Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Fotball på liv og død

Publisert: 17. jun 2010

<!-- /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Cambria Math"; panose-1:2 4 5 3 5 4 6 3 2 4; mso-font-charset:1; mso-generic-font-family:roman; mso-font-format:other; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:0 0 0 0 0 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-unhide:no; mso-style-qformat:yes; mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman","serif"; mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} .MsoChpDefault {mso-style-type:export-only; mso-default-props:yes; font-size:10.0pt; mso-ansi-font-size:10.0pt; mso-bidi-font-size:10.0pt;} @page WordSection1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; mso-header-margin:35.4pt; mso-footer-margin:35.4pt; mso-paper-source:0;} div.WordSection1 {page:WordSection1;} -->

Bill Shankley, mannen som gjorde Liverpool til en toppklubb, uttalte i en alder av 83 år: ”Det er blitt sagt at fotball er like viktig som liv og død. Det er helt feil. Det er mye, mye viktigere.”

Av alle uvesentlige ting...

Det spørs likevel om ikke den tidligere paven Johannes Paul II – som selv var en merittert fotballspiller i sin ungdom – uttalte de mest treffende ord om fotball: ”Av alle uvesentlige ting er fotball det mest vesentlige.”

I en biografi om den kommunistiske frigjøringslegenden Che Guevara fortelles det at han avslørte sambandsnettet til geriljaen sin for amerikansk etterretning da han måtte ringe hjem fra geriljaleiren for å høre hvordan hjemmelaget hans hadde klart seg i en kamp mot erkerivalen. Men det var verd prisen, for da det viste seg at hjemmelaget hadde vunnet, fikk ”vi alle nye krefter og fornyet tro på seier over imperialistene”.

Jo, fotball kan være vesentlig nok! Sannsynligvis er det bare religion som er vesentligere. Både i fotball og religion er det de samme følelsesmessige strenger som spilles på, og som ytrer seg i det samme grenseløse engasjement, den samme lidenskap og lojalitetsfølelse. ”Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga, du kødder ikke ustraffa med oss”, heter det i en av bydelsklubbens kampsanger. For i neste strofe heter det: ”For gjørru det, kom uttafor å sloss.”

På Vålerengen – eller Vål’enga, for Guds skyld – har man da også for lengst forstått det: ”Vål’enga, du er min rellion.” Det forekommer sågar at babyer døpes i fotballdrakt i Vålerenga kjerke. Sangen med nettopp denne tittelen er for øvrig blitt klubbens oppsang og synges her i mitt nabolag hver gang Vål’enga spiller på Ullevål. Det handler om en dramatisk og etter hvert mytologisk hendelse i bydelens historie, nærmere bestemt i 1979, da flammene danset over Vålerenga og ”kjerka oppi parken” tok fyr. ”Da Vål’enga kjerke fikk himmeln sjøl til tak” er blitt motto både for menighet og fotball på Oslo østkant.

Fotball – politikk eller estetikk

Tilfellet vil at jeg bor i Lynland, og heier på denne engang stolte vestkantklubben, men jobber på Vålerenga. Da sokneprest Gelius begravde Lynspøkelset da klubben rykket ned i fjor, truet jeg med å spille Lynsangen fra klokkespillet i Vålerenga kirke utover hele bydelen. Nå er jeg ikke like PR-kåt som Vålerengapresten, så jeg lot være, selv om stuntet sikkert ville gitt medieoppslag. Men mest lot jeg være av frykt for liv og helse. I fotball og religion er det alltid noen som ikke forstår forskjell på spøk og alvor.

I Oslo har fotballkartet vært inndelt etter gamle sosiale skillelinjer og som spiller opp om et mytologisk motsetningsforhold mellom Oslo øst og Oslo vest. Til tross for sosialdemokratisk utjevningspolitikk i et par mannsaldre er motsetningsforholdet mnerkelig nok høyst relevant, og særlig når det spilles ut på fotballarenaen. Vålerenga skryter av å representere den gamle arbeiderklassen og ser foraktelig på FC Lyn med sin historiske forankring i Ullevål Haveby som en gjeng blonde pappagutter med seilersko og krøll i håret.

Selv om det sosiale og kulturelle skillet fortsatt er høyst reelt, er dette likevel mer myte enn historisk realitet. Vålerengen idrettsforening,  eller VIF, ble stiftet av borgerlige småkjøpmenn på Oslos østkant i 1913 i et forsøk på å gi ungdommen andre fritidstilbud enn slikt som satte sosialistiske griller i hodet på dem. Og tilsvarende ble Lyn stiftet i 1896 som et rent filantropisk prosjekt blant rotløs arbeiderklasseungdom på Majorstuen. Gatene øst for Bogstadveien er nemlig gammelt arbeiderklassestrøk. Jeg er også rimelig sikker på at flertallet av dem som med størst nostalgi dyrker Vålerngas arbeiderklasseimage, stemmer FrP. Vålerengas arbeiderklasseimage er i beste fall hult. I Oslo finnes nemlig bare ett fotballag med historisk hevd på å kunne kalle seg et ekte arbeiderklasselag, den gamle storklubben Skeid.

           

Fotball har ikke alltid stått så sterkt som i dag. For et par tiår siden ville publikumstallene klubbene i dag opplever, forekommet som eventyrlige. At fotballen dominerer i alle kanaler, er bare en refleks av dens økende popularitet.

Fotball er en lagsport som i likhet ishockey alltid har hatt sterkere gjennomslag innen arbeider- og middelklasse enn i de øvre sosiale sjikt, der soloidretter som tennis og ski (samt av en eller annen grunn bandy) har vært mer foretrukne. På Vål’enga ser man nokså foraktelig på skisport og folk i nickers. Det er bare vestkantfiff som driver med slikt – tradisjonelt sett. Lagsport, derimot, uttrykker typiske sosialdemokratiske verdier som samhold og lagånd, mens soloidretter uttrykker de mer velstående klassers selvforståelse. Her er det enkeltprestasjoner som teller, man gjør ting på sin egen måte, man trenger ikke laget for å oppleve styrke.    

Fotball er postmodernisme

I sitt opus magnum om idrettens historie tar Rune Slagstad også for seg fotallens kultur- og mentalitetshistorie. Blant de myter Slagstad slår hull på, er forestillingen om at idretten speiler et politisk innhold. Forsøkene som av og til gjøres, blant annet av forfatteren Kjartan Fløgstad, på å se fotballkamper som symbolske politiske og sosiale oppgjør, er tøv, ifølge Slagstad. Idrett, og fotball ikke noe mindre enn andre idrettsgrener, handler først og fremst om estetikk, og fotballen suksess i vår tidsalder, er et uttrykk for den postmoderne dyrking av det estetiske og berusende. Å nyte en god fotballkamp, oppleve stemningen på tribunene, høre jubelen og se bannerne vaie, er en opplevelse som bare kan sammenlignes med det å oppleve et berusende vakkert stykke musikk eller et kunstverk. Eller for den saks skyld religion.

Men, tilføyer Slagstad: Der kunstverket (eller religionen) refererer til noe ytre som det gir en symbolsk fortolkning av, er det karakteristiske for fotballen at den ikke gjør det. Fotballen er ikke noe annet enn seg selv, representerer bare seg selv og kan ikke tolkes som uttrykk for noe annet enn det den utgir seg for å være. Det er dette som ifølge Slagstad gjør fotballen til et erketypisk uttrykk for postmodernistisk kultur. Fotball har bare to verdier, og som svarer fullt ut til det postmoderne menneskes virkelighetsforståelse: å vinne og å tape.

Det handler også om å tape

Min yngste sønn var i noen år toppscorende spiss på Lyns yngres avdelinger. De var skikkelig gode, og bortskjemte med å vinne det meste. Så hadde de ikke hvem som helst som trener: Selveste Erik ”Myggen” Mykland trente denne guttegjengen i storhetstiden. Men etter mange måneders ubrutt tapsrekke kom Simon (min sønn) en dag storgråtende hjem og var aldeles utrøstelig. De hadde tapt. Simon skyldte på dommeren og på skoene. Så måtte vi ta en alvorsprat far og sønn i mellom. Fotball handler like mye om å tape som å vinne.

Alle vil vinne, alle vil være vinnere. Men ordet vinner bærer i seg en enkel, men brutal logikk. For å vinne må noen tape. Uten en taper mister begrepet å vinne all mening. Å karakterisere noen som vinner, betyr at det sitter noen som har tapt, tilbake.  

Vi kan ikke alle være vinnere. Og vi kan ikke alle være tapere. Men vi er alle vinnere i noe, og vi er alle tapere i noe. Den som tror han alltid vinner, er dømt til nederlag i siste runde.

Tilfeldighetenes spill

Fotball er som livet. Det er et spill som følger en bestemt struktur, et bestemt regelverk og som har sin fastlagte form. Men i spillet selv, i de avgjørende øyeblikkene, er det ofte rene tilfeldigheter som avgjør. Det er ikke alltid beste laget som vinner. Det beste laget kan møte så kompakt motstand at ballen rett og slett ikke vil i mål. Og motsatt handler det bare om et ørlite sekunds flaks, der en mann står på rett plass til rett tid, og det dårligste laget klarer å lirke det matchvinnende målet i nettet. Jeg har opplevd mange slike merkelige kamper. Og slik er også livet. Man trenger ikke være god for å vinne. Derimot hjelper det å være hardfør og ha evne til å stå imot press. Vinneren er den som ikke mister troen, men står løpet ut.

Fotball ligner livet på både godt og ondt. I det ofte forvirrende, men like fullt regelstyrte dramaet som utspiller seg på banen, gjenkjenner vi noe av vår egen kamp, vår egne forspilte muligheter, vår egne tap, men også våre små, stolte øyeblikk da vi fikk det til og alt satt som det skulle. Fotball er ikke viktigere enn liv og død, men i all sin banalitet (for fotball er i bunn og grunn et sjarmerende banalt spill), tror jeg hovedforklaringen på hvorfor så mange elsker fotball fremfor alle andre idretter, ligger nettopp her.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden

Takk der fant jeg forklaring på min gudløshet, den er like rotfestet som min fotballøshet. Kan det være at de som har gudsgenet også har blitt utstyrt med fotballgenet eller muligens er de det samme genet?

Hilsen en som aldri har forstått gud eller fotball og heller ikke sett noen av dem.

Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
17.06.10 kl. 16:13 skrev Lars Randby:

Takk der fant jeg forklaring på min gudløshet, den er like rotfestet som min fotballøshet. Kan det være at de som har gudsgenet også har blitt utstyrt med fotballgenet eller muligens er de det samme genet?

Hilsen en som aldri har forstått gud eller fotball og heller ikke sett noen av dem.

Vi får lage en undersøkelse av det.

Gudløs og kan ikke fordra fotball her!

Kommentar #3

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

Gudstro uten fotballinteresse

Publisert rundt 9 år siden

Først, takk til deg Olav Rune for en ypperlig og faktisk også interessant redegjørelse om Oslofotballen, samt noe filosofi om fotballen generelt. Jeg skriver "faktisk også interessaant" fordi jeg eier ikke (lenger) interesse for fotball. Men altså, det var like fullt interessant å lese det du skrev (og da må det jo ha vært særdeles velskrevet:)).

Til Lars Randby og Morten Christinesen. Jeg er trolig beviset på at gudegenet og fotballgenet ikke er det samme, ettersom jeg tror på Gud, men ikke på fotballen. Det vil si; jeg er frafallen når det gjelder fotball.

Jeg så den alle første tippekampen på NRK (det var vel i 1968 eller 1969?) omtrent på den tiden Niel Armstrong tok sine første steg på månen. Og siden har jeg sett hundrevis. Dersom jeg ikke fikk med meg tippekampen på lørdag, var hele helga ødelagt.

Og enda tidligere fulgte jeg spent med på seminfinalen (den tredje etter to tidligere uavgjorte kamper) mellom mitt kjære Gjøvik-Lyn og Sarpsborg i 1962. Den tredje semi'n gikk på nøytral bane - på Ullevål. Den forutgående kampen, som altså endte uavgjort, gikk på Gjøvik. Sarpingen Arnardo var tilfeldigvis samtidig i byen og satte opp sine sirkustribuner i begge svingene. Da var det 17.000 på Gjøvik stadion - en evigvarende rekord. Det kom folk fra fjern og nær. Fra Hadeland var det satt opp ekstratog. Siden dette var på høsten, og det hadde vært mye løvfall som la seg på skinnene, ble disse glatte og umedgjørilige. Toget var stappende fullt av folk og damplokomotivet pustet og dro det det kunne. Oppe i Lygnabakkene spant det på den glatte skinnegangen og stoppet helt. Mannskapet måtte ut å strø sand på skinnene før de kunne lirke seg opp på toppen og trille mot selve Gosen der den store fotballkampen ventet.

Så var det den tredje finalen. Uten Davy Watne og alle de konfirmantdressede mer eller mindre selvoppnevnte (og selvhøytidelige) fotballekspertene på TV og heller ikke direkte overføring på radio, ble dette løst på en elegant måte. Vi var jo i romfartsalderen må vite, og vi hadde Raufoss Ammunisjonsfabrikker i nærheten, så det ble ordet på en elegant måte. Det skulle sendes opp en rød rakett når Lyn scoret og blå når det ble mål til Sarpsborg. Dette passet med draktfargene. Jeg rigget meg til sammen med noen andre gutter på en høyde over byen. Der satt vi og stirret ut i lufta i to ganger 45 minutter. Når kampen formentlig var over var vi enige om at vi hadde sett to røde og én blå rakkett. Gjøvik-Lyn vant senere finalen mot Vard Haugesund og ble Norgesmestre det året.

I de snere årene har fortballinteressen dalt i takt med jeg vet ikke hva. Nå er den borte vekk. Og det er befrinde. Før var jeg slett ikke enig med Gamlepaven. Fotball hørte slett ikke til blant det uvesentlige. Lang der i fra. Etter hvert ble jeg imidlertid enig med ham om at fotball om ikke annet var det vesentligste blant alt det uvesentlige. Nå er jeg helt uenig med ham igjen. Fotball er faktisk helt uvesentlig - uansett hvordan en snur og vender på det. :)    

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

.

Publisert rundt 9 år siden

Du har nok rett Arne

http://www.dagbladet.no/2010/06/17/sport/vm_i_sor-afrika/fotball/12182699/

Og Olav .. dessverre

Kommentar #5

Anders Tronstad

36 innlegg  389 kommentarer

RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
17.06.10 kl. 16:13 skrev Lars Randby:

Takk der fant jeg forklaring på min gudløshet, den er like rotfestet som min fotballøshet. Kan det være at de som har gudsgenet også har blitt utstyrt med fotballgenet eller muligens er de det samme genet?

Hilsen en som aldri har forstått gud eller fotball og heller ikke sett noen av dem.

Interessant teori, men den passer ikke i mitt tilfelle. Jeg er utstyrt med et "Gudsgen", men mangler "fotballgenet."  :-)

Kommentar #6

Anders Tronstad

36 innlegg  389 kommentarer

-----

Publisert rundt 9 år siden

Jeg hadde stor glede av innlegget selv om jeg ikke eier interesse for fotball.

Kommentar #7

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
17.06.10 kl. 16:13 skrev Lars Randby:

Takk der fant jeg forklaring på min gudløshet, den er like rotfestet som min fotballøshet. Kan det være at de som har gudsgenet også har blitt utstyrt med fotballgenet eller muligens er de det samme genet?

Hilsen en som aldri har forstått gud eller fotball og heller ikke sett noen av dem.

 Mulig du har rett Lars? (ler)    Jeg elsker fotball, bare jeg slipper å høre eller se på det.

Jeg fasineres teoretisk, av hvordan det er mulig for elleve mann på banen å kjenne hverandre så godt og samarbeide så intenst, at de klarer å utgjøre en samarbeidende "Enhet" på et så høyt plan!

Å høre Nils Arne Eggens punkt for hvordan å gjøre et lag godt, handler omtrent om de samme verdiene som jeg har funnet innen religion tror jeg?

(Mulig min avsky for fotball skriver seg fra tidlig barndom, da jeg bodde nær Ullevål stadion. Da var jeg redd for å gå ut på grunn av alle de fulle folka...)

mvh  mette

Kommentar #8

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Sære menn

Publisert rundt 9 år siden

Lurer litt på om ikke fotball er en smule oppskytt eller om det bare er sære menn som skriver på denne tråden. Så langt er jo nesten alle mennene som har svart på denne tråden mer eller mindte totalt uinteressert i fotball. Er det pressen som lyver når de sier at fotball er så poppulært?

Kommentar #9

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

RE: RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
18.06.10 kl. 11:57 skrev Mette Müller:

 Mulig du har rett Lars? (ler)    Jeg elsker fotball, bare jeg slipper å høre eller se på det.

Jeg fasineres teoretisk, av hvordan det er mulig for elleve mann på banen å kjenne hverandre så godt og samarbeide så intenst, at de klarer å utgjøre en samarbeidende "Enhet" på et så høyt plan!

Å høre Nils Arne Eggens punkt for hvordan å gjøre et lag godt, handler omtrent om de samme verdiene som jeg har funnet innen religion tror jeg?

(Mulig min avsky for fotball skriver seg fra tidlig barndom, da jeg bodde nær Ullevål stadion. Da var jeg redd for å gå ut på grunn av alle de fulle folka...)

mvh  mette

------------------------------

Fotball er fascinerende. Når så mange sære personer kappes om å mislike fotball, handler det mest om avstandtagen fra fotballkulturen med alle dens vulgariteter. Akkurat det tar jeg som det er - å begynne å moralisere over den, er fåfengt. Folket vil ha brød og sirkus. Fra antikkens gladiatorkamper til dagens fotballbrøl er ikke veien så lang. Mye fyllerølp på fotballarenaene er det ikke lenger. Jeg bor rett ved Ullevål stadion og har hordene strykende forbi ca en gang i uken, og de er stort sett disiplinerte. Det er gjort mye bra holdningsskapende arbeid i fotballklubbene de senere år. Det finnes også en god del fotballspillere som er flotte forbilder, og det er også ofte de som lykkes med en karriere. Så finnes selvsagt de motsatte typene, de med høye Ferrarifaktor, gullklokke og altfor mange millioner på konto i alt for ung alder.

Og her er vi ved den siden av fotballen som det virkelig er grunn til å moralisere over. Den groteske kommersialiseringen, de enorme beløpene som skifter hender, millioner som går opp i løse luften på inkompetent økonomistyring og vanvittige spillerkjøp, prisen for tv-rettigheter som snart løper opp i milliarden, og de astronomiske fortjenestene dette gir noen få.  Og ikke minst  aksepten vi som publikum gir alt dette fordi det nå engang er fotball, men som i enhver annen sivilisert sammenheng ville vært sett på som skandaløst. Vi tolererer for mye av snusket bare fordi det er fotball, vi ser en annen vei og lar de skruppeløse agentene få holde på med å importere spillere fra Afrika på slavekontrakter. Vi angriper kirken for homofobi, men velger å overse at fotballmiljøene er hundre ganger mer homofobiske. Og vice versa. Vi elsker fotballen for høyt til at vi orker å gi oss kast med alt dette ubehagelige, og følgen er at mye snusk for leve videre og formere seg på en måte som ikke ville vært mulig i andre sammenhenger i et åpent og liberalt samfunn. Her er nok å ta tak i for modige journalister.

Kommentar #10

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

RE: RE: RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
18.06.10 kl. 21:10 skrev Olav Rune Ekeland Bastrup:

Fotball er fascinerende. Når så mange sære personer kappes om å mislike fotball,

...

Som sagt, Ola Rune. Innlegget ditt er interessant og godt skrevet, og denne kommentaren er relevant og godt beskrivende. Men må man være sær for ikke å være interessert i fotball? Eller er det mulig og helt greit at flertallet rett og slett ikke har interesse for fotball?

Kommentar #11

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

RE: RE: RE: RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
18.06.10 kl. 22:18 skrev Arne D. Danielsen:18.06.10 kl. 21:10 skrev Olav Rune Ekeland Bastrup:

Fotball er fascinerende. Når så mange sære personer kappes om å mislike fotball,

...

Som sagt, Ola Rune. Innlegget ditt er interessant og godt skrevet, og denne kommentaren er relevant og godt beskrivende. Men må man være sær for ikke å være interessert i fotball? Eller er det mulig og helt greit at flertallet rett og slett ikke har interesse for fotball?

------------

Nei, man må så avgjort ikke være sær for å mislike fotball, de fleste er vel ganske likegyldige, tross alt. Selv om det ikke virker slik npr man ser tv-kanalenes prioriteringer. Hva jeg siktet til var de som ser det nærmest som et fortrinn ved seg selv å mislike det veldig mange liker.

Kommentar #12

Arne Danielsen

324 innlegg  5691 kommentarer

RE: RE: RE: RE: RE: Forklaring på gudløshet

Publisert rundt 9 år siden
18.06.10 kl. 23:14 skrev Olav Rune Ekeland Bastrup:

Nei, man må så avgjort ikke være sær for å mislike fotball, de fleste er vel ganske likegyldige, tross alt. Selv om det ikke virker slik npr man ser tv-kanalenes prioriteringer. Hva jeg siktet til var de som ser det nærmest som et fortrinn ved seg selv å mislike det veldig mange liker.

 ...

Ja, det kan hende du er inne på noe. Det kan være slik at mange av oss, som ikke har spesiell interesse for fotball, liker å understreke det, og muligens også rope det ut - i protest mot TV-kanalenes prioriteringer. :) 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere