Spiritualitet for gudløse

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.

Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»

Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.

Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.

Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys - opplevelsen er den samme.

Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.

Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.

Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.

Jeg leser mye om verdensrommet om dagene. Jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.

Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.

Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.

Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»

------------------------

Verdidebatt har gått med på å endre brukervilkårene sine. Derfor kom det et innlegg til.

Dette innlegget har opprinnelig stått på Revolusjonært Roteloft rundt jul i fjor, derfor adventsreferansene.