Om kjendisers personvern

Jeg holder for tiden på å lese til eksamen som er om et par uker, og en side ved journalistikken som åpenbart er viktig er etikken. Boken "Privatlivets Ufred – når ord og bilder krenker" av Carl-Erik Grimstad (som er læreren vår i etikk!) har vært interresant å lese på, for å få en innsikt i konflikten som lett kan komme mellom personvernet og ytringsfriheten.

Er det for eksempel etisk forsvarlig å legge ut hva som helst om noen så lenge de er kjendiser?

Hvorfor, og eventuelt på hvilke områder, har kjendiser rett til et privatliv?

På side 262 siteres Matthew Kieran i sin bok Media Ethics, A Philosophical Approach, redegjør han for hva som burde være grunnlaget for å blottgjøre kjente menneskers privatliv:

“It is hard to see how many of these celebrities would have the career they have without publicity concerning their private lives, wich is often cultivated or played to by the person concerned. If, for example, Pamela Anderson or Heather Locklear make much of their sexual nature and talk freely in public about their love lives, then they have placed that aspect of themselves in the public domain. Effectively they have given tacit consent to the media to be interested in and cover these aspect of their lives. So though they may be right to complain about media intrusion in particular cases, they certainly cannot justifiably complain about the media attention devoted to their sexual affairs, and this cannot, as suchs, constitute an invasion of privacy.”

Så langt, så greit kanskje. Jeg kan se en viss rimelighet i argumentasjonen. Kieran sier altså at den delen av sitt liv kjendiser velger å utlevere, er en del de gir mediene så og si rettigheter til å utforske videre og avdekke. (Dette kan også være en regel om politikerne: Mediene avdekker hvordan det er i privatlivet til en politiker i forhold til hva h*n står for politisk. Snakker politikeren f.eks om hvor viktige familieverdier er, er det selvsagt av offentlig politisk interesse om pressen skulle avdekke politikeren som er utro mot sin kone/ektemann.)

Mer problematisk blir det selvsagt i forhold til reality-kjendiser, hvor alle mulige sider av tilværelsen blir avdekket.

Et eksempel som trekkes frem i Grimstads bok er komikeren Christopher Schau, som selvsagt har fått mye oppmerksomhet på grunn av å ha vært med i tv-programmer bygd på ekstreme konsepter.

Han har spist kuhaler i NRK på direkten, drukket litervis med akvarievann, stappet i seg mengder av knekkebrød marinert i tran, vært med i et tv-program for å utføre alle dødssyndene, og levd i et utstillingsvindu på Karl Johan i en uke for å teste sine fysiske grenser. Sistnevnte innebar at han utsatte seg for blant annet  hetesjokk, koffeinsjokk og fløtesjokk, i tillegg til å innta store mengder usunn mat.

En søndag ettermiddag i 2004 var Schau på vei hjem med en dame, og da kom det en fotograf fra Her og Nå, som tok bilder av dem. Fotografen sa han bare var en vanlig fotograf, men Schau overhørte ham snakke med sjefen sin like etterpå og fortelle at han hadde tatt bilder av "Schau og den nye kjæresten". Schau gikk deretter bort til fotografen og tok kameraet fra ham.

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa følgende om Christopher Schau etter hendelsen:

“En mann som vifter med pikken på beste sendetid i NRK, er ikke en som i utgangspunktet har krav på enorm beskyttelse”.

Men det kan da ikke være slik at et menneske,som offentlig gjør noe andre mener er galskap, automatisk skal være fritt villt for pressen? Da skurrer det i mine og det jeg vil tro er mange andres ører.

Jeg trøster meg uansett med at det finnes flere dagsaviser som ikke er opptatt av slikt hjernedødt kjendissladder uansett. Som Vårt Land, Klassekampen, DagenMagazinet og Aftenposten. Det håper jeg også at flere og flere lesere blir bevisste på i årene som kommer, i sær med tanke på at flere av avisene sliter. Jeg tipper dette også er tilfelle, siden det nettopp er nisjeavisene som vokser.