Jarle Skullerud

3

Har ikke prioritert familien høyt nok

Publisert: 6. mai 2010

Jeg har lenge ment at jeg har prioritert familien høyt. Det har vært viktig for meg at tjenesten / arbeidet i en kristen organisasjon, ikke skal gå på bekostning av ektefelle og barn. I dag må jeg likevel erkjenne at de store ordene og de gode forsettene ikke har blitt fulgt opp i praksis.

Jo da, jeg har passet på at det ikke er blitt alt for mange reisedøgn i året. Jeg har lagt vekt på at Heidi og jeg har hatt regelmessig kjærestetid alene, fulgt jentene på ulike aktiviteter, engasjert meg i deres liv og interesser. Men forrige uke ble jeg på nytt utfordret på hva det vil si å prioritere.

Mange av oss har vokst opp med en tanke om at den såkalte "tjenesten i Guds rike" er så viktig at den må komme foran alt annet. Og tanken har ligget i bakhodet mitt også. Familien er viktig, men dette møtet må jeg bare på, denne samtalen kan jeg ikke utsette, den konferansen vil bety så mye for meg, de blir så skuffet om jeg ikke kommer, jeg ble sittende i en viktig samtale....

Med tre barn blir det en del kjøring til og fra aktiviteter, og jeg må innrømme at jeg har sett muligheten for å gjennomføre noen telefonsamtaler på disse turene. I dag angrer jeg på det. Jeg vil ikke lenger bruke bilturer som "kontortid" når ektefelle og/eller barna er med. Da fortjener de at jeg er til stede med dem.

Jeg sier ikke at vi som gjør en lønnet eller ulønnet jobb i menighet eller annet kristent arbeid ikke skal gjøre jobben vår, men for min del har det heller aldri vært utfordringen. Jeg er redd jeg bare husker noen få ganger hvor jeg har endret på ting i jobben fordi noe i familien kom i veien (da regner jeg ikke med sykdom eller begravelser). Men jeg kan huske flere episoder der jeg har beklaget for Heidi og ungene at jeg dessverre ikke kunne følge opp en avtale med dem fordi det har kommet noe i veien i den såkalte "tjenesten i Guds rike".

I teorien har jeg prioritert i følgende rekkefølge:

1. Gud
2. Ektefelle
3. Barn
4. Venner og familie
5. Tjeneste i menighet / kristent arbeid (for min del også jobb)

Nå vil jeg begynne å leve etter dette. Jeg mener det! Og jeg tror at jeg ikke er alene om å ha behov for å samordne teori og praksis. Jeg mener at alt for mange av oss ikke har forstått alvoret i hva det vil si å prioritere sine nærmeste. Vi har latt oss lure til å tro at det finnes en såkalt "tjeneste i Guds rike" som ikke har noe med familien å gjøre, men jeg tror at dersom vi hadde prioritert anderledes de siste 50 årene, ville langt flere levd med Jesus og hatt et godt forhold til den kristne kirke i dag.

La meg også si at jeg kjenner flere som er gode forbilder på dette området. Takk til dere!

Men jeg kan ikke annet enn å be om tilgivelse, først og fremst til min familie, men også til de som har fulgt mitt eksempel. Heldigvis har jeg en familie som er veldig glad i meg, og som jeg er veldig glad i. Vi har tålt mye av hverandre, og må nok gjøre det fremover også. Men nå, når dette er sagt, kan de hjelpe meg til å leve ut mine prioriteringer i praksis.

Heldigvis har "troen i hjemmet" fått mer fokus i det siste. Nå håper jeg at vi vil se flere ledere som våger å tenke gjennom alt de gjør i kirke og organisasjonsliv, og som våger å endre program og verdier slik at familiene styrkes og Jesus blir synlig i hjemmene. Ledere som våger å være forbilder, både når de lykkes og når de mislykkes - ved å leve i åpenhet og vilje til endring.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

per strømme johnsen

11 innlegg  773 kommentarer

prioritering

Publisert rundt 9 år siden

har du glemt deg selv?

hvordan kan du prioritere gud, om du ikke prioriterer deg selv?

gud klarer seg bra selv han.

hvorfor døde han for deg, om det ikke var for at du trengte prioritering?

prioriter deg selv først, så vil du se at det andre ordner seg.

prioriter kona og ungene først, og du vil komme i alle klemmer du finner opp.

prioriter gud først, og du vil aldrig finne svarene han allerede har lagt ned i deg.

dårlig samvittighet går kunn ut over dine nermeste, ikke deg selv.

så nyt livet du har, ikke ha dårlig samvittighet for det tapte,  som kunn går ut over andre.

søk først guds rike... og hvor er dette riket?

i himmelen? eller inni deg?

om du er tilhenger av det siste,

er det svar på hvorfor du bør prioritere deg selv.

Kommentar #2

Jarle Skullerud

3 innlegg  5 kommentarer

Ikke glemt meg selv

Publisert rundt 9 år siden

Jeg har ikke glemt meg selv. Snarere tvert i mot.

Og Gud klarer seg bra, men jeg trenger Gud og en relasjon til Gud.  Det er og blir det vikitgste i livet mitt.

Jeg vil heller snu på spørsmålet til Strømme Johnsen; Hvordan kan du prioritere deg selv om du ikke prioriterer Gud?

Må nok si meg uenig i det du skriver om familie og om Guds rike! Jeg tror vi er til for hverandre. Mine tanker handler slett ikke om familien i konkurranse med meg selv. Jeg ønsker bare å sette på dagsorden hvor jeg har min viktigste oppgave som kristen. det tror jeg er som mann og far!

Jeg tror ikke Guds rike først og fremst er i himmelen, men der også. Men jeg tror heller ikke at det er inne i meg, men blant oss, i fellesskapet, i menigheten, i Jesus Kristus!

Glad jeg skal slippe å lete etter Gud inne i meg selv!

Kommentar #3

Astrid Sofie Dalhaug

9 innlegg  66 kommentarer

RE: Har ikke prioritert familien høyt nok

Publisert rundt 9 år siden

I teorien har jeg prioritert i følgende rekkefølge:

1. Gud2. Ektefelle3. Barn4. Venner og familie5. Tjeneste i menighet / kristent arbeid (for min del også jobb)

Nå vil jeg begynne å leve etter dette. Jeg mener det! Og jeg tror at jeg ikke er alene om å ha behov for å samordne teori og praksis. 

Hei Jarle!

Jeg har også gått på bibelskole og lært å lage sånne prioriteringslister, og sett hvor lite de egentlig har med virkeligheten å gjøre. Men i stedenfor å tenke at det er noe galt med livet, tenker jeg på hvor utilstrekkelige slike lister er.

Hva vil det si å prioritere? Hver dag må ha sin egen prioriteringsliste. Skal jeg på jobb, så må jeg på jobb. Spørsmålet om hvordan jeg skal prioritere jobben må jeg ta stilling til når jeg avgjør stillingsandelen jeg søker på. Du jobber sikkert fleksitid, og da får du i tillegg problemstillingen med hvordan du skal fordele arbeidstimene dine. Men uansett må du jo jobbe i henhold til kontrakten med arbeidsgiver. Så må du ta et samvittighetsvalg om du blir bedt om å jobbe ekstra - hvem har mest bruk for meg - arbeidsgiver eller familien?

Gud øverst på lista er jo fromt. Men Gud øverst kan jo bety så mye. Gud vil at jeg skal være til stede for familien min og vennene mine, at jeg skal bruke evnene mine og gjøre en god jobb, at jeg skal motta og gi i menighetssammenheng... Gud vil være med meg i alt. Og han ønsker alenetid, oppmerksomhet - men ikke foran alt - det er en gudstjeneste å ta seg av sin neste, og Gud vil at vi skal leve i oppgjorte relasjoner.

Ektefellen foran barna? Tja, hva vil det si? Er det viktigere å være kjæreste enn far? Er det så vanskelig å være kjæreste, at det krever mer jobb og tid enn det å ha omsorg for barna? Det at foreldrene er kjærester / bestevenner er noe av det aller viktigste for et barn. Weekend med mor mens barna er hos besteforeldrene er like mye for barnas skyld, sånn sett.

Jeg bare problematiserer denne lista di litt. Hva betyr det egentlig at du mener alvor med at du skal begynne å leve etter den? Skal du legge en langtidsplan for alle detaljer i din hverdag? Eller skal du plutselig melde forfall fra arbeidsoppgaver fordi ektefellen trenger en kveld i sofaen med deg? Kan du la være å komme på et møte på jobben fordi du føler at Gud kaller deg til evangelisering eller retreat? 

For å være litt konstruktiv - her er mitt alternativ til lista di: Avtaler har førsteprioritet. Har jeg lovt å stille opp på noe, så gjør jeg det. Det være seg jobb, politiske verv, tur med familien, oppgave i menigheten... Lovt er lovt. Defor er det viktig å være nøye på hva en lover og ikke. Og det er viktig å ikke fylle opp kalenderen med avtaler, det må være pusterom. Jeg tror Gud vil at vi skal være til å stole på. Så når vi får en impuls om å gjøre om på en avtale, tro jeg sjelden den kommer fra Gud. Hvis Gud har noe viktig på gang, så greier han å vente til jeg har oppfylt min forpliktelse. Han har jo visst om denne hendelsen lenge, tror ikke Gud er så veldig impulsstyrt.

Relasjoner har andreprioritet. Ektefelle, barn, venner - her kommer nærhetsetikken inn: Det at den jeg står nærmest har jeg størst forpliktelse overfor.

Gud er over det hele og alt i alle. Jeg prøver å la ham guide meg gjennom dagen og gi meg klokskap når jeg gjør avtaler. Gud er som det vannet du kan fylle i et glass som allerede er fullt av sand. Det er plass til ham, og han er nær i alt. Og så trenger vi av og til å bare svømme i vannet, uten sand. Vi mennesker er veldig forskjellige der. Avtalefrie pusterom i kalenderen, gir rom for både Gud, meg selv og andre mennesker.

Lykke til med prioriteringene!

Astrid Sofie

Kommentar #4

Jarle Skullerud

3 innlegg  5 kommentarer

Familien i fokus

Publisert rundt 9 år siden

Hei Astrid

Takk for gode og nyttige innspill. Jeg er stort sett helt enig med deg, og jeg ser at "prioriteringslista" mi kan misforstås - og i alle fall ta bort fokuset fra mitt egentlige anliggende.

Det jeg ønsker å si, er at aktiviteter i menigheten aldri må bli viktigere enn familien, enten vi er ansatt eller medlemmer. Jeg mener at kirken skal hjelpe oss til å leve ut vår tro i hverdagen, og først og fremst i hjemmet. Da må også vi som ledere være forbilder.

Lykke til videre, og takk for nyansene du bidrog med.

Jarle

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere