, skal vi akseptere det?

Dette her er problemstillinger som mange individer og mange instanser bruker mye tid på, og som mange bryr seg om. Selv om det blir gjort mye galt er det ikke slik at de som jobber med selvmordstruede mennesker ikke bryr seg.

Kommentar #2

Sigrun '

59 innlegg  223 kommentarer

RE: .

Publisert over 8 år siden

Takk for kommentar.

Nå er det jo bare et mindretall av alle tvangsinnlagte som er ansett for å være suicidale, rundt 15 prosent, vil jeg tro. Selvsagt har vi alle plikt til å redde liv, men det kunne vel gjøres på flere måter? I siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, som støtter avviklingen av behandlinskriteriet, sies det på lederplass: "Etter vår oppfatning bidrar dette såkalte «behandlingskriteriet» til å svekke tjenesteapparatets orientering mot å utvikle alternativer, og skape et tilbud på brukernes premisser. Det reduserer i for sterk grad tjenesteapparatets vilje og evne til å forhandle og gå i dialog med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og skaper en maktubalanse som også svekker folks muligheter for å gjenvinne kontrollen i eget liv." (uthevet her) http://bit.ly/aClTkM Jeg er så enig.

Når det gjelder selvmordstruede, så er nettopp trusselen om tvang årsaken til at jeg ikke kan søke hjelp om jeg er selvmordstruet. Jeg ønsker nemlig ikke å bli utsatt for tvang.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

RE: RE: .

Publisert over 8 år siden
30.06.10 kl. 21:03 skrev Sigrun Tømmerås:

Takk for kommentar.

Nå er det jo bare et mindretall av alle tvangsinnlagte som er ansett for å være suicidale, rundt 15 prosent, vil jeg tro. Selvsagt har vi alle plikt til å redde liv, men det kunne vel gjøres på flere måter? I siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid, som støtter avviklingen av behandlinskriteriet, sies det på lederplass: "Etter vår oppfatning bidrar dette såkalte «behandlingskriteriet» til å svekke tjenesteapparatets orientering mot å utvikle alternativer, og skape et tilbud på brukernes premisser. Det reduserer i for sterk grad tjenesteapparatets vilje og evne til å forhandle og gå i dialog med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og skaper en maktubalanse som også svekker folks muligheter for å gjenvinne kontrollen i eget liv." (uthevet her) http://bit.ly/aClTkM Jeg er så enig.

Når det gjelder selvmordstruede, så er nettopp trusselen om tvang årsaken til at jeg ikke kan søke hjelp om jeg er selvmordstruet. Jeg ønsker nemlig ikke å bli utsatt for tvang.

Sigrun, jeg har selv sett i praksis at det som kan ha virket som kronisk suicidalitet har opphørt med en behandling som faktisk består av at noen er der, noen en kan stole på og være i dialog med. Personer som tør og forsøke uten tvang. Jeg tviler ikke på at vi kan utvikle ett tilbud som kan redusere bruk av tvang vesentlig, jeg tviler ikke på at vi kan redusere bruk av tvang innenfor dagens rammer bare med en holdningsendring, kompetansehevning og omlegging av rutiner.

Min subjektive mening er at det er en endring på vei, blant annet ved ett skrifte av fokus fra EUPF til CPTSD. Det gjøres en del godt arbeid i Norge nå ved RVTS som også er en premissleverandør og opplærngsleverandør til helsevesenet. Det føles absolutt bedre og jobbe i ett slikt perspektiv, jeg mener å se positive endringer, selv om tilbudet fortsatt er mangelfullt og at vi for mange ser resultater mer i form av lindring av symptomer mer enn en følelse av å ha det godt i store deler av livet.

Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg fra tanken om at en del vil få redusert sikkerhet ved at tvang blir helt eliminert. At ett slikt valg vil ha en pris i tillegg til en gevinst.

Kommentar #4

Trond Danielsen

17 innlegg  235 kommentarer

Prøver å forstå

Publisert over 8 år siden

Jeg kan veldig lite om dette Sigrun. Men det første som slo meg er hvor "normale" disse menneskene er. Men det er vel egentlig det som er poenget, at ingen ER diagnosen sin.

For noen år siden så hadde jeg mye kontakt med ei jente som hadde gått ut og inn av psyk. mange ganger. Vi snakka ofte på internett, og jeg hadde en fast avtale med foreldrene til jenta. Hvis stemmene i hodet hennes befalte henne å gjøre noe destruktivt dagen etter, ja så ringte jeg. Jeg vet ikke om hun skjønte at jeg ringte, og at hun derfor brukte meg til å fortelle foreldrene det hun ikke klarte å si selv. Men det er jo egentlig ikke nøye. Poenget var at komandoene hun fikk ble avverget. Men etter en tid så måtte jeg bryte den kontakten. Jeg merket at det gikk for mye inn på meg, og jeg måtte verne meg selv og min familie,

Min sønn med autisme brukte hånddukker han. Dukkene kunne fortelle hvorfor han var lei seg, uten at han klarte det selv. Dermed fikk vi vite hvorfor, og kunne gjøre noe med problemet. Jeg tror alle mennesker har en eller annen måte å formidle hva som er feil. Men at denne måten kan være tidkrevende og kanskje utradisjonell. Den jenta i filmen sa det så bra. "å bli sett". Kanskje stammer mange av problemene derfra?

Og til slutt. Takk for at du gjør dette. Åpenhet blir det aldri for mye av. Særlig ikke med problemer som er uforståelig for de fleste. Om man ikke forstår, så kan man i det minste prøve, og ikke minst se mennesket, ikke diagnosen.

Kommentar #5

Sigrun '

59 innlegg  223 kommentarer

RE: RE: RE: .

Publisert over 8 år siden

Trond Danielsen: Takk for kommentar:)

30.06.10 kl. 21:50 skrev Morten Christiansen:Sigrun, jeg har selv sett i praksis at det som kan ha virket som kronisk suicidalitet har opphørt med en behandling som faktisk består av at noen er der, noen en kan stole på og være i dialog med. Personer som tør og forsøke uten tvang. Jeg tviler ikke på at vi kan utvikle ett tilbud som kan redusere bruk av tvang vesentlig, jeg tviler ikke på at vi kan redusere bruk av tvang innenfor dagens rammer bare med en holdningsendring, kompetansehevning og omlegging av rutiner.

Min subjektive mening er at det er en endring på vei, blant annet ved ett skrifte av fokus fra EUPF til CPTSD. Det gjøres en del godt arbeid i Norge nå ved RVTS som også er en premissleverandør og opplærngsleverandør til helsevesenet. Det føles absolutt bedre og jobbe i ett slikt perspektiv, jeg mener å se positive endringer, selv om tilbudet fortsatt er mangelfullt og at vi for mange ser resultater mer i form av lindring av symptomer mer enn en følelse av å ha det godt i store deler av livet.

Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg fra tanken om at en del vil få redusert sikkerhet ved at tvang blir helt eliminert. At ett slikt valg vil ha en pris i tillegg til en gevinst.

FNs høykommissær for menneskerettigheter sier om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne: 

(…)Where additional grounds such as dangerousness, (…) are put forward to justify the restriction of liberty of a person with a mental and intellectual disability, such a person shall be subjected to detention on such grounds only in as much and on the same grounds as any other person, with no reference to his or her mental or intellectual condition”.

”Laws contemplating dangerousness as a ground for deprivation of liberty should be equally applied to all”.

Med andre ord: Det må bli slutt på diskriminering. Særlovgivningen må bort. Alle som frihetsberøves, må det ut fra en lovgivning som gjelder hele befolkningen, og ikke på grunnlag av diagnoser/funksjonsnedsettelser. Plikten til å hjelpe fins i straffeloven og helsepersonelloven. 

Kommentar #6

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

.

Publisert over 8 år siden

Sigrun jeg er ikke sikker på hva du tenkte på med den siste posten relatert til det jeg skrev, men det er en god tanke. Jeg har ingen problem må å være prinsipielt enig med deg i det du skriver, og jeg ser også at summen av det du skriver faktisk ikke bare er et etisk argument men også noe som er god behandling og som vil gjøre pasienter godt i forhold til de vansker de gjennomgår.

Det er imidlertid iblant vanskelig og gjennomføre i praksis av ulike grunner. Iblant er det lovverket som står i veien, iblant de økonomiske ressurser. Iblant er det mine egne begrensninger og redsler som står i veien for at jeg skal gjøre det som er best for pasienten. I rollen som en profesjonell arbeider er det mange som forventer at man ikke har disse begrensningene og redslene, men jeg tenker at det profesjonelle er å vite om at man har de og hvordan det påvirker en, og at en jobber med å endre seg.

Hvordan er det og jobbe med mennesker som har ett enormt smertetrykk? Mennesker som har opplevd så forferdelige ting at en ikke kan forestille seg det, og som på bakgrunn av det har det så ille at de iblant ønsker å ikke finnes lengre? Det er en gruppe mennesker jeg ofte kommer i kontakt med. Hvordan er det å være på jobb med ansvar for de vurderinger og handlinger som skjer på jobben den dagen når pasienten vil gå og ta sitt eget liv? Hva hvis det er en pasient som ofte kommer med slike krav når det er noe pasienten ønsker, du nettopp har avslått ett krav om noe, f.eks mer B preparater (legeoppgave og forskrive). Pasienten blir rasende og vil gjøre slutt på livet, raser ut av avdelingen.

Skal du holde pasienten igjen? Det vil være tvang. Skal du på pasienten vurdert på tvangsparagraf for en eventuell overflytting?

Jeg ønsker og bli sett!

Hva betyr det i den situasjonen? Gi pasienten alle vanedannende medisiner h*n spør om? Tilby ett alternativ slik som at du kan være sammen med de, noe som blir møtt med ett enormt raseri fordi du ikke forstår, ikke ser. Si at du ser at de har det vont, noe man gjør men som ofte virker mer provoserende enn noe annet. Skal man bare la de gå, for vi bruker ikke tvang?

Når pasienten forsvinner, du har ansvaret både i form av krav loven stiller til deg, men også ovenfor pasienten og dine egne personlige krav til deg selv, hvordan er det å gå hjem fra jobben og ikke vite om pasienten lever eller er død. Hva når man ligger hjemme og ikke får sove fordi man er engstelig for pasienten, fordi man er engstelig for hva som har skjedd, når man tenker på de pårørende som har sett deg rett i øynene og krevd at du tar vare på det mest dyrebare du har? Hva når du tviler på at du har gjort det rette og stadig går igjennom hele dagen for å finne ut hva du kunne gjort anderledes.

Jeg vet at det rette kanskje er å ha is i magen, men jeg vet også at hvis jeg har skjøvet det valget fra meg, oversendt problemet til en lege, pasienten er sendt til en avdeling med sterkere rammer, så slipper jeg mange av de problemene jeg beskrev. Jeg vet at pasienten er 'trygg', jeg vet at de pårørende kan være trygge på at pasienten er i livet, jeg vet at jeg ikke vil få problemer med jobben. Jeg vet at jeg ikke vil sitte igjen etter ett dødsfall og føle at det var min skyld. Det er vanskelig og forstå hvor vanskelig slike avgjørelser er før man står i dem selv og alt hviler på dine skuldre.

Mange av de tingene som høres fornuftige ut når man ser en snutt på Youtube, eller leser i noen papirer fra stortinget, blir svært mye mer vanskelig i konkrete situasjoner.

Jeg skriver ikke dette som ett forsvar for tvang, men for å illustrere hvor utfordrende det er både faglig og personlig og stå i slike situasjoner. Det er ikke alltid man vet hva som er det rette å gjøre.

En annen side er at psykiatrien også er en yndet huggestabbe i media. Det er flott, det er viktig at det vi gjør blir gransket og at det er ett press på og bli bedre. Iblant så føles det allikevel at det blir galt samme hva vi gjør. Hvis vi bruker tvang så blir mediabildet at man tråkker på mennesker og gjør de dårligere. Hvis man ikke gjør nok og en pasient tar sitt liv så er det enda ett eksempel på hvor dårlig psykiatrien virker.

Jeg tror at man vil kunne løse en del av denne gordiske knute ved å gi ett bedre behandlingstilbud, slik at man sjeldnere står ovenfor slike utfordrende situasjoner. Hvis man kunne ha gitt ett tilbud slik at de som opplever ettervirkninger etter traumer opplever seg trygge(re) i sine hjem, får hjelp til å stabilisere situasjonen, hjelp til å bearbeide det som har skjedd, så ville man i langt mindre grad stå med en livredd person som skriker etter medisiner for å døyve angsten og fortvilelsen, man slipper personer som løper ut av avdelingen fordi de ikke blir sett og møtt.

Så tror jeg også at det er en del hvor dette ikke er nok. Hva gjør man da? Hvordan vet man hvem som bare er fortvilet og hvem som vil ta sitt liv? Hva gjør man når de rammer som ønskes ikke enda er der?

Det ble litt rotete, men jeg håper å ha få sagt ihvertfall noe om hvordan det oppleves og stå på den andre siden av de flotte menneskene på videoen din, som la frem helt legetime og gode betraktninger om hvordan de har blitt møtt av de som skulle være de som hjelper dem. Jeg ønsker å kunne gi dem det de ber om, men det er ikke alltid jeg vet hva det er eller hvordan.

Siste innlegg

Om å gjøre sin leder god
av
Øystein Blymke
16 minutter siden / 10 visninger
Shoud I stay or should I go?
av
Anders Tyvand
16 minutter siden / 38 visninger
Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 15 timer siden / 110 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 18 timer siden / 79 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 18 timer siden / 34 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 19 timer siden / 124 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 19 timer siden / 185 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82175 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44632 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35545 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28878 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22872 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22498 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22099 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20396 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19445 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 18 timer siden / 79 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 18 timer siden / 34 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 19 timer siden / 124 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 19 timer siden / 185 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 24 timer siden / 389 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
3 dager siden / 361 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
3 dager siden / 3103 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
3 dager siden / 379 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
4 dager siden / 164 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
4 dager siden / 424 visninger
Les flere

Siste innlegg

Om å gjøre sin leder god
av
Øystein Blymke
16 minutter siden / 10 visninger
Shoud I stay or should I go?
av
Anders Tyvand
16 minutter siden / 38 visninger
Hvorfor har vi ikke TV, mamma?
av
Berit Hustad Nilsen
rundt 10 timer siden / 356 visninger
Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 15 timer siden / 110 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 18 timer siden / 79 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 18 timer siden / 34 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 19 timer siden / 124 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 19 timer siden / 185 visninger
Les flere