Thor Bjarne Bore

135

Er tillit til media alltid uproblematisk?

Publisert: 22. apr 2010

Ingen andre massemedier i Norge har så fornøyde lesere både på papir og nett som Stavanger Aftenblad. Alle de største mediene i landet er med i kanalvalgsundersøkelsen til TNS Gallup. Papiravisen topper foran NRK1, TV2 og Bergens Tidende, Adresseavisen og Aftenposten. aftenbladet.no er også på topp og har samme høye troverdighet, foran VGNett, bt.no og aftenposten.no.
Av en eller annen grunn har denne undersøkelsen som kom for halvannen uke siden ikke fått særlig oppmerksomhet i andre medier.

Også tidligere har Aftenbladet gått til topps i slike undersøkelser, og som daværende sjefredaktør holdt jeg i 1996 et foredrag på årsmøtet i
Norske Avisers Landsforbund med tittelen ”Hvordan oppnå troverdighet hos leserne - men er det sikkert at tillit og troverdighet alltid er bra?)”
Jeg tar med et utdrag fra foredraget som jeg tror tiden ikke helt har løpt ifra:

Snakke med, ikke til
Tillit har naturligvis ofte har noe med historie å gjøre, og med måten avisen har kommunisert med sine lesere på.
Lars Oftedals program da han startet Stavanger Aftenblad i 1893 står seg godt også i dag: ”Man skal snakke med sine lesere, ikke til dem”.
Men er det nå så sikkert at det i alle avislivets tilskikkelser er samsvar mellom på den ene siden det leserne legger i tillit og troverdighet, og på den andre for eksempel det som er uttrykt i den delen av Vær Varsom Plakaten som vel så gjerne kunne hete Stå På Plakaten: Om pressens rett til å avdekke kritikkverdige forhold.

Avisene har etter hvert fått både mye mer vilje og evne til å se kritisk på alle makter og myndigheter gjennom mer oppsøkende og kritisk journalistikk og mer bevisst bruk av Offentlighetsloven. Hos mange vil begge disse faktorene trolig ha styrket avisenes troverdighet, men i den hos enkelte kan ha skapt mindre tillit: "Vår avis er blitt mer uforutsigbar, ikke lenger helt til å stole på".

Da redaktør Norulv Øvrebotten i Rogalands Avis (1990- 1996) fikk klager fra lokale partilag og LO om at over at avisen skrev for lite om deres virksomhet,
svarer han: "Den dagen det blir tenkt en ny tanke i Folkets Hus skal eg koma, for då er det i tilfelle ein stor nyhet".
Det er ikke sikkert at slike uttalelser skaper økt tillit hos alle i parti og fagbevegelse, men jeg er samtidig overbevist om en avis på sikt står seg på slik uavhengighet.

Er tillit uproblematisk?
Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum (for eksempel Vårt Land og Klassekampen ).

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender.
Regionale og lokale aviser står under et stadig press til å støtte sin egen region. Det er det også naturlig at de gjør. Men dette kan fort komme til å føre til en selvpålagt forsiktighet. Hvis en avis blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale.

Det går også an å spørre om liten tillit i noen aviser kan henge sammen med at de har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold.

Ideologisk og geografisk nærhet

Dersom dette skulle være tilfelle, må vi skille klart mellom journalistisk kvalitet og høye scoringer på tillitstabellene.
Medieforskningen har pekt på at nærhet er et av de viktigste nyhetskritierene. Enten det dreier seg om ideologisk eller geografisk nærhet, så står dette alltid i fare for å vippe over i nærsynthet. Dette ser vi tydelig dersom vi får geografisk, ideologisk eller tidsmessig avstand til begivenhetene. Det er for eksempel lett å se i dag at avisene generelt var så nært begivenhetene i den økonomiske galskapen på 80-tallet at vi ikke så det problematiske i det som foregikk før krakket kom.
Når så mange økonomiske feilvurderinger kunne gjøres i et samfunn, var det fordi de kritiske røstene enten var for få, eller ble overdøvet. Et studium av denne perioden kunne bli interessant i vårt perspektiv. Kan det tenkes at de avisene som i størst grad heiet fram låneøkonomien og de urealistiske prosjektene, var de som hadde mest tillit i perioden? (Dette kunne like godt vært skrevet i år, historien gjentar seg)

Aftenbladet hadde i 1994 en serie artikler om regionens desidert mest populære politiker Arne Rettedals mange hatter, og om hvordan han i enkelte sammenhenger satt på både to og tre sider av bordet, som politiker, formann i bankstyre, entreprenør, formann i institusjonsstyre, i byggekomite osv. Avisen prøvde å legge frem fakta og analysere problematikken, og mente man gjorde en saklig og nyttig jobb. "Dette hadde vi ikke ventet av Aftenbladet" lød refrenget fra deler av nedslagsfeltet, som så selve beskrivelsen som et angrep på den kjente politikerens integritet. Andre applauderte og konstaterte ironisk med en lett omskrivning av skipper Worse: "Dere kommer sent, hr. konsul, men dere kommer godt".

Skikkelige rettelser skaper tillit
Når en avis har tillit, kan det bygge på to forhold. Det ene er at folk erfaringsmessig vet at det som står der, er riktig. De har opplevd endel saker de selv er involvert i, og vet at avisen pleier å sjekke sine ting ordentlig, og ellers komme med rettelser dersom den har gjort en feil i farten. Dette er en helt
grunnleggende viktig tillit, og taper noen tillit fordi de svikter i elementær troskap om fakta, er det vel fortjent.
Generelt er det min erfaring at skikkelige rettelser, og med det mener jeg rettelser/dementier som erkjenner at avisen har gjort feil og får plassering som står i samsvar med skaden som kan være forvoldt, er tillitsskapene.

Men tilliten kan også ligge i at man stemmer overens med det som kan karakteriseres som "common sense", alminnelig oppfatning, i regionen. Det er et atskillig mer problematisk kriterium. I mange tilfeller bør det nemlig være pressens kritiske oppgave å bryte med det som er common sense. Filosofen Adorno, kanskje mest kjent for sin drepende kritikk av moderne kulturindustri, hevder at nettopp common sense er en svoren fiende av kritisk tenkning:

"Sense of proportion beror fullstendig på at man skal tenke i de av livsets målforhold og størrelsesordener som står fast. Man behøver bare en gang å ha hørt en hårdhudet representant for den herskende klikk si "Det er ikke så viktig", man behøver kun å iaktta når borgerne snakker om overdrivelse, hysteri, narrestreker, for å vite at nettopp på det sted hvor fornuften påkalles sterkest, for å vite at nettopp på dette sted dreier det seg utvilsomt om et forsvar for Ufornuften".

Jeg er lang fra å dele Adornos marxistiske utgangspunkt, men jeg forstår et slikt synspunkt. Historien mangler ikke eksempler på at nettopp det som var helt ukontroversielt, det alle var enige om og aldri stilte spørsmål ved, var det mest urimelige og horrible når man ser tilbake på det. Og man trenger slett ikke gå så langt som til tysk fascisme, som er bakgrunnen hos Adorno.

"En folkefiende" - og hvem ville du gå til?
Dersom vi plasserer en journalist i en avis med meget høy tillit hos leserne inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at aviser som i dag har havnet langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som har svart på den store medieundersøkelsen: Du er kommet over opplysninger som er så ømfindtlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken?
Jeg er ikke sikker på at de avisene som ligger nederst på troverdighetsstatistikken ville komme dårligst ut av en slik undersøkelse.

For nær eliten?
For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller i kamp med departementet. Som redaktør i Romsdals Budstikke på slutten av 60-tallet satt jeg i den lokale aksjonskomité både for opprettelsen av en distriktshøyskole og en flyplass i byen.
Dette er endel av avisenes funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det gjør det kanskje vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.

Journalistikk som gir livsmot
Avisene har selvsagt ikke bare har en kritisk funksjon.De har en sterk
integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre.

Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk vet vi alle at det er langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten,fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette? Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i
stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi
et riktig bilde av helheten. Det er tillitskapende.

Avisene må fortsatt bringe meldinger om det onde. Ikke minst må de undersøke det ondes årsaker, avsløre makt og overgrep og forsømmelser og misligheter. Men de styrker sin troverdighet ved å bestrebe seg enda litt mer på å gi sanne bilder av virkeligheten. Folk trenger håpsbilder for å holde ut med ondskapen og døden.

Vi trenger journalistikk som også gir livsmot

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

RE: Er tillit til media alltid uproblematisk?

Publisert rundt 9 år siden

"Er tillit til media alltid uproblematisk?"

Nei.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere