Etnisk norske sterkere grupper fremmer integreringen

Min sønn skal starte på Stovner skole etter ferien og klasselistene er nå satt opp.  3 klasser med 30 elever hvorav 2/3 er av fremmedkulturell opprinnelse. Mitt barn er nå altså en minoritet i eget land. Ikke nok med det, han skal ikke gå i klasse med flertallet av sine venner fra barnehagen. I et forsøk på integrering er de fordelt på de tre klassene. Her ofres også godt vennskap fordi et norskkulturelt nabolag må fordeles i tynt utover i klassene. Vennegjengen til seksåringene skal nå splittes opp for å tilfredsstille statistikken. Langvarig vennskap og trygghet på skoleveien er plutselig ikke viktig.

Mange har alt valgt å flytte, vi hører mye om de som vurderer det. Endringene skjer fort for en større bror som går tre klasser over har halvparten av hver.

Vi har forståelse for at det kan være vanskelig å finne de riktige tiltakene, men vi har et i stor grad samlet politisk miljø som erklærer at de ikke vil foreta seg noe som helst. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn en fallitterklæring. Dette makter det politiske miljø ikke å håndtere. Skolene står på det de kan og gjør i mye en god jobb. Men er dette nok til å få ressurssterke barnefamilier til å bli boende? Neppe i lengden. Vi vil ikke finne oss i det. Vi eksperimenterer ikke med det kjæreste vi har.

Det eneste alternativet vi har hørt om er aktiv bussing av elver, men vi våger ikke det. Derimot våger vi i handlingslammelse i å splitte de norske kameratgjengene.  Norske barn blir da i enda sterkere grad minoriteter. Foreldre handler der etter og flytter.

Vår erfaring er at de norskkulturelle barna leker sammen og tilsvarende de ulike fremmedkulturelle. Er det da heller en tanke å lage klasser med et flertall av norske barn eller bare norske? Vi er så pent oppdratt at vi har lært ikke å si slike ting høyt. Likevel kan det være en redning for å ha igjen norske miljøer i områder med stor fremmedkulturell befolkning. Derfor er dette et forslag for å fremme integreringen. Går man på samme skole og bor i samme bydel, vil det likevel utvikle seg en toleranse og kontakt. Alternativet er en øket gettofisering.

Vi ønsker en human innvandringspolitikk. Vi har vedtatt at integrering er løsningen. Vi klarer det ikke. Det går mot gettoområder hvor norske barnefamilier lar seg fortrenge. Vi som velger, eller de som ikke har noe valg, blir utsatt for et sosialt eksperiment som har gått galt mange andre steder.

Er det da bedre å gjøre tiltak som øker tryggheten og evnen til å ivareta den norske kulturen i egne norske grupper eller klasser?

PS: Disse tankene har jeg tatt frem i et intervju i Aftenposten. Ikke uventet blir jeg møtt av massiv lokal støtte i at noen tør å ta i dette. Derimot får jeg massiv kritikk mot min person som tør komme med slikt. Men kritikken kommer fra de politisk korrekte fra Oslo 3. Teori og virkelighet er ikke det samme.