Menighet og tilhørighet

Jeg fant følgende artikkel på nettavisen til dagens næringsliv:

[ http://www.dn.no/d2/reise/article1875729.ece ]

Den handler om Willow Creek, blant annet, en menighet i USA. Utgangspunket for menigheten var visstnok en spørreundersøkelse på 70-tallet hvor de spurte hva folk ønsket seg. Jeg lurer på om jeg hadde klart å føle meg hjemme i en sånn menighet.

Jeg har hatt problemer med å klare å like meg i en menighet. Jeg har prøvd mange. Jeg føler meg ofte ikke hjemme der. Det er mulig jeg har urealistiske forventninger til hvor hjemme man kan regne med å føle seg i en menighet. Etter hvert har jeg justert forventningene noe.

Noe av problemet ligger helt klart hos meg. Jeg er ikke så veldig sosial og har nok en generell tendens til å føle meg utenfor. Det har riktignok avtatt mye. Nå kan jeg gå i de fleste menigheter å få noe igjen for det, både karismatiske menigheter og mer tradisjonelle. Jeg føler at Gudsforholdet mitt er bra. Jeg stoler på at Gud er en kjærlig far som elsker meg slik jeg er.

Noe av problemet er at jeg ikke er disiplinert nok til å komme ofte nok. I perioder har jeg klart å gå nokså jevnlig på et sted. Da jeg var yngre trodde jeg at problemet var at jeg ikke hadde bil og derfor var henvist til å gå i den nærmeste statskirke menigheten. Jeg har i perioder gått i menigheter som har møtene på andre tider enn søndag morgen kl 11. Det kan ofte være vanskelig å måtte bryte opp fra familielivet på søndag formiddag, en av de få dagene i uka hvor en kan ta det litt rolig om morgenen. Jeg har erfart at det kan være vanskelig å komme seg av sted selv om møtet begynner senere på dagen. Da er det lett for at det blir glemt og at en er blitt opptatt med mye annet.

Dette kan nesten høres ut som en slags åndskamp..

Noe kan kanskje skyldes uortodoks samlivsform. Jeg var lenge enslig mor. Nå er jeg særboer med felles barn. Jeg holdt meg bevist borte fra menigheten da jeg var synlig gravid uten å være gift. Jeg har aldri fått noen negative kommentarer, det var mer for å spare meg selv.  I ettertid har jeg periodevis gått i en menighet igjen.

Når det gjelder samlivsformen har jeg kommet til at vi er to parter. Jeg ønsker ikke å tvinge gjennom noe ekteskap. For meg er forholdet like bindende som om vi var gift. Jeg har slått meg til ro med det.

Jeg har både sans for det karismatiske og tilbake til røttene tenkning, med kirkefedre og den ortodokse kirke. Jeg kunne ha tenkt meg å reise på retreat en gang.

Hva er det som gjør det så vanskelig å klare å høre til en menighet. Jeg merker at jeg begynner å få litt aversjon mot å gå på møter/gudstjenester.  Jeg tror jeg hadde trengt noe som var der oftere enn bare et tidspunkt på søndag formiddag. Slik at det var mulig å komme når det passer. Tidsklemma er helt klart også med på å gjøre det vanskelig. Det at jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal gå i kirken, den norske eller en frimenighet og at jeg delvis bor på to steder gjør det ikke enklere.

Kanskje ville en husmenighet være det rette for meg? Det blir vel mindre og nærere og jeg ville kanskje føle meg mer forpliktet til å komme.

Jeg har begynt i menigheter og gått der neon ganger. Når jeg plutselig har uteblitt er det aldri noen som har spurt etter meg. Det er ikke så farlig for meg. Mitt Gudsforhold er sterkt. Men for nye troende og søkende er det ikke noen fordel at en kan gå i en menighet uten og bli lagt merke til, og at en kan slutte uten at noen spør etter en. Hva kan menighetene gjøre med dette?  Av og til er det fint å kunne komme og gå uten å bli lagt merke til.

Jeg er med i en bibelgruppe som møtes hver 3. uke. Det synes jeg er veldig bra.  Men er det nok menighetsliv?