Verdidebatt

Bibelen etter Ida

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det typiske trekk ved den bibelske skapelsesforestilling er den statiske tilblivelse, der en guddommelig inngripen fremskaffer komplette geofysiske og biologiske forhold uavhengig av hverandre. Guddommen fremskaffer lys, vann, land, planter, dag og natt og årstider, dyr og mennesker. Med et par unntak er hver skapelse avsluttede handlinger som har lite med hverandre å gjøre. Planter har ingen forhistorie, men bare skapes og fremstilles som ferdige produkter. Dyr har ingen forhistorie, men bare blir til på kommando. Og alt er ferdig utviklet. Guddommen har ikke behov for en utviklingshistorie som går fra en begynnelse som er forskjellig fra den biologi vi i dag kan se omkring oss. Skal vi tro fremstillingen i Genesis, da får vi også anta at det forbudte tre fra tidenes begynnelse i Edens hage alltid har sett ut som epletrær gjør også i dag. Det samme gjelder dyrene. Alle slags dyr i luften og på land og fiskene i havet ble til på kommando, og har derfor alltid sett ut som de gjør i dag.

Unntak

De eneste unntak fra denne statiske kommandotilblivelse finner vi knyttet til mennesket og slangen. Genesis beskriver hvordan det forutsettes en spesiell forbindelse mellom guddommen og mennesket, for mennesket er skapt som guddommens avbilde, og siden evolusjon forutsetter at det er utvikling fra noe til noe annet, er det her mulig å ane en slags bibelsk evolusjonsforestilling som skiller seg fra den øvrige statiske skapelse. Mannens tilblivelse er betinget av den skapte jord. Uten jord, ingen materie som guddommen kunne gi menneskeliv. Her er det altså et tydelig kausalt trekk ved skapelsen, en utvikling fra jord til menneskets hankjønn. En evolusjon som fortsetter i et nytt ledd når kvinnen skapes kausalt av mannens ribbein. Deretter fremstår mann og kvinne som uendret siden tidenes første uke og fram til i dag.

Det eneste vesen der det i vår sammenheng beskrives en tilpasningsendring fra en etablert eksistensform til en anatomisk nyskapning, er slangen. Her ser vi det som vi vanligvis forbinder med evolusjon når en art endrer seg for å tilpasse seg nye omgivelser. Det er de ytre omgivelser som tvinger arten til å utvikle seg i en bestemt tilpasningsdyktig retning. Denne tilpasningsevnen er helt nødvendig for å kunne overleve som art. Allikevel er motivet for det evolusjonsledd som slangen utgjør, noe helt annet enn tilpasning. Det er snakk om en guddommelig straff. Guddommen griper inn som en ytre instans og muterer på kommando slangen til å krype på sin buk. Vi får forutsette at dette for slangens vedkommende betyr en bibelsk evolusjonsforestilling der den har utviklet seg fra ikke å krype på sin buk til å krype. Men siden det også her er snakk om en guddommelig kommandoskapelse av noe, viser hendelsen ingen særlig kunnskap om vår viten om evolusjon.

Ida

Sammenlignet med det vi i dag vet om jorden og livets tilblivelse er det liten grunn til å tenke seg at Bibelen har noe særlig å bidra med her. Det er heller ikke å vente, og ingen forfattere kan lastes for ikke å formidle kunnskap som er ukjent. Heller ikke kan den som leser lastes for manglende kritisk holdning når det som formidles i teksten, forholder seg til samtidens allmennkunnskap. Det er de færreste av oss forunt å besitte kunnskap som går ut over sin samtid, og dermed inn i fremtiden. Det er en god regel å ta påstander om at noen mennesker kan se inn i fremtiden, men en klype salt. De som skrev i Genesis om hvordan guddommen skapte og jorden og livet ble til, de formidlet det beste av den kunnskap de hadde tilgjengelig. Og de som leste tekstene eller fikk dem opplest eller gjenfortalt, gjenkjente det kunnskapsnivå som samtiden befant seg på. Hverken Bibelen eller dens lesere kan lastes for å forstå teksten begrenset av sin samtid. Heller ikke vi kan det. Ingen av oss i dag kan lese skapelsesberetningene i Bibelen med et kunnskaps- og innsiktsnivå som ligger i fremtiden.

Og det er her Ida kommer inn, eller Darwinius massilae som er hennes egentlige navn. Det er jo en fantastisk tilfeldighet at denne fossil av en primat som levde for 47 millioner år siden, blir presentert nettopp i Darwin-året. Antakelig er det litt beregning med i spillet, for med presentasjonen følger også en ny pedagogisk metode for å fremstille vitenskapelige oppdagelser. Litt show og mye vitenskap. Akkurat nok til at business og vitenskap får sitt. Fordelen er at alle oss utenfor de innerste vitenskapelige sirkler får ta del i viktige vitenskapelige nyvinninger når de finner sted. Det er noe nytt, for vanligvis tar det vel en ti års tid før sensasjonene beveger seg fra de vitenskapelige studerkammer til den populariserte omverden.

Ida blir presentert som det «missing link» som evolusjonslæren har lett etter. Det er selvsagt tabloid å presentere «missing link», men det fanger oppmerksomheten, og hvis vi ser litt gjennom fingrene med terminologien, da er Ida det vesen som knytter oss mennesker til den felles evolusjon som alt levende er et resultat av og som vi fortsatt utvikler oss etter.

Hva da med Bibelen?

De beste forskere har allerede i to år studert og gransket Ida. De er sikre på hennes funksjon som «missing link», og dermed også at det endelige bevis for at vi mennesker er en del av en lang og fortsatt pågående evolusjonsprosess. Det betyr at vi akkurat nå har kunnskap som med nødvendig stor sikkerhet kan si at de guddommelige statiske kommandoskapelser i Genesis ikke samstemmer med det vi i dag vet om hvordan livet har utviklet seg. På dette punkt formilder Bibelen og vår egen samtid kunnskapskollisjon.

Nå har man i kristendommen praktisert forskjellige metoder for å få bukt med slike kollisjoner. Fra vår hjemlige kirkeverden er det vanlig å legge inn støtdempere slik at kollisjonen utsettes i tid. Det gjøres ved å forhandle seg fram til en slags doktrine som sier at vi må kunne leve med to motstridende syn på samme sak. Denne nøtteknekkermetoden har sin parallell i middelalderen, der man slet med filosofiske (naturvitenskapelige) og teologiske kollisjoner. En støtdemperdoktrine sa at en påstand kunne være sann eller usann avhengig av ståsted. På den måten aksepterte man at en og samme ting kunne være sant filosofisk og usant teologisk, eller usant filosofisk og sant teologisk. En i og for seg sympatisk løsning sammenlignet med den fordømmelsesdoktrinen som kom i 1277, der prinsippet var at det som er sant teologisk er alltid sant uansett hvor mye det kolliderer med annet. Og så lagde man seg en lang liste over ting som kolliderer med teologien og derfor er usanne.

I denne sammenheng ville Ida uten tvil havnet på en liste over usanne ting. Men tidene har endret seg, skjønt kollisjonen fortsatt er der. Ida kolliderer med Genesis så det smeller. Ida synliggjør at den guddommelige skapelse beskrevet i Genesis av mennesket er totalt feil. Vi er nå istand til å lese disse tekstene med en større kunnskap og innsikt i livets tilblivelse enn det som var kunnskapsnivået den gang tekstene ble til og senere nedskrevet. Det er ikke lenger Ida som havner på listen over usanne ting, det er de omtalte deler av Genesis. Mange har sikkert hatt en følelse av dette i generasjoner allerede, men først i dag har vi sikkerhet om saken.

Det er forsåvidt heller ingen ny sak for moderne teologer at tekster i Bibelen kolliderer med vitenskapelige nyvinninger og ny kunnskap om tingene. Flesteparten av teologer har valgt mer fornuftige løsninger enn deres fordums kollegaer med fordømmelsen på 1200-tallet. Det går heldigvis an å se forskjellige tekster i Bibelen på forskjellig vis, fordi de kan tilskrives forskjellige litterære sjangere. Men det betyr også at man forholder seg til Bibelen på en måte som er forskjellig fra den som tar alt som står skrevet der for sant.

Biblen etter Ida

Ida har vist oss at det er nødvendig å forholde seg meget kritisk til Bibelens tekster, og at den som tar alt som står i Bibelen for sant, vedkommende har forstått lite. Bibelen etter Ida vil aldri kunne bli den samme. Der hvor man fram til nå har kunnet peke på usikkerheter og rope etter «missing link», er det ikke lenger noe tomrom hvor tvil kan bo. Bare ved å overse Ida, late som hun ikke eksisterer, eller innføre en privat 1277-fordømmelse der Bibelen gjør Ida usann, kan man gjøre krav på at tekstene i Bibelen alltid er sanne. Slik jeg ser det har Ida gitt det bokstavtro bibelsyn nådestøtet. Fra nå av er det bare krampetrekningene som er synlige.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt