Verdidebatt

Om sjelesorg og taushet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den katolske biskopen i Oslo synes jeg fremstår både sympatisk og tillitsvekkende i media i forhold til den tragiske overgrepssaken fra Trøndelag. Imidlertid gjør jeg meg følgende refleksjoner omkring argumentet han bruker om den absolutte taushetsplikt en sjelesorgsamtale må ha som ramme og grunnprinsipp. I utgangspunktet tror jeg alle er enig i det, og det reflekteres også i den sivile lovgivning. Men, og dette er poenget mitt, dersom det ut fra en slik samtale blir nødvendig å gå til handlinger henimot en tredje (altså en person utenfor det aktuelle sjelesorgrom/skriftemål), så vil det dukke opp noen etiske, men også rettssikkerhetsmessige problemstillinger. I dette konkrete tilfelle fra Trøndelag ble det jo satt i verk gransking av trønderbiskopen ved å informere nuntius i Stokholm og vatikanets troskongregasjon. Da er allerede noe av innholdet i sjelesorgsamtalen formidlet videre til noen. Det prinsipielle spørsmålet her er hvorvidt det ikke like godt kunne være politiet som var disse noen slike opplysninger ble videreformidlet til,  med tanke på trønderbiskopens rettssikkerhet, men også på grunn av offerets rettssikkerhet. En professor sa på Tv i går at kirken må evne å skille mellom synd og skyld i den forbindelse (kirkens domstol) og forbrytelse og straff (de sivile domstoler). Dette mener jeg er helt essensielt. Når det er snakk om det siste, har både offer og gjerningsmann behov for rettssikkerhet, gjerningsmann ved at han får en uhildet advokat som skal legge frem gjerningsmannens perspektiver, og offerets advokat som skal legge frem offerets perspektiv. Påtalemyndigheten vurderer en eventuell siktelse ut fra politiets etterforskning i saken og kun politiet har plikt og myndighet til en slik etterforskning.

Selv om det viser seg at en sak er foreldet, kan det være gode grunner til å henvende seg til politiet med den likevel. Ett poeng har vært hyppig nevnt i media, det kan være andre ofre som melder seg i kjølvannet av en politianmeldelse, og politiet kan etterforske om det er slike. Et annet poeng er at en slik sak havner på vedkommendes rulleblad, og ved eventuelle nye overgrep, vil dette registrerte være av betydning.

Jeg vil presisere at jeg har stor forståelse for offerets ønske om anonymitet, og det er en utfordring til media. Det må gå an å respektere dette ved å la være alle forsøk på en offentlig identifisering mot offerets vilje, det gjelder enten saken er anmeldt til politiet eller ei. Imidlertid tror jeg det er i alle ofres interesser at saker som dette blir gjenstand for det sivile rettsapparatets oppmerksomhet. Det har noe med å plassere slike forhold der de hører hjemme. I det offentlige rom som en forbrytelse, ikke bare i sjelesorgrommet der det kan ende opp med å forbli et spørsmål om skam (noe man ikke taler offentlig om) og skyldfølelser, skal jeg som kirkemedlem og troende påføre min kirke den store smerte ved å la saken bli offentliggjort? En kirke jeg som offeret har sterke relasjoner til og kanskje elsker?

Jeg tror nok biskopen undervurderer hva et slikt bindingsforhold medfører av opplevd lojalitet og dermed sterk vegring mot å gå til det skritt å anmelde.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt