Grådighet satt i system

Greit nok å sette ned en grådighetskommisjon – men hva skal den gjøre med at systemet vårt bygger på grådighet?

Markedsliberalismen og grådighetskulturen har vært under konstant ild på Arbeiderpartiets landsmøte. Trond Giske sa at finanskrisa ble skapt av grådighet. Men regjeringens grådighetskommisjon må ha dypere forklaringer enn moralisering over finansspekulanter og kapitalister.

«Vi må slutte med å lete etter syndebukker, det være seg personer eller grådighet. Finans kriser som den nåværende er system kriser», skriver den norske økonomen Erik Reinert i boka «Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid». Reinert er utdannet ved Harvard, og nå professor ved Universitetet i Tallinn.

Økonomstammen. Reinert er mer kjent ute i verden enn i Norge, og han var blant dem som spådde finanskrisa. Jens Stoltenberg har sagt at verdens fremste økonomer ikke så krisa komme. «Det gjelder bare den stammen av økonomer som Stoltenberg tilhører,» bemerker Reinert. Selv tilhører han nemlig en annen stamme, de som ble stemplet som kjettere i det ledende økonomlauget. De varslet krisa for flere år siden.

Selv er jeg opplært i økonomisk historie av Francis Sejersted, og har dermed tilegnet meg en skepsis til sosialøkonomene. Vi historikere ser nemlig på det unike i ulike situasjoner. Sosialøkonomene leter derimot etter allmenngyldige lover, og har dermed en tendens til å konstruere ideal modeller som mangler kontakt med den konkrete, foranderlige virkeligheten. Mener vi historikere.

Balanse. Reinert er inne på det samme – i alle fall når det gjelder den dominerende skolen de siste tiårene, de som tenker på økonomi ut fra en harmoni- og balansemodell. Da blir svaret gjerne at økonomien er et system som regulerer seg selv, og at offentlige inngrep for å regulere den bare ødelegger balansen. Om markedet får fungere uregulert og fritt, så vil det oppstå en spontan orden. Nei, sier Reinert, det som kommer da er et spontant kaos. Det er de vi nå har måttet oppleve.

Men derfor blir det også for naivt å tro at vi bare kan regulere markedet litt bedre, så vil det finne balansen igjen. «Det kommer snart til å bli tydelig at det å kaste enorme pengemengder ned i finansøkonomiens svarte hull ikke er tilstrekkelig for å holde arbeidsløshet og fallende etterspørsel fra livet», skriver Reinert. Han deler ikke optimismen når det gjelder Obama. Presidenten har rådgivere med feil utgangspunkt. Krisen kan ikke møtes med finanspolitikk, slik som under Clinton. Den må møtes med næringspolitikk.

Grådighet. Problemet er ikke at noen mennesker har vært altfor grådige på bekostning av oss andre.  Problemet er at vi har et system som bygger på at grådighet er entydig bra. Den gangen markedsteorien ble utformet, av folk som moralfilosofen Adam Smith, så man at det var et grunnleggende problem å bygge på egeninteressen som drivkraft. Man måtte ha med en forutsetning om at egeninteressen hadde en moralsk komponent, at vi ble drevet av et høyere kall enn bare å karre til oss selv.

Denne forutsetningen har gått tapt i den moderne versjonen av markedsliberalismen, sier Reinert, for der har man abstrahert indi videt og mistet samfunnet av syne. «Man sto igjen bare med enkeltmenneskets grådighet som drivkraft, og økonomien som et like vekts- og harmonimaskineri,» skriver han.

Haugianerne. Fellesskapet og fellesnytten må altså igjen finne sin plass i modellen. Slik som det var for de gamle haugianerne. De drev næringsutvikling til fellesskapets beste, ikke for å bli rike selv – fordi de tjente Gud. Det er noe annet enn dagens amerikani serte versjon av kristelig økonomi, der privat rikdom er bevis på Guds velsignelse.

En grådighetskommisjon kan med andre ord ikke nøye seg med å jakte på slemme kapitalister. Det er den individualistiske ego kulturen som gjennomsyrer dagens samfunn som gjør markedsøkonomien farlig. Det er ikke bare finansmeglerne som er rammet av den. Våger Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen å utfordre den?