1. Hvem har ansvaret for slike saker i Kirken, hvor mange dreier det seg om og hvilken karakter har de?
I 2001, ved det pavelige dokumentet Sacramentum sanctitats tutela, ble en del alvorlige forbrytelser forbeholdt behandling i Troskongregasjonen i Vatikanet, da ledet av kardinal Ratzinger. En av disse var seksuelle forbrytelser begått av klerikere (prester, diakoner og biskoper) mot mindreårige. Mindreårige defineres her som under 18 år, uavhengig av for eksempel den seksuelle lavalder i et gitt land.
Hvis slike saker meldes et lokalt bispedømme, har biskopen der ansvar for å foreta en innledende undersøkelse. Hvis resultatet av denne undersøkelsen er at det ser ut til å være hold i saken, plikter han å sende den videre til Troskongregasjonen. Tidligere var behandlingen av slike saker avhengig av den lokale biskop, Troskongregasjonen hadde bare myndighet om det dreide seg om overgrep forbundet med misbruk av skriftemålet.
I 2001 fremstilte en del massemedier denne endringen som et forsøk fra Roma på å feie slike saker under teppet. I virkeligheten er resultatet blitt en raskere saksbehandling og strengere behandling av overgripere. Det umiddelbare resultatet var at en stor mengde saker av ulik alder ble oversendt Troskongregasjonen, særlig mange kom fra USA i 2003 og 2004. Nå kommer langt færre, slik at sakene ikke lenger hoper seg opp.
Nåværende ansvarlig for disse sakene i Troskongregasjonen er msgr. Charles J. Scicluna. I et langt intervju med den italienske katolske avisen Avvenire den 13. mars ga han detaljert informasjon om kongregasjonens arbeid. På spørsmålet om antallet saker, svarer han: «Fra 2001 til 2010 har vi behandlet anklager mot cirka tre tusen bispedømmeprester og ordensmenn, og det dreier seg om forbrytelser begått i løpet av de siste 50 år.» På spørsmål om det vil si «tre tusen pedofile prester», sier han at «rundt regnet 60 % av disse sakene gjelder efebofile handlinger, det er handlinger som skyldes seksuell tiltrekning til gutter i puberteten, 30 % gjelder heteroseksuelle forhold, og i 10 % av tilfellene dreier det seg om pedofile handlinger i streng forstand, det vil si at de er bestemt av seksuell tiltrekning mot barn før puberteten. Det dreier seg altså ien niårsperiode om cirka tre hundre saker med prester som er anklaget for pedofili i streng forstand.»
Msgr. Scicluna ble også spurt om hvor mange som blir dømt, og opplyste om at i 20 % av sakene ble det «avholdt en kanonisk prosess i egentlig forstand» og at denne stort sett holdes i opphavsbispedømmet «under oppsyn av oss». Han tilføyde: «Vi gjør det slik også for å fremskynde saksgangene. I 60 % av sakene, fremfor alt på grunn av den anklagedes fremskredne alder, er det ikke funnet sted en rettssak, men administrative og disiplinære tiltak er foretatt, som å ikke feire messen med de troende eller å høre skriftemål og å føre et tilbaketrukket liv i bønn. Det er viktig å understreke at det i disse sakene – hvorav noen har fått stor oppmerksomhet – ikke dreier seg om frifinnelse. Det er ikke skjedd en formell dom, men om man blir pålagt stillhet og bønn, har det sin grunn...»
I ytterligere 10 % av sakene har paven autorisert et dekret om utestengelse fra prestestanden, og i de siste 10 % er det «de anklagede klerikerne selv som har spurt om dispensasjon fra prestepliktene, noe som straks er innvilget. Blant disse sakene er saker med prester som er funnet i besittelse av barnepornografi og som er dømt for dette av sivile myndigheter.»
På spørsmål om ingen da blir frifunnet, siden summen blir 100 %, svarer msgr. Scicluna at det finnes saker hvor det ikke har vært tilstrekkelig bevis eller at presten er erklært uskyldig. «Men i alle sakene undersøker man ikke bare skyldspørsmålet, men også om vedkommende er egnet for offentlig tjeneste.»
2.Hva betyr «administrative tiltak» og å «fjerne en prest»?
I en kommentar i Aftenposten ble intervjuet med Scicluna referert på en tendensiøs måte, i det det het at «I følge den samme Scicluna har 60 % av sakene aldri nådd frem til retten. På grunn av den påståtte overgripers høye alder, fordi det allerede var gjort 'administrative og disiplinære tiltak', eller man fortrengte det».
Kommentaren gjenspeiler en misforståelse av betydningen av «administrative tiltak» i disse prosessene. Muligheten for å kunne avgjøre saker ved administrative tiltak istedenfor formelle dommer, ble innført for å kunne gi biskoper myndighet til permanent å avsette en prest fra tjeneste uten å gå gjennom tidkrevende rettsprosesser. Pådrivere her har vært de amerikanske biskopene, som etter sine erfaringer med skandalene ønsket raske måter å fjerne skyldige prester på, uten å måtte gå gjennom en full rettsprosess. Disse siste hadde erfaringsmessig tatt svært lang tid.
I dette fikk de støtte fra Troskongregasjonen. Denne måten å gjøre ting på har faktisk skaffet både de amerikanske biskopene og Troskongregasjonen, med Ratzinger i spissen, en god del kritikk – siden den svekker det tradisjonelt sterke rettsvernet en anklaget katolsk prest har hatt i kanonisk rett.
En del medieoppslag gjør også et nummer av at prester ikke er blitt laisert, det vil si utelukket fra den geistlige stand. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de fortsatt utøver prestetjeneste. Laisering er en omstendelig prosess, men en prest vil ved administrative tiltak kunne få så strenge restriksjoner på sitt virke at han ikke lenger vil representere noen fare. For eksempel vil han da fremdeles kunne feire messen for seg selv – han er jo fremdeles prest – men ikke kunne feire den med menighet.
3. Krever Kirken hemmelighold?
Det er en kjensgjerning at en skadelig taushetskultur har hindret mange saker i å få en skikkelig behandling og også i å komme opp for sivil rett, men denne taushetskulturen har ingen hjemmel i de kirkelige regler. Dette er en vanlig misforståelse som skyldes en formulering i Sacramentum sanctitats tutela og tilsvarende i et tidligere dokument. Det det dreier seg om, er konfidensialitet i den internkirkelige prosessen, men det sies ingenting om at saker ikke skal meldes sivile myndigheter.
Msgr. Scicluna sier det følgende om å anmelde saker til sivile myndigheter: «I noen land med angelsaksisk rettssystem, men også i Frankrike, plikter biskopene, om de utenfor skriftemålet får rede på forbrytelser begått av sine prester, å anmelde dem til rettsmyndighetene. Det er en tung plikt, fordi disse biskopene blir tvunget til å gjøre en handling som kan sammenlignes med den en forelder gjør ved å anmelde sitt eget barn. Likevel er vår anvisning i slike saker at man skal følge loven.»
I saker hvor biskopene ikke er lovpålagt å anmelde prestene, sier Scicluna, «pålegger vi ikke biskopene å anmelde sine egne prester, men vi oppfordrer dem til å kontakte ofrene og be dem om å anmelde de prestene som har forgrepet seg på dem. Dessuten oppfordrer vi dem til å gi disse ofrene all mulig åndelig, men ikke bare åndelig, hjelp.»
4. Hvorfor foreskriver ikke Kirkeretten automatisk politianmeldelse i overgrepssaker?
Katolsk kirkerett gjelder over hele verden, også i områder der det ikke hersker rettssikkerhet og både overgrepsanklagede og i noen tilfeller ofrene (for eksempel voldtatte kvinner) risikerer summarisk henrettelse. Til syvende og sist er det offeret og dets pårørende som må ta beslutningen om en anmeldelse.
I våre norske forhold er det, som biskop Bernt Eidsvig har sagt, «både naturlig og ønskelig» at saker som er straffbare etter norsk lov, behandles i norsk rettssystem. Oslo katolske bispedømmes beredskapsplan sier at «som hjelp til å ta beslutning om anmeldelse skal OKB tilby anklager og pårørende bistand av advokat eller annen rådgiver.» Kirkens eget rettssystem kommer i tillegg til, ikke istedenfor, det sivile. En analogi kan være idrettsutøvere mistenkt for doping. Deres saker behandles av idrettens egne organer, men om de har gjort noe som også er straffbart etter sivil lov, kommer denne straffen i tillegg.
5. Er det flere overgrep i Den katolske kirke enn ellers?
I dagens globale mediebilde kan man lett å få inntrykk av Den katolske kirke er et episenter for seksuelt misbruk av mindreårige. Dette er ikke tilfelle. Som krisehåndtering er det imidlertid ikke heldig å forsøke å forsvare Kirken med dette som argument. De som har prøvd seg på dette, møtes gjerne (forståelig nok) med anklager om forsøk på bagatellisering og relativisering av et alvorlig problem. Situasjonen i Den katolske kirke er skammelig og alvorlig og må ryddes grundig opp i. Som pave Benedikt ga uttrykk for i sitt hyrdebrev til katolikker i Irland, her fritt gjengitt: Overgrep skjer dessverre over alt; dette faktum må imidlertid aldri bli en ansvarsfraskrivelse, for Den katolske kirke må ta ansvar for å rydde i eget hus; andre får rydde i sitt.
Det er imidlertid ingen bagatellisering å forsøke å ha to tanker i hodet samtidig, for det er et viktig pastoralt anliggende å få frem at ingen forskning tyder på en overopphopning av overgrep begått av katolske prester og ordensfolk.
Det er vanskelig å finne eksakte og universelt gyldige tall, men amerikansk forskning har kommet lengst på området. La oss derfor referere noe av denne.
Tall som her nevnes, blant annet referert av George Weigel, er at 39 millioner amerikanske barn er utsatt for misbruk. Mellom 40 og 60 % er misbrukt i hjemmet av familiemedlemmer. Professor Charol Shakeshaft fra Hofstra University rapporterer videre at 6-10 % av elever i den offentlige skole er misbrukt de siste år – rundt 290.000 i perioden mellom 1991 og 2000.
Ifølge andre nylige studier er 2 % av registrerte overgripere katolske prester – et fenomen som toppet seg mellom midten av 60-tallet og midten av 80-tallet, men i dag heldigvis ser ut til å være marginalt (Den amerikanske bispekonferanse rapporterte nylig om seks troverdige anklager om seksuelt misbruk i 2009, i en kirke med over 65 millioner medlemmer). Empirisk forskning viser derfor at Den katolske kirke i USA er et av de tryggeste miljøer for barn og unge i dag. Kirken var utvilsomt sent ute med å innse at overgrep mot barn finner sted også blant ens egne, og at en unnfallende ledelse førte til en svært dårlig håndtering av skandalen. Dette er innrømmet og beklaget av pave Benedikt og lokale bispekonferanser. «De siste årene er det imidlertid ingen annen institusjon som har vært så gjennomsiktig om sine feil, og ingen har gjort så mye for å rydde i eget hus. Det tok visselig lang tid å komme dit, men nå er vi der,» skriver den kjente amerikanske journalisten John Allen i en kommentar den 26. mars, med referanse til Kirken i USA. Opprydningen i USA har kommet lengst, da skandalene der begynte å rulle for alvor i 2001. La oss håpe at Kirken i resten av verden vil lære av dette. Et av de mest detaljerte forskningsprosjektene på Den katolske kirke direkte, er foretatt av professor Philip Jenkins (ikke-katolikk) fra Pennsylvania State University. Selv om hans funn er fra slutten av 90-tallet og bør oppdateres av nyere studier, er det hans forskning som til nå har vært grundigst. Her rapporteres det at Den katolske kirke er nederst på statistikken over overgrep i kirkelig sammenheng. Sølibatet er ikke årsaken, hevder han, da gifte menn statistisk har større sannsynlighet for å begå overgrep mot barn enn ugifte.
Også forskning fra det uavhengige kriminologiske John Jay-instituttet, foretatt etter at skandalene eksploderte i USA, viser at forekomsten av seksuelle overgrep ikke er større i Den katolske kirke enn i samfunnet for øvrig. Forskningsprosjektet, som bærer tittelen «Undersøkelse av årsaker og kontekster», søker å besvare spørsmålet hvorfor misbrukskrisen i USA gikk som den gikk og hva som forårsaket denne. La oss imidlertid slå fast en gang for alle: Selv om prevalensen av misbruk begått av katolske prester og ordensfolk ser ut til å være mindre enn i populasjonen for øvrig (noe som jo også bare skulle mangle), er antallet skammelig høyt. Alt annet enn null er et svik mot «disse mine minste brødre», som Kristus slår fast er ham selv, og mot Guds folk og hans Kirke.
:quality(70):focal(2412x1818:2422x1828)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EAA43BEJGBAFHFGV3KR5XG3IXQ.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/T5JAY6NSPZAS3DSESSV3JXTFSA.jpg)
:quality(70):focal(2417x2036:2427x2046)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JJEVMMA2QBHYDGQCWUDA3IYJMI.jpg)
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/7UDPVTWLSJG45KQGPGJS4X4MLA.jpg)