Mine meninger

Det er et slags mantra at man skal diskutere sak og ikke person. Når saken er en persons mening er ikke dette alltid like enkelt å forholde seg til. For kan man hele tiden skille ad meningen og personen og er enhver mening egentlig en sak?

På debatter har man offerrollen en del ser ut til å holde høyere enn ytringsfriheten. Det kan virke som om man mener at ens egen ytringsfrihet er hellig mens andres må reduseres til sak. Blir debattanten konfrontert med sine meninger er man et offer om man trekker inn personen som har ytret meningene.

Det er også i debatter vanlig at man benytter seg av gruppebetegnelser slik at man ikke blir personlig og derav kan gjemme sine meninger bak teppet at det er saklig kritikk og ikke personlig. Politisk korrekt (PK), sosialister, grupper av tullinger, stalinisme, venstrevridde, antikristne, jødefientlige med mer florerer. På den annen side er vi heller ikke fratatt hitling (henvisning til Hitler og nazistene), rasismestempel, fundamentalister og fanatikere. De to sistnevte benytte vel mest på religiøse.

En del innlegg er vel mer blogger enn de er egnet til debatt, i det minste debatt med den som blogger. Temaet i bloggen kan være god nok debattmat. Men for meg er det vanskelig å debattere meninger som mangler substans. Det er da følelsesmeninger uten noen klar oppstilt problemstilling eller forslag til løsning. Hvordan ser de som skriver slike innlegg på mulighetne for å respondere på det de skriver?

Man kan komme i et dilemma når man søker å ikke gå på peronen samtidig som enklelte ser ut til å bli provosert av at de ikke får respons eller den responsen de mener er riktig. Da blir det til at man holder seg unna selv om det kunne bli spennende debatter av det. Men det krever at vi går i oss selv når vi skriver og tenker litt over hva vi ønsker med de tankene vi legger frem. På et debattforum er det vel ganske logisk at man ønsker kommentarer på det man skriver, eller har jeg missforstått helt?