Verdidebatt

Møte med fordommer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi pleier å gå hånd i hånd på gaten, kjæresten min og jeg. Vi liker å leie hverandre, det føles så godt å holde hånden til den man elsker i sin, å vise hele verden at vi hører sammen. Og som homofilt par synes vi det er viktig å være synlige. Samtidig prøver vi å ikke bry oss så mye om folks reaksjoner. Mange kaster et ekstra blikk på oss, folk smiler ofte støttende, en del barn stiller seg opp og peker, noen gutter plystrer eller blunker, og et par ganger har jenter gitt høylydt uttrykk for at det er en ”waste” at vi liker gutter. Disse reaksjonene er forståelige, ofte hyggelige, men kanskje helt unødvendige.

Det er en liten del av meg som er redd for at noe fælt skal skje. Ærlig talt blir jeg mest urolig i mørke, stille gater når vi møter en gruppe innvandrergutter. Ved gangfelt hender det til og med jeg stopper opp når det kommer en bil, fordi jeg er usikker på om den kommer til å stanse. Og igjen, frykten er som regel større hvis bilen er en taxi, eller en svart BMW med et mørkt ansikt bak rattet. Det må være så lett å bare ”overse” et homsepar som kommer valsende ut i fotgjengerfeltet, tenker jeg.

Ja, jeg vet det er fordomsfullt av meg å frykte innvandrergutter. Men frykten dukker opp fra underbevisstheten, og det hjelper lite at jeg har sterke antirasistiske holdninger, eller at det jeg frykter ennå ikke har skjedd. Vi leser og hører at det faktisk skjer andre, at homser blir slått ned av muslimer fordi de er homser. Og da kunne det like gjerne skjedd oss, liksom.

Og så, plutselig en kveld hendte det – ikke. Vi gikk hånd i hånd hjem fra kino, de to venninnene våre var blitt hengende litt etter, og plutselig befant vi oss i en nattestille gate, ansikt til ansikt med en gjeng innvandrergutter i tjueårsalderen. Vi stoppet opp og snudde oss for å se etter jentene, de var langt bak oss, men vi slapp ikke taket i hverandre. Den ene av guttene kom rett bort til oss, strakte ut hånden, og av refleks tok jeg den og hilste. ”Så modige dere er”, sa han og hilste på kjæresten min også. Flere av de andre guttene nikket og smilte, og så gikk guttegjengen videre.

Mer skulle det ikke til for å svekke fordommene mine. Og i går skjedde det igjen. En bil stoppet opp for oss da vi skulle krysse veien, og en av innvandrermennene som satt i bilen rullet ned vinduet, stakk hodet ut og strakte en tommel i været mot oss. ”Vi støtter dere,” ropte han, og jeg ble så forfjamset at jeg svarte det første som falt meg inn: ”Tusen takk, vi støtter dere også!”. Og det kunne selvfølgelig misforstås på alle mulige måter, men mannen smilte bare enda bredere og sa: ”Så bra, da støtter vi hverandre!”

Som homser føler vi på ansvaret for å være synlige, for å bryte ned fordommer i positive møter. Jeg tror mange innvandrere føler det samme. Noen går ut av sin vei for å vise at de ikke er homofobe, for å skape trygghet for oss som frykter vold. Ingen av delene skulle være nødvendig. Men de underbevisste fordommene er våre forsvarsmekanismer mot farer, og de blir ikke borte av seg selv. Derfor må vi som tilhører minoriteter, homser og innvandrere, møte hverandre med håndtrykk, anerkjennelse og støtteerklæringer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt