Båret ­gjennom 
så mye som en kan tåle å bære

Når nye, tunge sykdoms­perioder har meldt seg har det hendt at Rigmor Bergman har tenkt: «Dette også, Gud?». Men hun har aldri fortvilt.

Eksistens

‘Sykdommen kom inn ... tidlig’, sier Rigmor Bergman.

Siden slutten av tenårene var jenta fra Rørvik i Trøndelag plaget med sterke ryggsmerter. Senere har hun lidd av blant annet kronisk migrene, utmattelse­ og brystkreft. Migrenen har hun ennå, men i mildere grad enn før. Kreften er hun friskmeldt fra. Begge døtrene hennes ble tidlig diagnostisert med ME (kronisk utmattelsessyndrom). Den yngste ble frisk denne sommeren. Den eldste er fremdeles syk.

«Ha tro til Gud»

Fargene gnistrer mot oss når vi kjører i retning Hamar, nesten som i trass mot kulda som meldte seg natta før. Hjemmet til Rigmor og Kjetil Bergmann er luftig og lyst. Ingenting som vitner om at tunge tider har satt seg i veggene. Men så er det heller ikke så mange år de har bodd her, med utsikt over en vid åker. «Ha tro til Gud», står det på et gammelt skilt Kjetil har arvet og fått innrammet.

– Da jeg opplevde et misjonærkall, gjorde ryggplagene at jeg trodde jeg ikke kunne reise ut. Men to-tre år etter at jeg ble ferdig på sykepleierskolen, ble ryggen bedre. Da hadde jeg ikke noen unnskyldning lenger, sier Rigmor.

Den som tjener. 29 år gammel reiste hun til Tanzania som misjonær. Under oppholdet var ryggsmertene på et tidspunkt så intense at hun ble liggende flere uker i strekk. Bare å snu seg var et prosjekt som tok lang tid. Rigmor følte seg til bry for de andre i personalet. En del av jobben hennes var å undervise på hjelpepleierskolen, og elevene banket på døren og ville ha hjelp. Slik ble det til at hun delvis underviste fra senga.

– 1. Petersbrev 4:11 ble veldig betydningsfullt for meg da: «den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir.» Det har jeg måttet komme tilbake til mange ganger. Vi har fått forskjellige gaver. Jeg har holdt fast i at veien Gud leder meg på, den er rett. Så får jeg bare be om visdom til å holde meg på veien.

– Men når du lå der og hadde smerter ..?

– Jeg vet hva smerte er, ja. Men jeg tror også jeg har fått en del styrke til å bære smertene. Både fysisk og mentalt.

– Fortvilte du ikke?

Rigmor tenker seg om. Huset er stille.

– Det ordet tror jeg ikke at jeg har vært innom. At jeg har fortvilt? Nei. Jeg tror Gud har hjulpet meg på den måten at jeg har klart å se framover og tenke at det blir bedring en gang. Og det har det blitt, mange ganger, selv om det har dukket opp noe nytt.

---

Eksistens: Tillit

  • Tre av fire nordmenn mener at de fleste er til å stole på. Vi er på verdenstoppen i tillit.
  • Hvordan kommer tillit til uttrykk i troen?
  • I dag møter vi Rigmor Bergman som tross lange sykdomsløp har holdt fast ved en sterk tillit til Gud.

---

Ute av spill

Arbeidssituasjonen i Tanzania ble for tøff for kroppen. Rigmor fikk ikke legeattest til å reise ut igjen etter den første treårsperioden.

– Da jeg måtte vende tilbake til Norge, tenkte jeg at det var Gud som omplasserte meg.

Hun traff Kjetil, de stiftet familie og fikk to ­døtre. Da det kom mer sykdom inn i bildet, måtte Rigmor gi slipp på jordmoryrket og omskolere seg til å bli lærer.

– Så stoppet det helt med helsa. Jeg fikk vel en form for utmattelse, sier hun.

Rigmor fikk problemer med å huske enkle ting og med å konsentrere seg.

– Jeg satt og leste avisen hver dag, men forsto ikke hva jeg leste. Jeg forsto ordene, men de sa meg liksom ingenting. Jeg leste masse bøker en periode uten at jeg kunne gjengi hva jeg hadde lest.

Kroppen var i grunnen slik Rigmor var vant til: Ryggsmertene var de samme, men det var ikke det som satt henne ut av spill. Det var den kroniske ­migrenen. Hun tenkte at om hun bare fikk en sykmelding, så skulle det gå over. Men det gjorde det ikke.

– Migrenen er nok tilstedværende fortsatt, men mildere, for jeg har fått god hjelp og medisin. Og så tror jeg den store legen har vært til stede. Det som har gjort at jeg har sett mye positivt i det ­negative, er at jeg har fått ha troen på Gud gjennom det hele. Jeg har kjent at han har vært med meg hele tida. At jeg har vært ­båret av hans hender og at han har hatt en plan for livet mitt, sier Rigmor.

Ingen protest

En av de sterk­este opplevelsene Rigmor har hatt i forbindelse med sykdom, var da hun fikk kreft.

Da hun oppdaget en kul i brystet gikk hun til fastlegen, som sendte henne til sykehuset. Der ble det imidlertid ikke tatt vevs­prøve, selv om Rigmor ba om flere­ undersøkelser.

I løpet av månedene som gikk, kjente hun at kulen vokste og forandret seg. Neste gang hun oppsøkte legen bar det rett på syke­hus. Det gikk en uke fra hun var på undersøkelse til hun fikk ­diagnosen. Deretter ble hun innlagt en mandag og operert neste dag.

– Men jeg var veldig rolig. Jeg følte ingen form for angst ­eller protest. Jeg tror aldri jeg har merket Guds nærhet så fysisk, ­verken før eller siden. Jeg følte meg så omsluttet. Det er vanskelig­ å forklare, for det var en helt ny og annerledes opplevelse for meg. Jeg har vært trygg før også, men dette ...

Rigmor snakker rolig, på grensen til monotont, men med en sterk tilstedeværelse. Nå stopper hun opp.

– Hvordan kjentes gudsnærværet på kroppen?

– Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Når du tar på deg en kåpe som er stram, tett på deg, og blir varm og god? Det er det nærmeste jeg kan komme. Det kjentes ikke som trøst eller en klapp på skulderen, men en visshet om at livet mitt lå i Guds hender og at det var trygt.

Gud vil ikke gi meg mer enn jeg tåler å bære.

—   Rigmor Bergman

Stille tillit

Rigmor er ikke et utprega følelsesmenneske, sier hun. Ikke en av dem som løfter hendene og roper «halleluja». Men en stille trygghet og ro, og en tillit til Gud, det er en gave hun er takknemmelig for å ha fått.

– Mange ganger har jeg tenkt at hvis det ikke var for tilliten til Gud, som bare har blitt sterkere,­ hadde helsesituasjonen vært mer slitsom. Det har vært dager der jeg har sett fram til himmelen. Der skal kroppen bli frisk, sier hun.

Rigmor tar en ny pause, og ser på oss som om hun vil forsikre seg om at vi forstår henne rett:

– Det er ikke sånn at det gjør meg noe å snakke om dette, men samtidig ønsker jeg ikke å stå fram som en person som klager og vil ha oppmerksomhet. Jeg håper at jeg kan få lov til å peke på Jesus med livet mitt, sier hun.

Helbredelse

– Begge døtrene dine har slitt med sykdom. Har du vært redd på deres vegne?

– Jeg har vært bekymret. Da min eldste datter Sigrid begynte å bli dårlig, var jeg fremdeles i jobb og slet med både det ene og det andre. Det var tøft i den perioden. Én ting var at jeg som godt voksen mor var dårlig, men at hun, allerede før hun hadde blitt tenåring, ble syk – det var vanskelig.

Sigrid har hatt ME i 18 år. Rent fysisk har det ikke blitt bedre, kanskje tvert imot. For Rigmor har det vært en støtte å vite at også Sigrid har gitt utrykk for noe av det hun selv har erfart: En tillit til at hun er omsluttet av Guds omsorg.

Ingvild, den yngste av de to søstrene, fikk ME etter å ha begynt på studiene. Siden har hun giftet seg og fått et barn, selv om sykdommen har satt klare begrensninger for livet hennes. Men i sommer ble Ingvild frisk.

– Vi ser på det som en helbredelse fra Gud. Det skjedde brått i forbindelse med forbønn, sier ­Rigmor.

– Og det er klart vi har bedt for dem, mange ganger, begge to ... Men nå var tiden inne. Vi håper det kommer en dag Sigrid skal bli frisk. Vi trygler og ber, og noen ganger skjønner vi ikke hvorfor han har så god tid. Men som Sigrid selv sier, så har Gud allerede helbredet hjertet hennes.

Klamret til ripa

For to år siden var Rigmor og Kjetil ute i en robåt på et fjellvann da båten kantret. De kavet i det kalde vannet i tunge klær som ville dra dem nedover. Rigmor fikk et astmaanfall og kjente det snøre seg i halsen. Det var ikke mye folk i området, men inne på land hadde en bonde stått i vinduet. Han så hva som skjedde og ringte 113, sprang til vannkanten, rodde ut og fikk hjulpet dem på land.

– Jeg husker at jeg la meg i lyngen, og ante at det kom et helikopter, selv om jeg ikke kunne merke at det landet. Det neste jeg husker er at en lege kom mot meg, og en kjent stemme sa: «Hei Rigmor, kjenner du meg igjen?» Det viste seg å være min tidligere fastlege. Han var blitt anestesilege og jobbet i ambulansehelikopteret.

Fordi han kjente Rigmors helse så godt, hadde legen skjønt hva hun trengte av medisiner. Da hun snakket med ham i etterkant, kom det fram at om det ikke hadde vært rett person til rett tid, så hadde det kanskje ikke gått så bra.

– Da jeg klamret meg til ripa av båten, innså jeg at jeg ikke hadde bedt til Gud! I ettertid har det stått sterkt for meg, det som står i Bibelen før Fadervår: «Dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.»

Askeladden

Det hender Rigmor har tenkt: «Dette­ også, Gud?». Som da hun fikk diabetes, noe hun lenge regnet som en «filleting» blant alt det andre. I senere tid har diabetesen imidlertid gjort livet mer komplisert. Mange hensyn må tas med tanke på mat og medisiner.

– Jeg kan tenke at jeg gjerne skulle vært for­uten dette. Samtidig, når det har kommet noe nytt, har jeg også sagt som Askeladden: «Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den.» Bærer jeg det ene, så kan jeg vel bære den andre óg!

Rigmor ler.

– Det kan jeg si fordi jeg vet Gud ikke vil gi meg mer enn jeg tåler å bære. Han gir meg styrke til å møte det som kommer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Eksistens