(1. del)

Om kirkens brudd på naturlovene

Om Jesus fra Nasaret – legpredikanten og domsprofeten fra oldtidens Palestina – erklærer Den norske kirke, under ukentlige høymessegudstjenesters fremsigelse av sin sentrale bekjennelse: Han var og er den genetisk "enbårne" og fysisk oppstandne sønn av det hankjønnsvesen kirken kaller "Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper".

Hvert år på denne tid (i inneværende kirkeår fra 22. mars til 21. mai, dvs. fra ”Maria budskapsdag” til ”Kristi himmelfarstdag”) gjennomfører vår statskirke sin alvorligste og aller mest krevende livs- og samfunnsoppgave. Den ”dokumenterer”, det vil si: den forutsettes ved sine biskoper og prester å legge frem den nødvendige dokumentasjon for denne påstand om Jesu guddommelighet for kirkens medlemmer – og for hele folket som stats- og ”folkekirke”. Ved utvalgte skriftstykker fra oldtiden som prekentekster fører den ”bevis” for at dette hovedpostulat i vår ”offentlige religion” har sin konkrete begrunnelse i faktiske historiske begivenheter.

Mangler kirken respekt for ”skaperens” lover?

Med sine postulater om Jesus bryter kirken tre grunnleggende naturlover for menneskets biologisk-fysiske tilværelse. Det er lover som av erfaring og forskning er blitt fastslått på et sikkert naturvitenskapelig grunnlag. Og kirken gjør dette uten hensyn til at disse naturlover ifølge kirken selv nødvendigvis er gitt av det vesen den kaller "Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper"!

Vi må her avvise all uklar tale om disse lover og holde oss konsekvent til hva Den norske kirkes og den norske stats ansvarlige, akademisk utdannede teologer i bekjennelsens tydelige ordelag hevder om Jesu brudd på følgende tre naturlover:

1) Loven om at et menneske, en mann må medvirke som biologisk far for at et nytt menneskelig individ skal kunne bli født i mors liv. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus ”ble unnfanget ved Den hellige ånd” og ”født av jomfru Maria”.

2) Loven om at menneskets fysiologiske livsfunksjoner opphører ved døden. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus – etter å ha vært død og begravet i tre dager, ”sto opp fra de døde” og forlot graven tom – som følge av påstanden om hans naturlovstridige herkomst.

3) Loven om at det fysiske menneske er avhengig av, underlagt og bundet av gravitasjonen, tyngdekraften. Denne naturlov bryter kirken ved å hevde at Jesus, 40 dager etter denne fysiske oppstandelse, avsluttet sitt opphold på jorden og ”for opp til himmelen”. Der sier kirken at Jesus i sin menneskelige identitet oppholder seg, og at han har gjort det hittil i nesten to tusen år. Han ”sitter ved den allmektige Fars høyre hånd”, i påvente av at han som farens dommerfullmektig ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”.

Vi har her referert det som er Den norske kirkes offisielle påstander om Jesus fra Nasaret, og som landets lover fremdeles pålegger den å seriøst bekjenne og forkynne. Det er grunn til å spørre om de som på både kirkens og statens vegne påtar seg ansvaret for dette, fullt ut vet hva de gjør?

Røper de ikke en religiøs og teologisk inkompetanse, når de under sine gudstjenester høytidelig bekjenner og forkynner dette, og dermed anklager sin egen ”Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper”, for å bryte de naturlover han som denne skaper selv har gitt for menneskenes liv på jorden?

Jesus-apoteosen er lettsindig overdimensjonering

At kirken under sitt tak høylydt autoriserer brudd på fundamentale naturlover for vårt liv på jorden, kan ikke lenger forbigås i stillhet. Den beskriver og profeterer fantastiske begivenheter, som kan ha uhyre vidtrekkende – og farlige – konsekvenser.

Vi som her på et forum for ”verdidebatt” fremholder dette, gjør det fordi respekt for sannferdighet ved resitasjon av hovedtesene i en ”offentlig religion” – så langt sannheten lar seg konstatere – bør anses å være av umistelig og uendelig verdi. Og fordi vi naturligvis mener at hvis denne religion i sine ledende postulater ikke taler sant om virkeligheten, kan de forlengst ha hatt og fortsatt ha store skadevirkninger.

Og vi gjør det selvsagt fordi den norske stat og kirke med vitende og vilje har engasjert oss inntrengende og personlig i dette tema og utfordret oss til å vie det livsviktig oppmerksomhet. Dette er vi ikke alene om. Det store flertall av landets borgere er som vi selv – etter statlige lovpålegg – ved spedbarnsdåp påtvunget medlemskapet i kirken. Den har døpt oss ”til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn” og indoktrinert oss som mindreårige i denne dogmatiske teologi. Ja, den har endog beordret oss til selv å uttale at vi bekjenner oss til den! Slik har den fått oss til å fremstå som en slags garantister og medansvarlige for sine postulater om ”Gud” og hans påstått genetiske, oppstandne ”Sønn”.

Ved å bryte lovene for menneskets fødsel og død, gjør kirken denne mann fra oldtiden til noe helt annet enn det ellers normale menneske mange vil tro at han var. Den krever at han skal inneha en helt enestående maktposisjon, ikke bare som kirkens og dens religions unike hovedperson, men likefrem som overordnet alle andre religionsstiftere og guddommelige personer og vesener i himmel og på jord. Og derfor med fullmakt som dommer over hele menneskeheten!

Det er på dette postulats grunnlag de kristne kirker – til sterk diskriminering av alle andre religioner og deres stiftere – forlanger at Jesus skal respekteres og æres som "Guds eneste sønn", det vil si uten jevnbyrdige konkurrenter blant andre "sønner" og "profeter". Og at vi alle derfor skal kalle ham "vår Herre".

Det vi setter søkelyset på her, er denne tøylesløse overdimensjonering av dette bestemte historiske menneske – og ikke spørsmålet om i hvilken grad kristendommen må sies å ha gitt positive, verdiskapende bidrag til kulturutviklingen.

Lovbrudd med skjebnesvangre konsekvenser

De påstander om historiske hendelser kirken mener å kunne påberope seg for sin teologi om Jesus, er så uhyre ambisiøse og vidtrekkende, og har så voldelige perspektiver, at deres negative konsekvenser kan være like skadelige og skjebnessvangre enten man anser dem som holdbare eller ikke. Og det kan de ha, ikke bare for oss, men for alle dem kirken og dens ansvarlige teologer har forlangt og fremdeles forlanger å henvende seg til med sin misjon, med enorme pretensjoner for hele menneskeheten, dens fortid, nåtid og fremtid.

Når en autoritær religions dyrkere guddommeliggjør et menneske som sin stifter til ikke bare å fremstå som et ufeilbarlig overmenneske, men til endog å bli innsatt i rollen som ”Gud” selv, idet han hevdes å være ”av samme vesen som Faderen” og dermed som ”den allmektige himmelens og jordens skaper”, og tildeler ham øverste domsmyndighet over menneskeheten, er det grunn til sterkt å advare mot konsekvensene.

I bøkene ”Dogmet om Jesus” og ”Er kristendommen en fare for verdensfreden?” påviser Jesus-forskeren Andreas Edwien, som svarer med et avgjort ja på spørsmålet i sistnevnte boktittel, hvordan den europeiske kirke-kristendom med sin sekteriske førerideologi og sterkt voldelig-dualistiske eskatologi, til slutt i sitt tyvende århundre fikk en livsfarlig splittende virkning på den europeiske ”kristenhet”. Han viser at den ble hovedårsaken både til europeernes verdenskriger, til kulminasjonen av den sytten hundreårige, kirke-kristne antisemittisme og til sist til den livsfarlige øst-vest-konflikten.

Edwien hevder at det var Europas totalitære kristendom med sin ufeilbare, helvetesmotiverte fører-teologi som avlet ”ufeilbare” politiske fører-ideologier som ”stalinismen” og ”hitlerismen”. Det endte med at Europas kultur-kristne folk til sist sto splittet i to topprustede maktblokker som gjensidig truet hverandre med kollektivt militaristisk selvmord og selvutryddelse. Tilfeldigheter kunne ha utløst den største katastrofe i menneskehetens historie.

Beviskravet, bevisbyrden og ansvaret

Kirkens lære og bekjennelse med barnedåp, trosopplæring og frelses- og domsforkynnelse går med sine postulater og sin sterkt voldstruende, dualistisk-sekteriske eskatologi ut på å stille hvert enkelt menneske overfor et personlig valg mellom aksept eller avvisning av denne totalitære teologien, med sin autoritært truende påstand om at valget vil eller kan bli av fatal betydning for hver enkeltes evige liv og skjebne.

Hovedhensikten med å poengtere dette så sterkt som vi gjør, er å understreke det sentrale og livsviktige spørsmål som Den norske kirkes ansvarlige fag-teologer, inklusive dens biskoper og prester i vår tid later til å legge oppsiktvekkende liten vekt på:

Er de enige i at det må stilles uhyre strenge beviskrav, i første rekke til dem selv, og ellers overhodet til alle som i vår vitenskapelige tidsalder har del i bevisbyrden for kirkens påstander om sin historiske hovedperson? Stiller de, som ansvarlige teologer med bevisbyrden for postulatenes sannhet, slike krav til seg selv?

Vi har gjort erfaringer som sterkt tyder på at spørsmålet må gis et negativt svar. Som kirkemedlem henvendte Andreas Edwien seg for 47 år siden til landets to fremste teologiske fakulteter for presteutdannelse for å få spørsmålet avklart. Henvendelsen ble gjort i form av et trykt skrift med tittelen: Kirkens dogmer om Jesu naturlovstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANNHET ELLER USANNHET? *)

En avklaring fra fakultetenes side av de spørsmål som er stillet dem i skriftet er, som man forstår, stadig like aktuell, og da også spørsmålet om årsaken til at deres offisielt uttalte forpliktelse til å svare ennå ikke er oppfylt. Vårt innlegg her kan oppfattes som en påminnelse om dette og en presisering av det vi som kirkens medlemmer har rett til å få avklart.

– I et kommende innlegg (2. del) vil vi referere våre egne svar på følgende spørsmål:

Gir de historiske kilder fremdeles noen saklig forsvarlig og moralsk aktverdig grunn til å fastholde faktisiteten ved de brudd på grunnleggende naturlover for menneskelivet som Den norske kirke offisielt bekjenner og forkynner? Oppfyller dens ansvarlige teologer sin bevisbyrde for de overmenneskelige evner og egenskaper de stadig tillegger vår ”offentlige religions” påståtte stifter Jesus fra Nasaret?

------------------------

*) Skriftet Sannhet eller usannhet? og opplysninger angående dets mottakelse kan i sin helhet leses på forfatterens nettsider. (Google eller Kvasir: Edwien, stikkord memorandum).

Dette innlegget er blitt til i samarbeid med Andreas Edwien.

21.mai 2009.

Med vennlig hilsen

G. Ullestad