Snillisme som samfunnsfiende

Hva er snillisme. Wikipedia skriver omtrent som følger:

Snillisme er en misforstått snillhet, som bedrives bl. a. utfra feighet, bekvemmelighet eller sløvsinn. Snillisten godtar det omtrentlige, det middelmådige. Hun er upresis i egen gjerning og i krav til andre. Forpliktelse, ordholdenhet og disiplin er ord hun unngår. Hun snakker om gruppa, samarbeid og dialog i stuasjoner hvor hun burde ta et personlig standpunkt, være tydelig om egne tanker og ta ansvar.

Begrepet dukket opp i det norske språk på syttitallet i forrige århundrede.

Ut fra Wikipedias beskrivelse av snillisme er det absolutt berettiget at man antyder at dette er en snikende gift eller en samfunnsfiende om man vil. For et folk som viser sløvsinn er ikke et godt follk for et demokrati, det er et godt folk for et diktatur.

Spørsmålet er om det finnes mange av disse snillisme-menneskene i dette landet. For snillisme må ikke forveksles med det å gi faen. Et annet ord som har dukket opp i vårt språk i nyere tid er proaktiv, det skal visstnok hentyde til at man gjør noe i forkant av at noe hender eller oppstår. Planlegging eller styring kalte man det vel i gamle dager før det kom på moten å lage nye ord som ikke hørtes så norske ut.

Det er sannsynlig at mange av de som liker å bruke ordet snillisme om andre mennesker også vil like ordet proaktiv. For de snakker ofte om at nå må man våkne og gjøre noe. De mener at det er på tide å planlegge og styre.

Men skal man planlegge og styre krever det mer enn å rope opp om at dette må man gjøre. De oppfører seg litt som snillistene, de er ikke klare og tydelige og de evner ikke å komme med forslag til løsninger, de viser rett og slett sløvsinn om noe de har en formening om at er viktig. På mange måter rir de på været og venter at andre skal reagere.

Jeg tror ikke det er så mange snillister i Norge. Men jeg tror det er mange av oss som ikke bryr oss om innbildte eller reelle farer før de blir håndgripelige. Vi ser ikke nødvendigheten av å tilrettelegg for alt som kan gå galt før det kan oppstå. For faren ved for mye slik forhåndshandling er utviklingen av sløvsinn. Vil vi dit hen at vi bygger midtdelere på alle veier så de som ikke viser aktsomhet og respekt for kjøretøyets begrensninger og egne begrensede evner skal få ferdes trygt på veiene.

Kristne sier det jo så fint, mennesker er syndere og de er feilbarlige. Det er en kristen tanke jeg kan slutte meg til. Feil og mangler er en del av vår hverdag, det er ofte årsak til at vi lærer og at vi endrer oss. Tar man bort mulighetene til å la mennesket feile vil det ikke lenger utvikle seg. Det har nådd høyden av sin kapasitet og har stagnert.

Er det muligens her snillismeuttrykksbrukerne befinner seg, de har nådd høyden av sin kapasitet og det eneste de evner å gjøre er å rope på at andre må gjøre noe. Det er jo tydelig at det ikke er snillistene de ønsker seg på banen. For hvem vil vel ha en snillist til å styre. Det må da være noen andre de prøver å henvende seg til for å få hjelp. Hvem disse andre er klarer de tydeligvis ikke å definere.

Da blir det litt som å rope i skogen og ikke få svar.

Vi andre får avvente og se om vi bør fortsette som før eller om det er på tide med endring. For endring er tross alt det livet går ut på, vi endrer oss hver dag det går helt av seg selv. Livet er for kort til å skulle bekymre seg om alt som kan gå galt, da rekker man ikke å glede seg over alt som går godt.