Tid for ny diskusjon om Afghanistan

En nasjon sørger med familiene som har mistet sine sønner. Våre tanker går også til medsoldatene som har mistet gode kamerater.

Oppdraget til de fire soldatene var å ødelegge veibomber. Tragedien søndag kveld forteller at både deres og hele Isaf-styrkens oppdrag i Afghanistan ser ut til å bli farligere og farligere.

Statsminister Jens Stoltenberg forteller oss at den blodige veibomben viser hvor farlig oppdraget er. På den andre siden har regjeringen, påfallende nok, ikke kalt oppdraget i Afghanistan for krig, men for «militære operasjoner». Men dette uttrykket er bare en omskriving for hva Norge egentlig er med på i Afghanistan. Det er i hvert fall ingen grunn til å tro at soldatenes brutale motstandere i Afghanistan ikke ser på kampen mot både Isaf-styrkene og de amerikanske styrkene i landet som en krig.

De norske styrkene er i Afghanistan for å være på å bekjempe terror og å gjøre Afghanistans egne i stand til å styre landet - og å sikre menneskerettigheter, riktig nok i afghansk målestokk. Dessuten stiller vi opp for våre allierte.

Hva som i virkeligheten er den viktigste av disse grunnene, er for tiden under livlig diskusjon. Diskusjonen går også høyt om vekten mellom sivil og militær innsats i Afghanistan der en rekke kritikere mener vi bruker for mye ressurser på det militære og at talibanopprørerne blir sterkere, mens den sivile oppbyggingen av landet lider. Mye taler for at kritikerne har rett.

Det kirkelige engasjementet mot Irak-krigen var betydelig og kanskje avgjørende for at Norge nektet å være med på USAs alenegang i felttoget i Irak. Afghanistan-krigen har vært annerledes siden den bygger på FN-mandat og siden de norske styrkene nå bare er med i NATO-styrkene.

Likevel har det vært påfallende lite kirkelig engasjement og debatt om krigen i Afghanistan. Selv om FN har gitt styrkene mandat til å krige mot Taliban, kan da ikke kirkeledere helt og holdent overlate vurderingene av krigen til politikere og generaler. Debatten om det samlede norske engasjementet i Afghanistan roper på etiske bidrag.

President Obama har gitt sine styrker en frist til neste år for å trekke ut soldatene, og regjeringen i Nederland sprakk på grunn av krigen. Men her i landet er det nesten bare noen spinkle SV-stemmer utenfor regjeringsapparatet som vil reise diskusjonen om når Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan.

Stoltenberg sa i går: «Vi vet at de norske styrkene har møtt og møter økende motstand. Men vi gikk inn dit sammen med våre allierte i NATO, og vil gå ut sammen med dem.»

Nå vet vi selvfølgelig ikke hvordan situasjonen vil være når Obamas frist neste år går ut. På den andre siden må vi i hvert fall spørre om en årelang krig gir mer sikkerhet, mer respekt for menneskerettigheter og et Afghanistan bedre i stand til å styre seg selv.

Et land som er i krig, må leve med risikoen og være forberedt på offer. Det har et samlet Norge vært villig til. Men når vi nå har opplevd det største enkelttap i Afghanistan, er det tid for og god grunn til å drøfte gjennom hele innsatsen i Afghanistan og om krigen vi er med i, fører til at vi når de målene som er satt. Og for så vidt også diskutere gjennom hva som er de viktigste målene - og hvordan vi kan finne ut om vi er på vei mot målene eller ikke.