barn

Voksne kan altså nå med statens velsignelse, uansett seksuell legning eller alder, få hjelp av bioteknologien til å lage barn. Det er vel bare praktiske og økonomiske forhold ved de forskjellige helstestell, sædklinikker og de kravene som kvinner stiller som vil være surrogatmødre som er dette markedets begrensninger. Dette er et "gode" som ingen av dem som forsvarer utviklingen i norsk familiepolitikk har en gang forsøkt å begrunne. Det er en forklaring på hvorfor mange av dem er sinte - de har ingen begrunnelser annet enn voksnes behov. Barnet er tatt ut av dialogen. Et godt samfunn kan måles på den måten det behandler sine barn på. Barn har krav på både sin far og sin mor - de er virkelige personer, de er opphav og røtter, de finnes ett eller annet sted på jorden om de ikke er døde, og de skal også følge barnet i dets oppsvekst og senere i livet, så sant mulig. Barnets tanker vil automatisk gå til den fraværende forelderen, akkurat som det alltid vil tenke på søsken og egne barn. De nærmeste er ikke bare nære i virkeligheten, men de er nære i våre daglige tanker. Barnet som er fratatt mor eller far, vil allikevel fortsette å tenke på dem, men tanken møter veggen. Hver gang andre barn snakker om sin mor eller far, vil barnet som er blitt fratatt far eller mor tenke på dem og ikke få det til. De har ingen bilder, tankens spørsmål vil alltid være ubesvart. For barn som alltid sammenligner seg selv med andre barn, og ser på hvordan de selv har det, eller hva de får lov og ikke lov til, er foreldre det viktigste umistelige gode. Ikke å ha alt det andre barn har, er langt mindre betydningsfullt enn ikke å ha far eller mor. Barn er ikke materialister, men de er åndsvesener. Men det er ironisk nok slik at vi hatt en barnelov som sa at barn ikke både kan eie en sykkel og en Ipod - ville det blitt et ramaskrik.