Asbjørn Kvalbein

65

Fyll friheten med ansvar

Publisert: 16. mai 2010

Mai og juni er preget av nasjonale frihetsdager som 8. mai, 17. mai og 7. juni. I juli kommer frihetsdagene for USA og Frankrike. Alle er vi for frihet, akkurat som vi er for likestilling og toleranse og tilsvarende honnørord.

 Men slike populære ord må alltid fylles med et innhold, ellers kan vi bli lurt. Vi bør spørre: Frihet for hvem? Frihet til hva? «Absolutt frihet er det samme som absolutt meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av utallige avhengighetsforhold,» skrev H.C. Branner.

 Hva kan vi da bruke friheten til? Sven Lidman skrev: «Menneskets eneste frihet og rett som menneske er at det har rett og frihet til å velge seg herre.» Den kristne legen Paul Tournier sa dette enda mer konkret: «Å være avhengig av Gud er å være fri i forhold til menneskene, tingene og seg selv.» Har du møtt dem? – menn og kvinner som virket så herlig frigjorte, for de var satt fri av Herren selv.

 Men bruk og misbruk av frihet gjelder på nesten alle områder. Friheten kan for eksempel utfylles av ansvar og forpliktelse.

 Ei jente på 14 år fylte ut sin første jobbsøknad. Her var ferdige rubrikker og spørsmål å svare på. Under rubrikken «Tidligere ansettelsesforhold» skrev hun med nydelig pikeskrift: «Barnevakt.» Under overskriften «Grunnen til at du sluttet» skrev hun: «Foreldrene kom hjem.»
 Hadde jeg vært arbeidsgiver, ville jeg hatt et stort hjerte for å ansette den jenta. For hun hadde antakelig skjønt noe om ansvar og forpliktelser, og så lagt det fra seg når andre kunne overta.

 Jeg har lest om ei annen jente, ti år eldre enn fjortenåringen, som hadde undertegnet en arbeidskontrakt. Hun skulle bli lærer på en skole. Men i august fikk hun tilbud fra en annen skole, en som lå nærmere der hun bodde. Derfor brøt hun den første kontrakten. Inspektøren på skolen fortalte hun hadde begrunnet kontraktbruddet med at «hun fikk fred for å gjøre det sånn». Men han la til, litt ironisk: «Er det ikke nydelig? Hun fikk freden, og jeg fikk alt trøbbelet med å skaffe en ny lærer.»

 Hun var juridisk sett fri til å handle som hun gjorde. Men hun misbrukte friheten til å skyve fra seg både ansvar og forpliktelser.

 Egentlig blir vi heller ikke frie om vi ikke har lært å si nei til oss selv. Hvor mange føler seg bare nødt til å forsyne seg rikelig av brennevin, for det er jo gratis, og venner øver press for at alle må bidra til «den gode stemningen»?

 «Så langt som din selvbeherskelse rekker, så langt rekker din frihet,» sa en klok dame. Den danske forfatteren Holger Drachmann skrev: «Den som kan si nei, er den sterkeste.»

 Et problem med dagens verden er at så mange mennesker skriker opp om sine rettigheter, men de faller igjennom når det gjelder sine forpliktelser. Vi må ikke gå rundt og tenke at verden skylder oss alt mulig. – Verden skylder oss ingenting, den var her først, som én sa.

 Vårt kall er å bruke friheten til å leve opp til våre forpliktelser der vi er satt. Charles Kingsley skrev: «Det fins to former for frihet: Den falske, der en er fri til å gjøre hva en har lyst til, og den sanne, der en er fri til å gjøre hva en bør.»

 Da blir den spennende delen å ta imot de hendelsene Gud sender oss som gave. Pliktene er våre, gavene er Guds. Eller for å si det på en annen måte: Vil du oppleve en av de dypeste formene for glede, så si nei til den lettvinte, frie fornøyelsen når ansvaret kaller. Så finner du kanskje en stor og rik lykke nettopp i hverdagsansvaret. For plikten trenger ikke være kjedelig. Kjærligheten kan gjøre den vakker og fylle den med liv. En forpliktelse som blir til et ønske, vil til slutt bli til en glede. Når vi ikke hviler fra ansvaret, kan det hende at vi finner hvile i ansvaret.

 Et ansvar får jeg når jeg blir pålagt noe. Jeg blir bedt om å utføre en tjeneste, ha tilsyn med noe, ta tak i en oppgave som krever noe av meg. Underveis og etterpå er jeg ansvarlig for hvordan jeg har gjort arbeidet. Jeg skal svare for noe, jeg skal stå til ansvar for noen.

 Skal et samfunn fungere, må det foregå akkurat slik. Noen blir vist tillit, de blir pålagt noe og bærer ansvar for at det gjøres. En assyrisk konge som het Lakis, som det fortelles om i Bibelen, uttrykte akkurat denne sammenhengen for tre tusen år siden: «Alt det du legger på meg, vil jeg bære.»

 Vi kan ha ansvar for familien, ansvar på jobben, ansvar i samfunnet, men til syvende og sist står vi til ansvar overfor Gud. Det har vist seg ofte at dette henger sammen: Vi øker vår evne, vår stabilitet og vårt ansvar når vi øker vår sans for at vi en gang skal avlegge regnskap for Gud. Ansvar er mitt svar på Guds makt og verdensstyre.

 Mennesker drømmer om frihet. Men en frihet som ikke brukes under ansvar, virker ødeleggende. Friheten er som et pakketilbud – sammen med den følger ansvar og konsekvenser.

 Ingen har ansvar for hva som hender med oss, og hva vi kommer opp i. Men vi har alle ansvar for hva vi gjør når noe hender. Ansvaret er vårt fordi livet er vårt. Derfor er det godt for unge å få ansvar. Ja, vi kan alle vokse på å ha ansvar.

 Ofte er vi ansvarsløse og misbruker friheten. Godt er det da å tenke på den trøsten Bibelen gir: «Er vi troløse, er Gud trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.»

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Hausken

40 innlegg  666 kommentarer

Klipp-og-lim

Publisert rundt 10 år siden

Göran Rosenberg er en av Sveriges mest kjente skribenter.
Rosenberg har bakgrunn i fra den svenske ml-bevegelsen på 1970-tallet (han jobbet i tidsskriftet Clarté) og han har senere arbeidet som både journalist og fjernsynsreporter.
På 1990-tallet var han redaktør for tidsskriftet Moderne Tider.
Han har hatt sitt eget debattprogram på TV4, «Rosenberg» og har utgitt en rekke bøker.

Og han skrev boka «Plikten, profiten och konsten att vara människa».

Boka kan enten bare leses som en middelaldrende manns verdikonservative og Kystpartiaktige bekymringer for land og folk, eller den kan leses som et kampskrift mot nyliberalismens ekspansjon i det svenske samfunnet; som er to sider av samme sak, spør du meg.

I Sverige ble boka en bestselger, og førte til mye debatt, for svenskene er skandinavias politisk modne borgere.

- For å opprettholde samfunnet over lang tid, må vi gjøre ting som ikke er til nytte for oss selv. Vi snakker om vårt samfunn som om det er fullstendig profittdrevet. Men disse forestillingene ser bort fra i hvor stor grad vårt samfunn baserer seg på forpliktelser, sa Göran Rosenberg til Klassekampen allerede i 2004.

Rosenberg mener bestemt at pliktfølelsen er unik for mennesket, fordi vi i motsetning til andre vesener på jorda kan forestille oss et liv etter døden; og dermed oppstår evnen til å handle for å bevare noe som strekker seg ut over ens eget liv.

- Jeg hører nå oftere og oftere at vi ikke lenger behøver plikter. Det mennesket før gjorde av plikt, kan hun i dag gjøre av egeninteresse. Disse tankene har sine røtter i Adam Smiths «usynlige hånd». Etter Reagan og Thatcher har den usynlige hånden igjen blitt synlig. Nå er det igjen mulig å hevde at egeninteressen må befris fra sine sosiale og politiske lenker, sa han.

Rosenberg mener det er viktig ikke å la områder som drives av pliktfølelse bli overtatt av profittdrevne selskaper.

Hans synspunkter har en viss aktualitet i den norske debatten om pensjonsreformen, der det fra mange hold hevdes at de eldre karrer til seg, på bekostning av de yngre.

- Det viktigste for en virksomhet som drives av plikt er at den overskrider vår individuelle livshorisont. Det er en virksomhet som motiveres av vår avhengighet av andre mennesker, ikke bare her og nå, men over flere generasjoner. Pliktdrevne virksomheter kjennetegnes av at de er fordringer fra dem som ennå ikke er født på dem som etter hvert skal dø, sa han, og viste deretter til foreldreansvaret som et opplagt og tydelig eksempel på noe som er basert på forpliktelser.

- Det store selvbedraget er å betrakte oppdragelsen av barn som et produkt på markedet. Virkeliggjøringen av denne tanken har i løpet av kort tid gitt Sverige fem profittdrevne skolekonserner og skjerpet konkurranse mellom skoler som alle forsøker å øke sitt elevantall for å maksimere inntektene. Skoler må tære på den akkumulerte kapitalen av kunnskaper og vurderinger som bare kan forrente seg fra en generasjon til en annen. I det ligger selvbedraget, sa Rosenberg.

Det samme gjelder helsesektoren.

- Vi kommer ikke unna at vi er avhengige av andre. Menneskene pleier sine syke og svake fordi det menneskelige samfunnet ikke er mulig uten slike vilkårsløse forpliktelser, sa han.

Göran Rosenberg er videre kritisk til at det legges stadig mer og mer vekt på ymse rettigheter, i stedet for forpliktelser.

- En rettighet er selvfølgelig ikke mer verdt enn forpliktelsen den bygger på. En rettighet som ingen er forpliktet til å respektere er ingenting verdt. Det er derfor vår sivilisasjon bygger på ti bud, og ikke på ti rettigheter, påpeker skribenten.

Han mener at det er tydelig at mer og mer langtgående rettigheter tilskrives enkeltindividene, av mer og mer fjerne institusjoner, som ikke har noen formell forpliktelse eller praktisk mulighet til å respektere dem.

- At dette i ord tar form av de opplyste prinsippers kamp mot uopplyste tradisjoner, hindrer ikke at de som gjør det risikerer å svekke bånd og forpliktelser mellom mennesker som er forutsetningen for at en forpliktelse - og dermed en rettighet - skal respekteres.

Göran Rosenberg nevner blant annet barns rettigheter som nå er fastlagt i en spesiell FN-konvensjon.

- Det er mulig man kan si at barn på denne måten har rettigheter, men det er i så fall rettigheter som et barn hverken kan formulere eller kreve. I FNs barnekonvensjon finnes knapt ordet plikt, heller ikke forpliktelse. Konvensjoner kan i prinsippet gi barn alle verdens rettigheter, men de kan ikke like lett produsere de forpliktelsene som er forutsetningen for hvert barns oppvekst og beskyttelse, sier han.

Göran Rosenberg mener det moderne mennesket - «det nye mennesket» - i stor grad ikke er bevisst at det er en del av et større kollektiv, som har basert seg på gjensidige forpliktelser gjennom årtusener.

- Dette mennesket sprer seg sakte i oss alle. Et menneske som ikke lenger ser en forbindelse mellom hvem hun er som individ og hvem hun er i samfunnet, mellom sin frihet og sin avhengighet. Men jeg tror ikke et slikt individ er mulig, ikke i lengden. Ikke som annet enn et symptom og overgangsfenomen. Vi kan bare leve slik hvis vi snylter på en gammel samfunnsorden, som dermed står i fare for å gå under.

Han mener også voksenverdenen har abdisert, og overlatt barneoppdragelsen til mediene.

Vi ser konturene av et samfunn der de tradisjonelle verdiene ikke blir overført til neste generasjon, hevder han.

- Dette ble vel også sagt da 68-generasjonen kom på banen? (Klassekampen spør)

- Jo, kanskje. Men det var ingen som tvilte på at man var en del av samfunnet. I dag ser vi derimot en utvikling der individet ikke lenger ser seg selv som en del av noe større. Det er det første individet som ikke ser seg selv som en samfunnsborger, men som et produkt av seg selv. Troen på at man alltid kan begynne på nytt, at man alltid får en ny sjanse, er fullstendig urealistisk. Det at vi skal kunne leve i kontinuerlig usikkerhet er «bullshit». Den vanskelige oppgaven vi står overfor derfor er å binde sammen det mest ensomme av individer med det mest flyktige av samfunn. Lykkes vi ikke med det, vil det skje en avmodernisering av samfunnet, en tribalisering, en moderne middelalder, sa Göran Rosenberg.

Göran Rosenberg fikk det jammen sagt.

Kommentar #2

Asbjørn Kvalbein

65 innlegg  150 kommentarer

Klokt innlegg

Publisert rundt 10 år siden

Lars Hendrik, jeg er storlig imponert av at du kunne publisere det kloke innlegget ditt bare 16 minutter etter mitt. Det blir nok til glede for frustrerte og forsinkede 17.mai-talere som mangler vektige momenter til talen for dagen. ;-) Takk skal du ha.

Kommentar #3

Per Steinar Runde

223 innlegg  2476 kommentarer

Fridom - ein tveegga verdi

Publisert rundt 10 år siden

Tusen takk til Asbjørn Kvalbein for eit svært godt innlegg og til Lars Hendrik Hausken for ein like god kommentar! De utfyller kvarandre og gjer oss andre litt klokare. Vi treng å bli mint om om samfunnsansvaret vi har i ein individualistisk og noko narsissistisk kultur og tidsalder. Det er i grunnen litt rart at vi har så lett for å sjå berre til vår eigen nasetipp og gå til eksesser i det vi trur vil gjere oss meir lykkelege og tilfredse. For vise menn har til alle tider tala og skrive om måtehald og gleda ved å gje, og kvinnene har praktisert det (!), iallfall stått for mykje av omsorgsarbeidet innan pleie og pedagogikk. 

Jesus: (Matt. 7.12) "Alt de vil at andre skal gjere mot dykk, skal de og gjere mot dei". Aristoteles: "Den gylne middelveg".  Sigrun Okkenhaug: "Den største gleda du kan ha er å gjere andre glad". Erik Damman: "Dagen er din. Er samtale om helhet og glede." Asle Finnseth: "Men gleden er et annet sted". Gluntan: "La oss leve for hverandre, og ta vare på den tid vi har".  Og ikkje minst Garborg, som har nokre forstandige ord til vår materalistiske og lite måtehaldne tid:

Ein kan kjøpa seg mat,men ikkje mathug,dropar,men ikkje helse,mjuke senger, men ikkje svevn,lærdom, men ikkje vit,stas, men ikkje venleik,glans, men ikkje hyggje,moro, men ikkje gleda,kameratar, men ikkje venskap,tenerar, men ikkje truskap,gråe hår,men ikkje æra,rolege dagar, men ikkje fred.Skalet av alle ting kan ein få for pengar.Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere