Min virkelige OL-tabbe

OL-2004 i Aten ble mitt OL. Det var det året da jeg bommet på planken, bommet på åpent mål, måtte gå strafferunder... You name it!

Jeg har fått mye kritikk for min opptreden før, under og etter OL i Aten, Fortjent kritikk. Jeg tok også selvkritikk da jeg hadde fått tenkt igjennom saker og ting. Les her: http://www.oslokirken.no/ny/no/profetisk/refleksjoner_etter_en_ol_profeti.

Men her om dagen hadde jeg en aha-opplevelse. Jeg hadde lastet opp en rekke lydfiler på min iPhone, og under en biltur lot jeg lyden komme ut hulter til bulter.

Plutselig befant jeg meg i en direktesending på NRK Her & Nå i juni 2004. Programleder Kari Sørbø hadde lest sensasjonelle oppslag i Korsets Seier og Vårt Land om pastor Torp som deltok i en internasjonal bønnekampanje for å stoppe OL i Aten. På grunn av gresk mytologi som ville få negativ innflytelse på vår verden. Jeg satt alene i et lufttomt studio på Marienlyst. Kari Sørbø, som satt i Trondheim, virket positiv nysgjerrig. Hun hadde funnet frem til en motdebattant, en ung pinsevenn-jente som skulle konkurrere i OL noen uker senere, syklisten Anita Valen.

Nesten fem år etter OL i Aten, under i en biltur i Oslo i min hybride Toyota Prius, lyttende til min høyttalende iPhone - da skjønte jeg det! Her var min virkelige OL-tabbe. Som bedrøvet min Herre. Han måtte simpelt hen sende meg ut på strafferunder...

Kari Sørbø behandlet oss begge med profesjonell distanse. Hun lot pinse-pastoren forklare hvorfor han ba om avlysning av OL. Pinse-Anita fikk si sin mening.

Anita opptrådte ydmyk og ærlig. Hun skjønte pastorens syn, men var likevel ikke helt enig. Hun mente at OL kunne brukes til noe godt. Til idrettslig utfoldelse og moro. Til ære for Guds Navn.

Hva sier pastoren til dette? spurte Kari Sørbø.

Vel, svarte pastoren overbærende og sikkert: Guds Navn kan ikke bli æret av et slikt arrangement.

Men, spurte NRK Her & Nå, kunne pastoren ønske Anita Valen lykke til med sykkelrittet under OL?

Vel, svarte pastoren: Jeg kan jo ikke ønske lykke til med et arrangement jeg tror ikke vil finne sted...

Fem år etterpå, i en hybrid bil i Oslo, skjønte jeg hva min virkelige OL-tabbe hadde vært. Det var ikke først og fremst bønnene, de profetiske inntrykkene... Blablabla...

Nei, det var at jeg opptrådte med trossterkt hovmod. Jeg stolte mer på min egen tro, enn på en Allmaktens Gud.

Istedenfor å støtte og oppmuntre en livsfrisk ung pinse-jente som ville kose seg med OL, samtidig som hun brakte Gud ære, var jeg mer opptatt av min tro og mine bønner.

Tilgi meg Gud! Tilgi meg Anita!

Dét var min virkelige OL-tabbe....