Unitarenes historie i Norge

Unitarenes historie i Norge.

Av Knut K.S.M. Heidelberg

Til interesserede! Jeg tillader mig at foreslaa, at der bliver dannet et unitarisk kirkesamfund i Kristiania og samtidig og i forbindelse dermed et "norsk unitarisk samfund".

Slik innledes historien til den organiserte unitarisme her i Norge. Unitarismen vokste opprinnelig fram som kirkesamfunn på 1500-tallet i Transilvania og kjennetegnes for sin kritikk av treenighetslæren og Jesu guddom, senere først og fremst for sin absolutte dogmefrihet. Nå etablerer en variant seg i Oslo og lever et kort og intenst liv fra 1893 til 1937. Før dette var det bare en og annen i Norge som sto fram som unitar, som for eksempel Nina og Edvard Grieg, men de ble aldri noen aktiv del av den norske unitarbevegelse – og i det minste den selverklærte unitar og prestehater Edvard døde som medlem av Den norske kirke. Nina skulle senere bli aktiv i dansk unitarisme.

Begynnelsen

Sitatet over er hentet fra innledingen til et hefte som den norske unitarpastor og redaktør Hans Tambs Lyche (1859-1898) spredte i 1893. Han hadde da kommet hjem til Norge fra Amerika, der han og hans kone i mange år var aktive som unitarprester. Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke faller i fisk, men ikke uten videre. Heftet fører i 1894 til en heftig artikkeldiskusjon mellom ham og den profilerte statskirkepresten Thorvald Klaveness. Så etablerer han heller landets første unitariske tidsskrift, Frie Ord.

Året etter kommer forfatteren Kristofer Janson (1841-1917) til Oslo for å holde foredrag. Også han har vært mange år i USA som unitarprest for norske emigranter. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons fortjeneste at det ble slik. Aftenpostens referent skriver 7. januar 1895 begeistret om hvordan Janson taler i Oslo om den unitariske kristendom som skal fjerne dogmer og tvangskristendom. Bort med treenighetslæren, Jesus var et menneske – ikke noen guddom, er blant de mange ting hans tilhørere får høre. Ned med den statskirkelige ortodoksi og fram med den frisinnede kristne tro, men fremfor alt: nei, til dogmer og trosbekjennelser, er hovedtrekkene ved budskapet. Forsamlingen skal ha klappet i begeistring. Noen uker etter er landets første unitarkirke dannet. Den døpes "Broderskabets Kirke" og har i sitt valgspråk at den vil følge Jesus og hans etiske lære.

Deretter går det meste galt. Janson blir mer eller mindre sparket ut av sin egen kirke. Den endrer navn ved å legge til uttrykket "Unitarisk Samfund" for å markere at de er mer enn en kirke og en annen hjemvendt unitarprest fra Amerika overtar som leder, Herman Haugerud (1864-1937). Han skal lede menigheten fram til sin død i 1937. Så går unitarsamfunnet i oppløsning uten å sette særlige spor etter seg i vår kirkehistorie.

Konflikt

Årsakene til at det gikk galt har lenge vært ukjente, men det er nå mulig å peke på noen faktorer. I det innsamlede historiske materialet som nå er tilgjengelig, er det mulig å spore to (kanskje tre) innbyrdes konkurrerende unitarbevegelser i Oslo mellom 1893-1905. Dette i motsetning til hva man tidligere har trodd, nemlig at det bare var Jansons unitarkirke som var rådende. Sannheten er heller at Jansons unitarkirke hadde kort levetid – muligens bare fra 1895-1898 (uansett ikke ut over 1905) – mens den unitariske bevegelse samlet sett levde fra 1893 til 1937, for så å revitaliseres i 1990-årene.

I lærebøker fremheves norsk unitarisme gjerne som synonym for Jansons unitarkirke, men som det vil fremgå er det heller slik at Jansons posisjon så langt har vært ensidig fremhevet og må nå revurderes. Den viktigste årsaken til dette er at Janson tilhørte den unitarbevegelse som tapte i konkurransen. Den som vant var den som Tambs Lyche og Haugerud representerte: den radikale unitarisme. Janson var konservativ kristenunitar, dessuten ødela han alt for seg selv da han ga seg i kast med spiritismen. Konkurransen begynner i USA på 1880-tallet og avsluttes i Oslo 1905.

Det diskuteres mye om hvordan unitarismen oppsto i Amerika, men uansett hvordan dette forholder seg, så var situasjonen i amerikansk unitarisme på 1880-tallet slik at den var i ferd

med å dele seg i to hovedretninger: En konservativ retning som mente å representere Jesu egentlige lære og en radikal retning som gjerne var mer opptatt av å være en allmenn religiøs

bevegelse, ikke nødvendigvis knyttet opp til en bestemt religion, men kanskje like godt en slags religiøs humanisme.

Vi vet nå at Tambs Lyche og Haugerud tilhørte den radikale unitarisme, mens Janson var tilknyttet den konservative. Det betyr at den unitarkirke Tambs Lyche inviterte til i 1893 var noe helt annet enn den som Janson etablerte i 1895. Førstnevnte ville ha en religiøs humanistisk unitarkirke og samlet inn en rekke navn til interesserte medlemmer, men fant disse for få. Janson overtok navnelisten og etablerte en kristen unitarkirke. Kan vi regne med at disse medlemmene som var med på å etablere Jansons kirke, kjente til forskjellen mellom de to konkurrerende unitarretningene? Det de hørte Janson si på møtet i 1895 kunne i utgangspunktet minne mye om det de leste i Tambs Lyches hefte fra 1893. Det er høyst forståelig at mange av dem gikk inn i Jansons kristne unitariske kirke i den tro at dette var en religiøs humanistisk kirke. Senere, da misforståelsen gikk opp for dem, ble skuffelsen så stor at de tvang Janson til å frasi seg sin prestestilling.

Tambs Lyche var antakelig den eneste i unitarmiljøet som fullt ut forsto forskjellen mellom hans og Jansons unitarisme. I en rekke artikler i Frie Ord allerede bare noen uker etter at Broderskabets Kirke var stiftet, advarer han kraftig mot Jansons unitarisme og oppfordrer igjen til at man må danne en alternativ unitarkirke. Kanskje han også kjente til den krasse kritikk som rammet Janson fra deler av det amerikanske unitarmiljøet. Der var man meget skuffet over Janson, og anklaget ham for å la sin person bli for fokusert og dominerende – og ikke minst opprørt over Jansons spiritisme.

I 1898 føler Janson seg presset til å fratre sin prestestilling. Deretter fortsetter urolighetene innad i menigheten helt til en stor gruppe melder seg samlet ut i januar og februar 1900. Menigheten står nå ribbet tilbake, men som en sterkt preget religiøs humanistisk kirke, og med en nyskapning lagt til sitt opprinnelige navn "Unitarisk Samfund". Både lovene for denne og Broderskabets Kirke er bevart. Det er som å lese om to forskjellige unitarkirker, og det er jo det det også er snakk om. Der valgspråket til Jansons opprinnelige kirke var:

Vor Menigheds Valgsprog er: «I Higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker.»

ble det nye Unitarisk Samfunds program punktvis målrettet slik:

Unitarisk samfunds maal er at virke for:

a. Oplysning, karakterbygning og broderskap blandt menneskene.

b. En konfessionsløs religionsundervisning paa folkeskolen.

c. Alle kirkesamfunds likestillethet for loven, saa at ingen sekt særskilt støttes av stat eller kommune.

Den konservative unitarismen i Norge tapte. Men tapet var ikke umiddelbart med Jansons avgang og masseutmeldelsen 1900, for han fortsatte privat å innkalle til unitarmøter.

Konsolidering

I mellomtiden forsøker Unitarisk Samfund å stable seg på beina igjen og sender beskjed til Haugerud i USA. Han kommer tilbake i 1904 og overtar som prest, engasjerer seg samtidig politisk på Arbeiderpartiets side og blir bystyrerepresentant for partiet i Oslo i 1911.

Med Haugeruds tilbakekomst oppstår den unike situasjonen at Janson og Haugerud begynner å konkurrere om å holde unitarmøter. I Oslo innkaller de til møter på søndager til samme tidspunkt, men i forskjellige lokaler. Slik blir det en periode mulig å følge konkurransen mellom den konservative og den radikale unitarbevegelse gjennom møteannonseringen i Norske Intelligenssedler. Dette pågår helt til april 1905, da Jansons ser seg slått. I alle fall her i Norge, men han fortsetter med litt møtevirksomhet i den menigheten han opprettet i Danmark.

Haugerud går straks i gang med å revitalisere kirken, men det er for sent selv om en og annen optimistisk medlemsøkning finner sted. Alle tiltak synes å slå feil. Det unitariske kor og den unitariske ungdomsforening, med Tambs Lyches sønn som sekretær, legger fram et aktivitetsprogram som kan ta pusten av enhver, forsøket på å danne unitarmenighet i Skien … alt – absolutt alt – slår feil. Ja, selv menighetens eget medlemsblad, Unitaren, opphører etter bare én årgang! Haugerud gir ikke opp. Han drar i 1909 til England og ber om penger til kirkebygg, unitarer i Ungarn samler inn penger (et håndskrevet brev fra den ungarske unitarbiskop Joseph Ferencz er bevart: 1000 kroner gir ungarerne). Det blir aldri noe kirkebygg. Det blir taust omkring unitarene, menighetens møter annonseres ikke mer. Det er omtrent nullopptak av medlemmer fra 1919 til 1937. Unitarisk Samfund synes å dø ut av seg selv. Kirkebøkene leveres inn, og 1950 forteller folketellingen at det bare er 17 unitarer i landet. Men de norske unitarenes historie slutter ikke her.

Revitalisering

Etter en sovende periode på litt under seksti år ble Jansons opprinnelige kirkesamfunn gjenopprettet i tiden mellom 1995 til 2005, og registrert under navnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). På bakgrunn av de kontakter som Haugerud gjorde med Den ungarske unitarkirke i 1909, har Unitarforbundet blitt tilknyttet den ungarske del av den transilvanske unitarkirke med hovedkvarter i Budapest. Norske unitarprester mottar nå sin ordinasjon gjennom den ungarske unitarkirke.

Samtidig har amerikanske unitarer som har bosatt seg i Norge, videreført sin amerikanske unitar-universalistiske tradisjon og opprettet i 2007 Unitar-universalist-fellesskapet i Norge (NUUF). Disse unitarene viderefører altså mye av det som både Tambs Lyche og Haugerud selv representerte, og i dag er både norske og amerikanske representert i gruppen som møter jevnlig i Oslo-området.

Den unitariske situasjon i Norge kan i dag derfor beskrives revitaliserende og voksende, men der hvor den kristne og den radikale unitarisme kom i konflikt for drøye hundre år siden, har det nå vokst fram en forståelse av at begge retninger har sin funksjon og sin viktighet. Dette kommer tydelig fram i det faktum at i mai i år møttes representanter for Unitarforbundet og NUUF i Oslo for å etablere en unitarisk paraplyorganisasjon (Unitarian Umbrella Organization (UUO)) slik at samtlige nåværende og kommende unitargrupper i fellesskap kan søke medlemsskap i den internasjonale unitarbevegelse representert ved International Council of Unitarians and Universalists.

Litteratur

Artikkelen over er en delvis omskriving (særlig slutten) av min kronikk i Vårt Land for noen år tilbake. Denne bygger igjen på følgende masteravhandling:

Knut K.S.M. Heidelberg: Frisinnet kristendom. Unitarismen i Norge 1892-1937. Det teologiske Menighetsfakultet 2006v.

Web

Unitarforbundet: http://unitarkirken.no

NUUF: http://unitar.no

UUO: http://uuo.no