Asbjørn Kvalbein

65

Om å miste et barn

Publisert: 15. apr 2009

De aller vanskeligste spørsmålene i livet kan vi av og til ha et stort behov for å snakke om. Men nesten ingen har lyst til å melde seg på til samtalen. For hva kan vi si? Hva vet vi å svare? 

Et slikt vanskelig tema er når en familie mister et barn. Livet har bare så vidt begynt, og så blir det avbrutt. Hvorfor? Fins det noen mening i det? Du kan ha tenkt på spørsmålene, andre har satt ord på dem. Men samtalen stanser av seg selv. Jeg vil ikke svare, men formidle et par bilder som har gjort inntrykk.
 

Presten Erwin Lutzer forteller fra USA for mange år siden. En liten pike ble syk og døde under et opphold i et hotell, der hun bodde sammen med faren. Siden moren allerede var død, var det bare to som fulgte kisten til graven – faren og presten. Mannen gråt ukontrollert da han tok nøkkelen til kisten, låste opp, løftet av lokket og så ned på ansiktet til barnet for siste gang. Så lukket han kisten, låste og ga nøkkelen til gravforvalteren. Det var en tung stund.
 

Men på veien derfra siterte presten for den nedbrutte mannen fra Bibelens siste bok: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Presten fortsatte: «Du tenker at nøkkelen til kisten der datteren din hviler, nå er i gravforvalterens hånd. Men nøkkelen er i Guds Sønns hånd. En morgen vil han komme og bruke den.» Ja, at dødens nøkler eies av barnevennen Jesus, kan være en trøst for alle sørgende foreldre.
 

Et annet bilde har radioforkynneren James Vernon McGee brukt. Han forteller fra Midtøsten at når en hyrde prøver å lede saueflokken sin til bedre beitemarker i høyden, finner han ofte at dyrene ikke vil slå følge opp den bratte og svingete fjellstien. De er redde for de ukjente åsryggene og skarpe steinene. Da går hyrden inn i flokken og henter ut et lam som han tar under den ene armen og et annet lam under den andre. Så begynner han å gå langsomt oppover stien. Snart vil mødrene til lammene følge etter, og dermed kommer også hele flokken. Slik får hyrden alle med seg den strevsomme veien opp til de grønne beitemarkene. På den måten er det også med den gode hyrden, sier denne forkynneren. Av og til går han inn i flokken og tar et lam med seg i forveien, hjem til seg selv. Han bruker opplevelsen til å lede sitt folk, til å løfte dem mot nye høyder, slik at de følger lammet hele veien hjem.
 

Allerede kong David regnet med at det lille barnet fikk gå hjem til Gud. Det første guttebarnet Batseba fikk, døde etter kort tid. David vasket seg og tilba Gud. Da folk undret seg over denne tilliten, svarte han: «Nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.»
 

Det er slik vi må tenke. Vi kan ikke få barnet tilbake, men vi kan følge etter det, i sporene av Den gode hyrden, barnevennen Jesus.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere