Homofile og polyfile ekteskap

Når ekteskapet først er løsrevet fra en kristen ekteskapsforståelse, står dørene åpne for alle andre måter å definere et ekteskap på.

Torsdag 27. august la jeg ut et blogginnlegg på verdidebatt.no der jeg omtalte Ottosens bok "Mine homofile venner". Dette er fortsettelsen på debatten som fulgte.

I år 1023 da Olav den hellige innførte kristenretten på Moster i Sunnhordland, markerte den nye familielovgivningen det sterkeste bruddet med hedningesamfunnet.

1. Flerkoneri blir forbudt.
2. Tvangsekteskap forbys, ekteskap skal inngås frivillig.
3. Utburd forbys (barn som var "veike og vanskapte" ble tidligere satt ut i skogen for å dø).
4. Barmhjertighetsdrap forbys (de gamle ble kastet utfor stup når de ble for belastende for familien).

Disse 1000 år gamle lovene som beskyttet det kristne ekteskapet, og som forbød abort/infanticid og barmhjertighetsdrap - disse lovene er det som nå er i ferd med å forsvinne ut av norsk lovgivning. I 1978 fikk vi abortloven, og 1. januar 2009 forsvant det kristne ekteskapet ut av lovgivningen. I år har Fremskrittspartiets landsmøte vedtatt at de vil (gjen)innføre barmhjertighetsdrap.

Når ekteskapet først er løsrevet fra en kristen ekteskapsforståelse, står dørene åpne for alle andre måter å definere et ekteskap på. Unge Venstre går inn for polygami. De vedtok det på landsmøtet i 2006 og gjentar det i mediene så ofte de kan, for eksempel her på p4-nyhetene i 2008. I 2007 intervjuet p4-nyhetene tre voksne som lever sammen i et trivelig polyfilt forhold i Drammen. (Dagens frigjorte polyfile definerer polyfili som "evnen til å elske mer enn ett menneske".) Per i dag er det forbudt ved lov å inngå polygami i Norge, men det er ingen som hindrer deg i å leve i polygami. Derfor gjør de det, inntil lovene endres. Hva er egentlig galt med polygami? Ispedd en dose 70-talls "frigjort " seksualitet er polygami blitt spiselig igjen. "For Unge Venstre handler dette om fri kjærlighet", forklarer leder Anne Solsvik til p4. Som et biprodukt av den massive innvandringen av muslimer, øker også antallet illegale, polygame ekteskap hurtig i Europa.

Jeg har aldri tidligere deltatt i homofilidebatten. Jeg følte meg i grunnen ferdig med den for ti år siden. Minst. Én av de mange detaljene jeg verdsetter ved å tilhøre Den katolske kirke, er at jeg trenger å bruke tiden min på å diskutere hvorvidt prester kan være samboere (homofile/heterofile).

Den katolske kirkes syn på ekteskapet og på sex er så klart definert at det kan oppsummeres i to setninger: 1. Et kristent ekteskap kan inngås mellom én mann og én kvinne. 2. Sex hører hjemme i ekteskapet. Sex alle andre steder enn innenfor ekteskapet er brudd på det 6. bud. Altså er det ikke noen forskjell på å være homofil eller heterofil samboer - begge deler er brudd på det 6. bud.

Jeg mener ikke det jeg mener i homofilispørsmålet fordi det er noe jeg har funnet på selv. Jeg mener det fordi det er dette kirken - alle kristne over hele verden - har ment i 2000 år, og jødene i årtusnene før det igjen.

"Det var da fryktelig ureflektert, kan hun ikke ta et eget standpunkt?". Jeg ser ingen grunn til å finne opp en ny samlivslære:

1. For det første fordi "ny lære" alltid staves v-r-a-n-g-l-æ-r-e innenfor kristendommens univers. Sannheten er allerede åpenbart, og kan bare gis videre, ikke nykonstrueres.

2. For det andre fordi Gud er evig, dvs. den samme som han alltid har vært. Også menneskene er de samme; "menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset). Homofil sex og annen utenomekteskapelig sex var et veletablert fenomen i alle kulturer rundt Israel. I fruktbarhetskultusene i området var et slikt sexliv ansett for å være normalt. Det jødisk-kristne synet på sex og ekteskapet markerte dermed et brudd med hvordan resten av omverdenen levde og tenkte. I dag er vi kommet tilbake til denne "normaltilstanden".