form og innhold

Når debatten om likekjønnet ekteskap roter seg til, er det først og fremst fordi mange ikke skiller mellom form og innhold, og personers frihet. Ekteskapets form er heterofilt og vil alltid være det. Ingenting viser det bedre enn de homofile parene som nå kan konstruere seg farløse barn med statens hjelp og erstatte far med medmor som får fars plikter og oppgaver, og som selv ikke får barn.

Ekteskapets innhold er også heterofilt, ettersom bare heterofile kan stifte en familie, få felles barn og skape en slekt.

Ekteskapet kan ikke reduseres til en kontrakt - hvorfor ville partnere har det da? De hadde alle rettighetene i partnerskapsloven? Hvorfor de store ordene om oppheving av diskriminering? Når man i neste omgang diskriminerer barn: NOEN BARN FÅR FJERNET FAR LENGE FØR DE ER FØDT, også før unnfangelsen. Det er grunnleggende urettferdig for dette barnet.

Det homofile paret innbiller seg at de får et felles barn - altså at de er heterofile i bunn og grunn de også. I kvinneparet er medmor egentlig psykisk/åndelig mann, og i mannsparet er medfar egentlig psykisk/åndelig kvinne. Det er et illusjonsmakeri som de vil at vi andre skal dele med dem.

Det er på tide at barn og unge får selvtillit på viktige livsområder. De kan stille krav til de voksne: De skal ikke akseptere at voksne fratar barn far eller mor. De skal kreve gode foreldre til alle barn, gjerne også gode besteforeldre, de skal kreve at mor og far forstår at det er en selvfølge at barnet vil ha både far og mor, helst så lenge som mulig, barn skal være solidarisk med hverandre. De skal avvise verden som en voksenkonspirasjon: Barn skal ikke leve i frykt for skilsmisse eller tap av den ene eller begge foreldrene, frykte at far eller mor byttes ut med en fremmed, frykte at mor eller far ikke er ærlig om seksuell legning, barn skal ikke påføres unødig savn eller lengsel etter den familien og slekt de faktisk hører til.

Men barn kan ikke kreve, er det mange voksne som tenker. Det er jo riktig. Men voksne skal kreve på vegne av dem. Spesielt alle som lager lover, skal stille slike krav. Mange barn blir taleføre nok til å fortelle de voksne at de ville ha hatt en far, de også. Ina Rosdal i Danmark (heterofil mor) har startet en nettside, siden hun gikk i barnehagen har hun lett etter sin far. At far som person står veldig høyt i barns liv, er det ikke tvil om.

Homofile kan altså nå leke heterofile. Men single fruktbare heterofile som vil ha barn for enhver pris vil aldri kunne forstå at de rettighetene som homofile nå har fått, ikke også kan anvendes av dem. Riktignok er de bare en, men kanskje treffer de en mann senere? Hvis homofiles barn ikke trenger en far (eller mor) trenger ikke heterofiles barn det heller.

Voksne skal kreve at de kan engasjere seg i viktige spørsmål i eget liv, det gjelder alle de store spørsmålene i vår tid. Når ens privatliv er innrammet av ekteskapet, har ingen rett til endre den innrammingen etter partipolitisk forgodtbefinnende, uten at en krever å kunne samtykke. Merkelig at så mange bare avfinner seg med hva staten gjør - om staten endret arveloven til det ugjenkjennelig ville det bli protester. Da staten gjorde om barnetrygden, og lot mannen trekke beløpet fra på selvangivelsen, ble det protester. Kvinnene ville ha de pengene. Kan det være at vår tid med svært mange individualister som snakker om frihet - tror at frihet bare er et ord, et ord uten innhold?