Verdidebatt

Hengivenhet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Et vakkert ord.  Et sentralt begrep i det gudsøkende menneskets liv. Men et vanskelig begrep. For ikke å si en evne det er vanskelig å finne i sitt indre menneske. Men det handler vel om å slippe taket i seg selv og sin egenvilje. Overlate seg selv fullt og helt i en annens hender. Satse alt, la det stå til. Gi seg hen. Det forutsetter den maksimale trygghet man kanskje kun finner ovenfor Gud. Da jeg var barn eide jeg evnen til hengivenhet. Men i møtet med verden mistet jeg den. Mine barnslige opplevelser av svik og skuffelser ledet meg til å forkaste min evne til hegivenhet. Derfor må jeg vende om til barnet i meg for å finne den. Dette er den rette ”omvendelse.” Vende om. Snu. Gå tilbake til den jeg kommer fra.  Til barnet i meg. ”Uten at I omvender eder og blir som barn - - -”
I den oppriktige hengivenhet finnes ikke: jeg vil slik eller slik, det ene eller det andre. Kun uforbeholden avkall på ens eget. Derfor, sier mystikeren Meister Eckhart, er den beste bønn mennesket kan be slik: ”Herre, gi meg alene hva du vil og gjør hva og hvordan du vil på alle måter.”
Herrens bønn rommer også dette: ”Skje din vilje som i himmelen så og på jorden.”  Så skjer noe jeg ikke liker. Det butter. En motgang. Et nederlag. Men kanskje er jeg bønnhørt? For hvor har jeg det fra at Guds vilje er identisk med min? At hans planer er identisk med mine? Og hvor har jeg det fra at denne motgangen i neste omgang ikke er til det beste for meg? Jeg er i tiden. Gud er utenfor. Som på et bilde ser han mitt liv. Jeg får se litt og litt og kaller det tid.
I tillit til Gud
Vennlig hilsen Mons Henrik.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt