Guds biograf

Det begynte med at hun avviste Gud og ikke ville ha mer med ham – eller noe annet religiøst – å gjøre. Nå reiser ­Karen Armstrong verden rundt og snakker om religion. Mer enn 20 bøker er det blitt, inklusive den internasjonale bestselgeren Historien om Gud fra 1993.

– Jeg var på søken etter Gud. Men jeg forsto ikke at det er som å lete etter skatten ved enden av regnbuen, sier hun og ser ut vinduet mot en regntung Sehesteds plass. Om et par timer går flyet til London. Hun har vært i Norge for å snakke om Koranen i regi av tidsskriftet Samtiden og Aschehoug forlag.

Det er om sine egne tenårs gudssøken hun snakker, den gang hun valgte å bli nonne. Det endte med at hun 25 år gammel forlot både ordenen og kirken, full av frustrasjon og raseri over det hun hadde opplevd.

– Hva gikk galt?

– Noen mennesker passer til å være munker og nonner. Jeg er ikke en av dem, svarer hun, men legger så til at hun på sett og vis lever et kloster­liv nå. Hun er ikke gift og bruker det meste av ­tiden til å studere hellige skrifter i ensomhet i sitt studer­kammer.

– Men jeg har aldri fått til å be. Og det skal du jo stadig vekk som nonne. Jeg var for ung og umoden til å ta en slik beslutning.

– Og dermed mistet du Gud?

– Jeg hadde en inadekvat idé om Gud, som en slags kosmisk Storebror som sitter der ute og styrer alt. Og jeg led så mye som nonne på grunn av hele klimaet i konventet, det var så uvennlig og strengt. Så dermed avviste jeg Gud.

Gud var større 

Så sto hun der og måtte legge en ny plan for livet. Hun forsøkte seg med en akademisk karriere, men det endte med at hun ikke fikk eksamen. Det fulgte noen vanskelige år, der hun også slet med en ubehandlet epilepsi. Hun bearbeidet traumene fra tiden som nonne ved å skrive boken Gjennom den smale port. Den fikk god mottakelse, og hun satset på en karriere som skribent.

– Hvordan kom du på tanken å skrive en bok om Gud?

– Først var det meningen å skrive en skeptisk bok der jeg skulle bevise at Gud bare var noe mennesker bruker for å oppnå det de ønsker. Men så oppdaget jeg at alle de tre monoteistiske religionene sier at Gud er noe mye større. Gud er et symbol for opplevelsen som gjør at mennesker stiger ut av seg selv – det vi kaller transcendens.

– Eksisterer Gud?

– Nei, Gud eksisterer ikke. Eksi­stens er et altfor begrenset begrep, sier Armstrong, og kommer med en utredning om Thomas av Aquinas som formulerte noen av de kjente gudsbevisene.

– Men så kommer det som nesten­ aldri siteres: Aquinas trekker teppet vekk under hele byggverket og sier at vi vet ikke hva det er vi har bevist. Det er et mysterium for oss. Så, nei, Gud eksisterer ikke. Gud er væren i seg selv, selve Virkeligheten – han er ikke en ting som eksisterer eller som kan bevises.

– Hva er Gud?

– Det kan vi ikke si. I dag er det en slik mangel på innsikt og intelligens når man snakker om Gud. Ofte lærer vi om Gud på samme tid som vi lærer om julenissen. Men mens vi får mer modne tanker om julenissen, sitter­ vi ofte fast i forestillingene om Gud, sier Armstrong – som i boken The case for God har gått kraftig til felts mot nyateisten Richard Dawkins.

– Slik han forstår Gud, er det ikke rart han ikke tror på ham, sier hun.

---

Karen Armstrong

• Britisk forfatter, født i 1944.
• Etter å ha forlatt nonne-ordenen i 1969, etablerte hun seg etter hvert som forfatter.
• Har skrevet en rekke bøker om religiøse emner. Den mest kjente er Historien om Gud (1993).
• Har også skrevet en biografi over profeten Muhammed og arbeider nå med en bok om hellige skrifter.
• Hun var nylig i Norge for å forelese og samtale om Koranen i regi av tidsskriftet Samtiden.

---

Religiøs

Karen Armstrong ­beskriver seg selv som et religiøst menneske. Hennes religiøs­e opplevelser er de glimtene av innsikt hun opplever når hun sitter og studerer. Hun sier at en rabbiner har forklart henne at det ligner på de øyeblikk av ekstase som ortodokse jøder kan oppleve når de studerer Talmud.

– Er du kristen?

– Nei, nei, jeg er ikke kristen. Jeg holder ikke noen tradisjon som bedre enn andre. Jeg får innsikt fra dem alle.

– Hva er tro?

– Tro betyr ikke å akseptere bestemte trossannheter. Ordet pistis på gresk, som er oversatt med tro i Det nye testamentet, betyr overgivelse og forpliktelse.­ Jesus ber oss ikke om å tro på dogmet om treenigheten, men om at disiplene skal forlate alt for å leve et nytt liv, sier Armstrong.

Hun mener forståelsen av tro forandret seg med den vitenskapelige revolusjonen. Newton mente han kunne bevise Gud ved å finne lover i naturen. Kirken har kommet på villspor ved å slutte seg til denne tankegangen og forstå Gud som en slags intelligent designer, mener hun.

– Man skulle hørt mer på Einstein, som sier det som gjør ham religiøs, er undring og ærefrykt over mysteriet i skaperverket. Og denne ærefrykten skulle også gjelde mennesket. Dette finner jeg i
alle religioner. Når religionene er på sitt beste, 
insisterer de alltid på det guddommelige i mennesket.

– Som i ortodoks kristendom, der det heter at Kristus kom som menneske for at mennesket skal bli gjort guddommelig?

– Nettopp. Eller som jeg finner hos muslimske tenkere som sier at ethvert menneske er en unik åpenbaring av et av Guds mange navn. Slik kan man forstå Allahu Akbar – som betyr at Gud er større – at dette havet av mennesker summerer opp hvem Gud er.

Gud eksisterer ikke. Gud er væren i seg selv, selve Virkeligheten.

Død og lidelse

– Mange vil mene at religion springer ut av vårt behov for å komme til rette med at vi skal dø. Er ikke det et aspekt?

– Jo, det er det som skiller oss fra dyrene, at vi vet at vi skal dø. Men det er i grunnen bare kristen­dommen og islam som bryr seg særlig med hva som skjer etter døden. Jeg tror denne tanken virkelig kan være en hindring. Hvis folk tror fordi de skal komme til himmelen, så blir troen bare en slags pensjonsforsikring.

– Er ikke religionen også et forsøk på å komme til rette med lidelsen?

– Jo, all lidelsen vi ser, skulle virkelig knuse våre hjerter. Alle religioner tar opp dette på en eller ­annen måte, sier Armstrong, og forteller at den boken hun nå arbeider med har arbeidstittelen The broken world of scripture. Ideen er at de hellige skriftene springer ut av opplevelsen av en ødelagt verden som trenger å repareres.

Medfølelse

I 2008 fikk Karen Armstrong TED-prisen. TED (Technology, Entertainment, Design) er et nettsted som publiserer foredrag på nettet. De gir prisen til folk som har en idé som kan for­andre verden. Hun brukte prispengene til å etablere ­organisasjonen «Charter for compassion», som skal gi støtte til folk som vil arbeide for å realisere­ den gylne regel. Armstrong mener medfølelse ­uttrykker kjernen i all religion.

– Alle tradisjoner har sin versjon av den gylne regel. Når du ser inn i ditt eget hjerte på det som gir deg smerte, så nekter du å utsette andre for det. Idet du gjør det, overskrider du deg selv, avsetter deg selv fra tronen, og det er slik du blir frelst ­eller opplyst.

– Er medfølelse en følelse?

– Nei, følelser kommer og går. De er ikke viktige. Det som er viktig er en overgivelse til å arbeide for å helbrede menneskehetens lidelse.

– Så religion er mer praksis enn lære?

– Ja. Religion skal ikke være noe som bare skjer i hodet. Vi lærer av det vi gjør. Og kroppen lærer oss mye. Når muslimer bøyer seg i bønn, lærer kroppen på et dypere nivå hva det betyr å gi ­avkall på sitt ego.

– Så liturgi er til for å lære oss hvordan vi skal leve?

– Ja, slik er det. Det jeg ­
husker med glede fra klosteret, er liturgien. Religion viser seg 
fra sin beste side når den uttrykkes i kunst, i malerkunst, ­musikk, dans. Der kan vi overskride ­ordene og oppleve transcendens.

Muhammed og Jesus

Armstrong var i Norge for å snakke om Koranen. De siste ti årene har hun mest vært brukt nettopp som foredragsholder og ekspert på islam. Hun har også skrevet en Muhammed-biografi.

– Dette er et slags tidens tegn. 11. september-hendelsen har gjort det nødvendig. Muhammed opplevde jeg som forfriskende, fordi han ikke har noe krav på å være guddommelig. Han er så menneskelig. Noe som har gjort inntrykk på meg, er at han slet så hardt at han svettet og noen ganger svimte av når han mottok åpenbaringene. Altfor mange snakker lettvint i Guds navn. Det burde være en krevende sak.

– Hva med Jesus?

– Jeg har alltid opplevd ham som en vanskelig figur. Han må ha skapt kaos rundt seg, med alle de umulige kravene han stilte og sin mangel på respekt for autoriteter. I katolsk tradisjon har jeg reagert på sentimentaliteten rundt en del Jesusfromhet, med disse blødende hjertene – jeg klarte aldri dette, sier den tidligere nonnen.

Men hun legger straks til at hun mener krusifikset er et viktig symbol.

– Der ser vi hva vi mennesker gjør med hverandre, og det skulle knuse våre hjerter. Middel­alderteologen Abelard sa at når vi ser på korset, så blir hjertet vårt knust, og det er det som frelser oss.

– Er Jesus et eksempel for oss?

– Jeg tror han er et umulig eksempel. Jesus er veien. Han er ikke målet. Jeg har ikke vært så opptatt av Jesus, men av Gud.

Stillheten 

Karen Armstrong sier hun ikke snakker så mye om Gud nå lenger. Hun mener bildet av Gud er ødelagt av altfor mange ord og av at han tillegges altfor menneskelige egenskaper.

– Mine favoritter er mystikerne, som sier at når du forsøker å beskrive Gud, ender du opp med å innse hvor idiotisk det er det du sier. I den stillheten som da oppstår, er det du møter Gud. Det er som den stillheten som oppstår når symfonien er slutt og applausen lar vente på seg. Det er i denne stillheten det religiøse språket skulle være, sier Karen Armstrong.

Jesus er veien. Han er ikke målet.