Asbjørn Kvalbein

65

Om å være den du er

Publisert: 19. jun 2010

Den berømte filmskuespilleren Gregory Peck sto en gang i kø i en restaurant sammen med en venn. Det var fullt opp av folk, og nå ventet de på et ledig bord. De som spiste, hadde god tid, det ble lenge å vente, og Gregory Peck og vennen hans sto ikke engang først i køen. Vennen begynte å bli utålmodig og sa: «Hvorfor sier du ikke fra til hovmesteren hvem du er?» Underforstått: Så kunne du komme lenger frem i køen. Da svarte Gregory Peck med stor visdom: «Nei, hvis du må fortelle dem hvem du er, så er du ikke lenger den du er.»
 
Fikk du med deg den? Når en misbruker sin status og berømmelse for å oppnå fordeler fremfor andre, så fortjener en ikke lenger status og berømmelse. Da har en devaluert seg selv.
 
Det handler om alminnelig folkeskikk, men også om integritet og selvstendighet. Andres bilde av meg skal ikke diktere hvordan jeg opptrer som menneske. Et stort menneske er en som kan ha makt uten å misbruke den.
 
Da jeg først leste den lille anekdoten om Gregory Peck, ble jeg mer interessert i ham. Om alle kan det sies både positive og negative ting. Men vi har mye å lære av alle mennesker, både av berømtheter og de mindre kjente. Jeg ble fascinert av noe Gregory Peck sa en gang: «Du bør ha en drøm, du bør ha en visjon, og du må sette deg et mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn du kan oppnå. Dessuten synes jeg du bør utvikle en slags indre motstand mot avvisning og mot de skuffelsene som helt sikkert kommer i din vei.» Jeg synes Gregory Peck med dette virkeliggjør et gammelt kinesisk ordtak: «Store mennesker har vilje. Små mennesker har bare ønsker.» Med andre ord: Store mennesker setter seg store mål og søker å gjennomføre dem. De stålsetter seg med den tanken at de vil møte motgang og omganger med kalddusj. Og da er det sant som det er sagt: «Noen mennesker oppnår storhet, andre er født store, andre får storhet tilregnet. Resten av oss bare føler at vi er store.» Eller er storhet egentlig en viktig verdi?
 
Sann storhet hører faktisk sammen med ydmykhet. Jeg hørte om en gutt som ikke ofte hadde vært på landsbygda. Han besøkte en fetter som bodde på en gård. For første gang fikk han se nøye på en åker med moden hvete. Han ble betatt av alle stråene og den store mengden gyllent korn som var klart for innhøsting. Han la merke til at noen av stråene sto høyt oppreist i åkeren, mens noen av dem var bøyd ned, ja, de rørte nesten ved bakken. Bygutten sa til fetteren sin: «Jeg vil gjette at de som står ranke og fine, er de beste, ikke sant?» Fetteren smilte, og med en kyndig mine strakte han ut hånden og plukket toppen av en rank og fin stengel, og så brøt han av kornet fra en som var bøyd mot bakken. Han gned begge mellom hendene, og da fikk bygutten se at den høye og ranke var nesten tom for korn, mens den som var bøyd til jorden, ga løfte om en rik innhøsting. Det er viktigere å bære frukt enn å rage høyt opp.
 
Herrens bror Jakob i Bibelen sier: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom.» (Jak 3,13).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Lev med deg selv

Publisert rundt 10 år siden

Er nok viktig, i det minste synes jeg det. Takk for et tankevekkende innlegg Asbjørn K. det minnet meg om en liten historie jeg fant på nett.

HVA ER FATTIGDOM?

“En dag tok faren til en rik og velstående familie sønnen med seg på en tur ut på landet med den hensikt å vise ham hvordan fattigfolk levde.
De bodde noen dager på en gård hos en familie som måtte ansees for å være svært fattige.
På turen hjem spurte faren sønnen, "Hvordan likte du turen?”
“Det var kjempeflott far”
“Så du nå hvordan fattigfolk lever” spurte faren
“Å ja” svarte sønnen.
“Så si meg, hva lærte du av denne turen?” spurte faren
Sønnen svarte da:

“Jeg så at vi har en hund og de hadde fire”
“Vi har et badebasseng som rekker bort til midten av hagen vår mens de har en endeløs elv.”
Vi har importerte små lanterner i hagen vår, mens de har en hel stjernehimmel om natten.
Gårdsrommet foran huset vårt når frem til inngangsporten mens deres strakte seg helt til horisonten
Vi har et lite stykke land å bo på, de hadde marker som strakte seg bortenfor synsranden.
Vi har tjenere til å servere oss, mens de serverte andre.
Vi må kjøpe maten vår, de høster sin egen.
Vi har høye murer rundt eiendommen vår for å beskytte oss, mens de har venner som beskytter dem.

Guttens far var helt målløs. 
Så la sønnen til: “Takk far, fordi du viste meg hvor fattige vi er”."

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Om å være den du er

Publisert rundt 10 år siden
19.06.10 kl. 10:50 skrev Asbjørn Kvalbein:

Gregory Peck sa en gang: «Du bør ha en drøm, du bør ha en visjon, og du må sette deg et mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn du kan oppnå. Dessuten synes jeg du bør utvikle en slags indre motstand mot avvisning og mot de skuffelsene som helt sikkert kommer i din vei.»

 ::::

Hei Asbjørn ! Virkelig et sterkt og godt innlegg dette med stort braknapp potensiale.  Likevel har jeg en aldri så liten ambivalens når det gjelder ovenstående. Kanskje hadde den godeste Peck resurser nok til å fullføre sine mål, hva vet jeg.

Jeg kjenner et menneske:  Han fikk en visjon, han satte seg et mål. Målet var ikke personlig vinning, selv om det egosentriske er vanskelig å separere fra seg i slike saker.  Han arbeidet på sin idealistiske plan med stor iver og glede. Han "visste" at det var etter den høyestes vilje, derfor var han trygg.  Likegyldighet fra dem som kanskje kunne ha vert med å oppmuntre ham var ingen hindring i det hele tatt. Han hadde stor glede av arbeidet og planleggingen i en tiårsperiode. "Veien blir til mens du går" heter det.  Målet vinket i det fjerne. Det skulle bli til hjelp for andre mennesker med stor livs-slitasje, - for dem som sliter med livet og kjemper med Gud. 

Krakket kom, i bokstavelig forstand.  De økonomiske (moderate) ressursene som var bestilt kom ikke, og realitetenes verden var fellende.  Stod ikke Gud bak dette allikevel ?

Han ble bøyd mot jorden, ikke av frukt, men av skuffelse.

Jeg er overbevisst om at dette er ikke den eneste skjebne i verden.  Mange idealister sliter seg ut og mister både troen og energien, og blir til latter og hoderysting.  Hva sier vi til disse ?

Gregory Peck var en stor mann, og han fikk det til kanskje.  Mange andre får det til også.  De får gjerne Kongens Fortjenestemedalje.  

Hva med disse andre. Kan de forvente en fortjenestemedalje fra en annen og større  Konge en gang ?    Jeg kan ikke svare på dette for jeg er inhabil.

MVH magnus L

Kommentar #3

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Håp for de mislykkede

Publisert rundt 10 år siden

Takk til Lars for den fine historien, som jeg for øvrig har gledet meg over og formidlet videre før.

Til Magnus kommer et ordspill som jeg nettopp laget til Facebook:

Ingen trass for tåpelig, ingen svakhet for stusselig, ingen blindhet for blokkerende - når mennesker snur seg og lar nåden overvinne alt.

Kommentar #4

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Håp for de mislykkede

Publisert rundt 10 år siden
19.06.10 kl. 14:47 skrev Asbjørn Kvalbein:

Takk til Lars for den fine historien, som jeg for øvrig har gledet meg over og formidlet videre før.

Til Magnus kommer et ordspill som jeg nettopp laget til Facebook:

Ingen trass for tåpelig, ingen svakhet for stusselig, ingen blindhet for blokkerende - når mennesker snur seg og lar nåden overvinne alt.

 ::::::::::::

Kjære Asbjørn : Beklager at jeg kanskje kom til å radbrekke en liten del av det fine innlegget ditt. Jeg blir ofte så overveldet av kjendtfolks store ord.  Ikke minst predikanter som står frem og lover lykke, velsignelser, og store seire både på den ene og den andre måten, bare en satser stort nok og tror sterkt nok. "Halleluja".  Det har nok ikke så mye med G.P. å gjøre, men det er litt inne i samme gaten. Det er lett å bli fanget i entusiasme, men den dagen da alt går av sporet er det ingen som trøster, i hvert fall fra den kanten. Det er ikke tradisjon for det.

Tilfellet jeg beskrev var fiktivt - hentet fra virkeligheten.  Nei - det var ingen tåpelig trass, det var ingen blokkerende blindhet, forhåpentlig ingen bitterhet, bare en grenseløs sårhet og tomhet.  En kan jo ikke vende seg til en nåde og en Gud som er blitt borte.  Og det er få i den kristne sammenheng som en vende seg til også. Og definitivt ikke blandt dem som var mest høyrøstet i løftenes verden.

Doperen Johannes hadde i det minste budbærere han kunne sende, til og med fra et fysisk fengsel. dermed ble komunikasjonen gjenopprettet     I krig er det alltid en tropp som samler de sårede og bærer dem til kyndig legebehandling.  Den rådende, for ikke å si støyende kristenhet har ikke sans for slikt.  Der er det bare styrke som teller, i ord - og bønnetilbud i alle slags former. 

Kanskje er det den stusselige svakhet du nevner som er noe av nøkkelen her.  Min helt er også en fiktiv person, helt sikkert også ut fra virkeligheten - Terje Vigen.  Han hadde svakhet nok til å utbryte midt i fortvilelsen : " Kanskje var det best at det gikk som det gikk - så får du ha takk da Gud"             Et takknemlig sinn som ikke tar det for gitt at ens virkelighet alltid er synkronisert med Guds, og hans uransakelige veier. 

Jeg tror det kanskje var det som gav ham styrke til ikke å slå i hel sin plageånd senere da han fikk muligheten, men i stedet redde ham fra drukningsdøden.

Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. sa Paulus. 

" I begynnelsen av dette århundre (1900)  forlot Charles Borden en av Amerikas rikeste familie-formuer for å reise til China som misjonær.  Han kom ikke lenger enn til Egypt. Der døde han i tyfus bare noen og tyve år gammel.  Før han døde sa han:  Ingen reserver, ingen retrett, ingen beklagelser"   (Billy Graham - "Drønn av hovslag" side 97)

Gud ser lenger frem enn vi gjør.  Frelsen er gratis, men ikke billig. Nåden er grenseløs, men ikke uten grenser.

magnus L

Kommentar #5

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Håp..

Publisert rundt 10 år siden

Jeg har i min hverdag på jobb gjennom en mannsalder hatt kontakt med mennesker som strever og som har ulike måter å se sine problemer på.

Ingenting smerter meg mer enn å møte mennesker som sitter fast i egne følelser som stenger de fra å ta imot den hjelp som retighetsmessig finnes, men som koster mer i form av stolthet og ydmykhet enn en orker å ta inn over seg.

I møte med disse prøver jeg å "bli med ned"...gjøre meg jevnbyrdig og åpne opp for å dele de følelser og den smerte livet avstedkommer.  Daglig søker jeg å ikle meg noe av Han i møte med mennesker.

Jo eldre jeg blir dessto mer emosjonell opplever jeg meg selv i møte med de som ikke ser lyset eller har håp om endringer.  Min erfaring er at det går fint ann å være såkalt profesjonell med en medmenneskelig touch.

Det er mange... også kristne som strever...og det å miste...eller finne tilbake til Han kan ha alt å si for hvordan livet i "motbakken" utvikler seg.  Det å aldri miste blikket på Han og troen på at uansett omstendighetene, så er Han med meg midt oppi det hele det som trinn for trinn kan skape endringsgrunnlaget...

Legger inn en link til sangen "Tears" sunget av Viktoria Andersson - datter av Ulf Christiansson...

http://www.youtube.com/watch?v=kQSS5bMylHI

som sier noe om det å aldri miste Ham...og håpet...

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere