Verdidebatt

"Mind the gap"

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til

"Mind the gap", sier de hver gang T-banen i London stopper ved en stasjon og dørene åpnes. Det passer bra inn i Helse-Norge også. Mind the gap. En vond og viktig debatt er i gang. Om helse-Norges prioriteringer. Om det økende gapet mellom hva vi kan og hva vi har råd til. Vi vil ikke ha prislapp på menneskeliv. Likevel skjer det prioriteringer hele tiden, som gjør forskjell på folk. Da er det bedre at i hvert fall de grunnleggende premissene for de valgene tas åpent; enn at de bare skjer fortløpende, ut fra hvor presset er størst og ropene høyest.

Jeg husker Berthold Grünfeldt også dro i gang den debatten for flere år siden; den kommer jo med jevne mellomrom. Men den er så smertefull at ofte stopper den opp med en gang, ved at alle går ned i sine respektive skyttergraver. Den ene siden beskyldes for å være samvittighetsløst kyniske og bare sitte med kalkulatoren. Den andre anklages for å lukke øynene for realitetene, og dermed overlate ressursfordelingen til lukkete fora eller tilfeldige avgjørelser.

Mennesker som selv er personlig berørt av denne problematikken, forholder seg forskjellig til den; - noen kjemper for sitt barn eller sin elskede med alle midler og verken kan eller vil forholde seg til helheten, forståelig nok! – andre gir uttrykk for at de ønsker at vi som fellesskap skal våge å ta disse valgene, selv om det innebærer at de selv ikke får den beste (og dyreste) behandlingen utenlands for sine egen sykdom.

Som student var jeg i praksis som sykehusprest på et av våre store sykehus, blant annet på en avdeling for mennesker med ulike kroniske sykdommer. En av sykepleierne der hadde tidligere jobbet på avdeling for hjerte-lunge-transplantasjoner. Hun var frustrert over erfaringen av at noen sykdommer og helseproblemer har en status som gjør at pengesekken synes vidåpen, mens andre ikke får det aller mest nødvendige. Her, som i mange andre situasjoner, er det avgjørende hvem som har makt, hvem som roper høyest, hva som har størst tabloid og emosjonelt potensiale. For å si det litt sleivete: De diagnosene som ”mennene med makt” oftest rammes av, ser ut til å ha enklere tilgang på ressurser enn kroniske sykdommer og typiske kvinnesykdommer. For ikke å snakke om at det ser ut til å være dypt menneskelig å heller reparere enn å forebygge, selv om det siste ofte er både enklere og billigere.

Når sykepleieren forteller meg at langt over halvparten av de som fikk nytt hjerte på hennes forrige avdeling, etter fem år var tilbake i den livsstilen som gjorde at de måtte få nytt hjerte i første omgang, kan man fristes til å begynne og snakke om ansvaret vi alle har for personlig helse. Vi vet at sunt kosthold, nok hvile og mosjon, og gode relasjoner til våre nærmeste, har svært mye å si for hvordan vi har det. Vi kan alle være med og forebygge sykdom og bedre folkehelsen. Samtidig er det umulig å sette opp som kriterium at den som har skylden selv, ikke skal få så rask eller dyr behandling som den som er helt uskyldig syk. For hvordan sorterer man det? Hvordan vekter man gener, arv, miljø, lidelsesomfang, foreldreansvaret osv.? Hvor mye ressurser skal man i så fall bruke på å finne ut hvem som fortjener hjelpen?

Så kunne man jo ha lyst til å si at de som kan betale selv, skal gjøre det, mens de som ikke kan, skal få hjelp. For ellers blir det jo sånn at de som har råd, alltid kan gjøre seg bruk av den nyeste og beste teknologien og medisinene, mens de mindre heldige ikke kan redde seg selv eller barnet sitt ved å reise og få behandling privat, eller utenlands. Men selv om køene da kan minke i det offentlige helsevesen, vil ofte kvaliteten gjøre det også, fordi forskning og personell-ressurser lett trekkes dit det er penger å tjene. Og igjen: Hva slags apparat skulle klare å håndtere all den behovsprøvingen på en god måte? (Jeg leste om barnetrygden for lenge siden, at den for halvparten av mottakerne er helt essensiell i deres familie-økonomi, og for den andre halvparten egentlig ikke spiller noen rolle. Men byråkratiet som måtte bygges opp for å foreta denne sonderingen, ville trenge tilsvarende midler som det man ville spart på halvert utbetaling av barnetrygd).

Det kan også være nærliggende å se nærmere på det paradoks at vi som samfunn på samme tid bruker ressurser på å fjerne uønskete barn, og samtidig bruker midler på å hjelpe de som vil ha barn og ikke kan, til å få det. Men det er vanskelig å se for seg en annen abortlov enn den vi har i dag; - det er først og fremst på forebygging- og tilretteleggings-feltet man kan gjøre mer. Det koster også penger. Ufrivillig barnløshet oppleves av mange som en svært stor påkjenning; et reelt helseproblem. Dessuten møter vi det samme dilemma: Er det da bare de som selv kan betale, eller som er heldige med sitt nettverk, som skal få oppfylt sitt høyeste ønske?

Jeg har selv hatt sugerøret dypt nede i statskassa, med tre barn som alle har vært alvorlig syke over flere år, og hatt behov for lange opphold på sykehus og dyre operasjoner. Ingen av dem ville overlevd hvis vi hadde vært en vanlig familie her på Madagaskar; her må pengene på bordet før behandlingen kan starte. Men vi var så utrolig heldige at ungene våre ble født i Norge – at de hadde en type lidelser som kunne helbredes, og som vi har vært villige til å prioritere.

Dette er en nesten umulig debatt å ta. Men vi må. Med jevne mellomrom. Den må ta utgangspunkt i vårt grunnleggende menneskesyn. Og en avklaring av forholdet mellom enkeltindividets personlige kamp for best mulig behandling for seg og sine – og samfunnets kollektive ansvar for bærekraftige og prinsipielt gjennomtenkte valg.

Den bør også romme en problematisering rundt våre økende forventninger til lange, gode, smertefrie liv – og bevisstgjøringen rundt hvordan vi ved å ta personlig ansvar, vise god, medmenneskelig omsorg for hverandre, og ta vare på jorda vår, kan bidra til å forebygge og redusere smerte og lidelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt