Om å være den du er

Den berømte filmskuespilleren Gregory Peck sto en gang i kø i en restaurant sammen med en venn. Det var fullt opp av folk, og nå ventet de på et ledig bord. De som spiste, hadde god tid, det ble lenge å vente, og Gregory Peck og vennen hans sto ikke engang først i køen. Vennen begynte å bli utålmodig og sa: «Hvorfor sier du ikke fra til hovmesteren hvem du er?» Underforstått: Så kunne du komme lenger frem i køen. Da svarte Gregory Peck med stor visdom: «Nei, hvis du må fortelle dem hvem du er, så er du ikke lenger den du er.»

Fikk du med deg den? Når en misbruker sin status og berømmelse for å oppnå fordeler fremfor andre, så fortjener en ikke lenger status og berømmelse. Da har en devaluert seg selv.

Det handler om alminnelig folkeskikk, men også om integritet og selvstendighet. Andres bilde av meg skal ikke diktere hvordan jeg opptrer som menneske. Et stort menneske er en som kan ha makt uten å misbruke den.

Da jeg først leste den lille anekdoten om Gregory Peck, ble jeg mer interessert i ham. Om alle kan det sies både positive og negative ting. Men vi har mye å lære av alle mennesker, både av berømtheter og de mindre kjente. Jeg ble fascinert av noe Gregory Peck sa en gang: «Du bør ha en drøm, du bør ha en visjon, og du må sette deg et mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn du kan oppnå. Dessuten synes jeg du bør utvikle en slags indre motstand mot avvisning og mot de skuffelsene som helt sikkert kommer i din vei.» Jeg synes Gregory Peck med dette virkeliggjør et gammelt kinesisk ordtak: «Store mennesker har vilje. Små mennesker har bare ønsker.» Med andre ord: Store mennesker setter seg store mål og søker å gjennomføre dem. De stålsetter seg med den tanken at de vil møte motgang og omganger med kalddusj. Og da er det sant som det er sagt: «Noen mennesker oppnår storhet, andre er født store, andre får storhet tilregnet. Resten av oss bare føler at vi er store.» Eller er storhet egentlig en viktig verdi?

Sann storhet hører faktisk sammen med ydmykhet. Jeg hørte om en gutt som ikke ofte hadde vært på landsbygda. Han besøkte en fetter som bodde på en gård. For første gang fikk han se nøye på en åker med moden hvete. Han ble betatt av alle stråene og den store mengden gyllent korn som var klart for innhøsting. Han la merke til at noen av stråene sto høyt oppreist i åkeren, mens noen av dem var bøyd ned, ja, de rørte nesten ved bakken. Bygutten sa til fetteren sin: «Jeg vil gjette at de som står ranke og fine, er de beste, ikke sant?» Fetteren smilte, og med en kyndig mine strakte han ut hånden og plukket toppen av en rank og fin stengel, og så brøt han av kornet fra en som var bøyd mot bakken. Han gned begge mellom hendene, og da fikk bygutten se at den høye og ranke var nesten tom for korn, mens den som var bøyd til jorden, ga løfte om en rik innhøsting. Det er viktigere å bære frukt enn å rage høyt opp.

Herrens bror Jakob i Bibelen sier: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom.» (Jak 3,13).